Til tross for at «Future Memories» er gitaristen Yotam Silbersteins sjette utgivelse under eget navn, så er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.

Yotam Silberstein (38) var sett på som et stjerneskudd i hjemlandet fra han var tenåring. Som så mange andre talentfulle landsmenn- og kvinner var det da naturlig at turen gikk til New York og der har han bodd og virka siden 2005. Han begynte da å studere på velrennomerte New School og fra denne høsten begynner han å undervise på den samme skolen. Med hans ferske «Future Memories» i høytalerene, så er det å håpe at han får mye tid til å spille også.

Hva årsaken er vet jeg ikke, men det finnes altså et svært stort antall israelske jazzmusikere som har gjort det stort på den andre sida av Atlanterhavet de seineste åra. På gitarsida er det spesielt Gilad Hekselman vi har fått stifta bekjentskap med, men Yotam Silberstein forteller oss umiddelbart at han hører hjemme i den samme ligaen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med sin varme og personlige tone i gitaren tar han oss med til melodiske landskap som har sterke forgreiner til brasiliansk musikk. Unikumet Hamilton de Holanda, som spiller bandolim – det er korrekt skrevet ja, har også komponert to av låtene. Når Silberstein også har med seg pianisten, trekkspilleren og perkusjonisten Vitor Gonçalves fra Brasil på flere av spora, så er den rette stemninga tatt vare på.

Ellers har Silberstein skrevet nesten all musikken. Et av unntaka er en liten intro  unnfanga av bassisten i laget, John Patitucci, som mange vil kjenne igjen fra bandene til Chick Corea og ikke minst Wayne Shorter de seineste åra. Det at Patitucci er involvert sier også en hel del om på hvilket nivå Silberstein befinner seg. Ellers spiller trommeslageren Daniel Dor, også han israeler bosatt i New York, og tangentisten Glenn Zaleski viktige roller.

«Future Memories» er et vakkert og usedvanlig melodisk visittkort fra en gitarist som hører hjemme i den øverste divisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den bergenske bassisten Ole Amund Gjersvik er av den ustoppelige sorten. Det betyr at det kommer musikk i bøtter og spann derfra – heldigvis.

Siden 1990 har Ole Amund Gjersvik (55) gitt ut plater under eget navn på sitt eget selskap Acoustic Records. Det gjør han fortsatt og i stadig større grad, men nå kommer alt kun digitalt. Musikken blir ikke noe mindre givende og spennende av den grunn.

Først ut i denne bunka bestående av sju utgivelser er duoen Into the Beast som i tillegg til Gjersvik består av vokalisten Marita Moe Sandven. Her serverer de oss en rekke originallåter med fri impro med tekster både på norsk og engelsk pluss tre standardlåter. Her tas det sjanser og skapes settinger som er av det spennende slaget. Moe Sandven er et nytt bekjentskap for meg og forteller meg umiddelbart at her har Bergen frambragt ei ny stemme det skal bli interessant å følge.

»Down the Blues Lane – Alone» er Gjersvik mutters aleine i bluesland må vite. Det er langt i fra bare bassisten vi møter her: Gjersvik spiller også gitar, trommer og munnspill og så plystrer og synger han også! Et flott eksempel på Gjersviks voldsomme allsidighet.

»Goodbye» er et duoalbum med pianisten Tore Hegdahl. Sistnevnte er et nytt bekjentskap for meg. Gjersvik og han kler hverandre på et inderlig vis i tolkningene av en rekke kjente og mindre kjente sanger som Pat Methenys undervakre «Travels», svenske folketoner og standardlåter som «For All We Know» og «Goodbye». Bare det å høre igjen «Travels» er verdt inngangspengene aleine.

På «Folksongs» er vi tilbake til Gjersvik í solotapning og her dreier det seg utelukkende om bassisten Gjersvik. Ni mer eller mindre kjente folkesanger som for eksempel «Blåmann, Blåmann», «Den fyrste song» og «Danse mi vise gråte min sang» blir tolka på et høyst personlig og nedpå vis der Gjersvik får bassen til å synge. Vakkert!

»Moments» viser oss nok ei side av Gjersvik. Sjøl om vi kun møter han og bassen hans nok en gang, så er det her samtidskomponisten- og musikeren Gjersvik som inntar høytalerne. Dette er musikk som krever en hel del av oss som lyttere, men under overflaten her finnes det stadig nye lag det er spennende å stifte bekjentskap med.

»Twisted Walk» et et nytt solomøte med Gjersvik. Her spiller han i tillegg til bass – både akustisk og elektrisk – også elektriske og akustiske gitarer, trompet og munnspill. Han nekter seg ingenting den karen! Han har skrevet all musikken og den spenner over alt fra frirock til frijazz og gir oss nok et glimt av hva og hvem Ole Amund Gjersvik er.

Festen avsluttes med «Feelin´ Blue». Det er albumet som minner mest om et av de andre, nemlig «Down the Blues Lane – Alone». Her er det blues for alle penga og Gjersvik synger, spiller gitar, bass og munnspill. Tøft og originalt.

Ole Amund Gjersvik er en spennende og unik musikalsk personlighet. Han er ustoppelig kreativ og kjenner få om noen musikalske grenser. Her har vi altså fått hilse på sju av hans visittkort fra 2019 og året har fortsatt noen måneder igjen…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelske saksofonisten Tim Garland blei kjent gjennom samarbeidet med Chick Corea. Her viser han at han står noe voldsomt på egne bein.

Tim Garland (52) blei for alvor lagt merke til da Chick Corea inviterte han med i Origin-bandet sitt. Da skriver vi slutten av 90-tallet og Garland fikk plutselig hele verden som si leikegrind. Årsaken til at Corea, som både kunne og kan velge på aller øverste hylle, spurte Garland var sjølsagt at han hadde noe helt eget å fare med.

Etter noen år sammen med Corea, valgte likevel Garland å fortsette karriera si med base på fotballøya. Det betyr ikke at han spiller i noen lavere jazzdivisjon, men det betyr at oppmerksomheten ikke blir den samme som om Corea er bandleder og USA er utskytingsrampen.

Med verket – for dette er virkelig et verk – «Weather Walker» viser Garland seg fram som en framifrå komponist. Musikken, inspirert av The Lake District i nordvest-England og stemningene dette området har satt Garland i opp gjennom livet hans, er skrevet og er arrangert for English Session Orchestra bestående av 35 strykere pluss en strykeoktett som kommer på toppen av orkesteret. Med Garland sjøl på sopran- og tenorsaksofon, hans faste pianist Jason Rebello og hans tyske kollega Pablo Held som deler på pianojobben og bassisten Yuri Goloubev, opprinnelig russisk, men nå bosatt i England, har  Garland skapt et vakkert univers som viser at den særegne jazzmusikeren Garland, med en sterk og uttrykksfull tone som kan minne litt om Marius Neset også når det gjelder trøkk, også har et solid grep om den klassiske verdenen.

Dette er flott, vakker, sterk og uhyre personlig musikk av en komponist og saksofonist fra øverste hylle. Tim Garland må gjerne ta turen over fjorden så raskt som mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danske Hr og Fru OrgelDuo leverer på så mange nivå. Organist og synthesist Simon Gorm Eskildsen og trommeslager Daniel Sommer har skapt et lite univers med både musikk og en morsom tegneserie som ingredienser.

I Hr & Fru OrgelDuo har Dronning Margrethe II & Co frembragt en kreativ duo som i tillegg til å gi oss unik og fascinerende musikk også tar oss med på en heidundrendes charterreise med en 50 siders tegneserie som de både har tegna og skrevet tekstene til sjøl.

Disse to musikantene i begynnelsen av 30-åra har jeg hatt gleden av å «møte» i flere settinger, men det er aller første gang jeg treffer dem som duo. En ting er jeg 100% sikker på: de har hatt det vanvittig morsomt under unnfangelsen av både musikken og tegneserien.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva som kom først av musikken og tegneserien vet jeg ikke, men de er uansett noe så voldsomt i slekt. Både som serieskapere/tegnere og som komponister/musikanter holde de to svært høy klasse.

Det er masse humor i serien som charterreisa til Fiasco Tours tar oss og ikke minst  Hr & Fru med på. Den humoren har Eskildsen og Sommer absolutt makta å ta med seg inn musikken også.

Ofte oppleves musikken som en slags kommentar til serien og hva de to opplever underveis, men samtidig så står musikken veldig på egne bein også.

Eskildsen og Sommer er to langt framskredne individualister som tydeligvis stortrives sammen og i et grooovete og svett musikalsk landskap der de får utmerket blåserstøtte på flere av spora, er det svært lett å finne fram paraplydrinken – som jo enkelte gjør på chartertur – og la seg rive med.

»Travels the World» har på alle slags vis blitt ei unik reise. Den blir jeg gjerne med på flere ganger, men jeg er ikke like sikker på om jeg kommer til å reise med Fiasco Tours.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.