Miles lever!

Miles – Miles Davis! For meg er han det største ikonet når det gjelder musikk. Når det så dukker opp ei ny skive med han så er sjølsagt forventningene enorme. Mange blir innfridd, men ikke alle. Men det er jo Miles da!

Miles Davis – ikonet!

Miles Davis (1926-91) – bare det å skrive og smake på navnet betyr noe helt spesielt. Katten min var også oppkalt etter helten over alle helter – Miles. Jeg hadde gleden av å oppleve han to ganger – i Molde i 1984 og -85 – og det er to opplevelser som aldri kommer til å forlate kroppen. Spesielt midnattsmessa i 1984 er av typen viktige opplevelser i livet.

Miles er av sorten personligheter og musikanter som aldri forlater en. Han er den som blir spilt aller mest i heimen og slik kommer det alltid til å være. Hans univers er helt spesielt og det samme er personligheten. Jeg skriver bevisst er – Miles eksisterer fortsatt på så mange vis.

If you don´t mind, we´d like to play something for you innleder Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – en av låtene på «Rubberband». Nei da, we don´t mind – at all! Historia til denne utgivelsen er både lang og helt spesiell og sjøl om den neppe kommer til å bli min Miles-favoritt, så forteller den mye om hvem han var på slutten av livet og karriera.

Mot slutten forlot Miles plateselskapet Columbia som han hadde vært tilknytta i mange tiår og der de aller fleste av hans store utgivelser så dagens lys. Han gikk til en av hovedkonkurrentene, Warner Music, på 80-tallet og der møtte han produsenten Tommy LiPuma som blant annet hadde jobba med George Benson, Al Jarreau og Barbra Streisand. Miles var full av ideer, blant annet ville han at sangeren, gitaristen og produsenten Randy Hall skulle ta seg av produksjonen.

Miles ville nok en gang utfordre seg sjøl og skiva som blei spilt inn mellom oktober 1985 og januar året etter skulle være både kommersiell og funky. Miles var ute etter the street sound og han ville at musikken skulle inneholde elementer fra jazz, funk, rock, calypso, latin og soul. Slik blei det også, men LiPuma mente dette ikke var rett for Miles på dette tidspunktet – han ville at han skulle jobbe med Marcus Miller og det førte til legendariske «Tutu».

Man kan jo ikke påstå at det var ei feil beslutning eller retningsvalg og derfor blei «Rubberband» liggende på hylla. For fire år siden blei Miles Davis Estate, som tar seg av interessene til Miles, kontakta for å høre om det var interesse for å gi ut musikken som de færreste visste om. Det blei snakk om å gi det ut slik det blei produsert for nesten 35 år siden, men Miles´ nevø Vince Wilburn, Jr. som spilte trommer med sjefen i noen av han siste band, og to av Miles´ barn, fant ut at de ville oppdatere det hele.

De henta inn igjen Randy Hall og en rekke vokalister: Ledisi, Medina Johnson og Lalah Hathaway pluss Hall sjøl og gjorde produksjonen mye mer 2019 på alle vis, men sjølsagt uten at Miles´ særpreg blei rokka ved.

Den fantastiske tonen, gjenkjennelig i løpet av et nanosekund, er der hele veien og trompeteren Miles er i storform. Låtene og retninga kan man sjølsagt diskutere til man blir blå i trynet og for meg kommer ikke dette til å bli min favoritt-Miles noen gang, men det er likevel veldig spennende å høre hvor han hadde tenkt seg.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er Miles. Om det skulle være den minste tvil: Miles lever!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Miles Davis
Rubberband
Warner Records/Rhino/Warner Music
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg