En opplevelse for evigheten

For meg hører pianisten Brad Mehldau hjemme i samme kategori som Bill Evans og Keith Jarrett. Helt øverst med andre ord. Det bekrefta han nok en gang denne magiske kvelden på Victoria.

Brad Mehldau i sin sedvanlige positur. Foto: Roar Vestad

Med venstre øre mot tangentene, med høyre skulder hevet og med øynene lukket – slik jeg husker Brad Mehldau (49) fra alle møtene med han – møtte han et forventningsfullt og fullsatt Victoria på den første av to konserter. Han har siden midten av 90-tallet i stadig større grad fortalt oss hvilken unik pianist han er – sjøl om han bygger på tradisjonen, så har han skapt sitt helt eget uttrykk.

Sammen med Larry Grenadier og Jeff Ballard skapte Brad Mehldau magi. Foto: Roar Vestad

Det er altså en følsomhet og en eleganse i det melodiske, intrikate, men likevel tilgjengelige pianospillet til Mehldau som det tar et hundredel av et sekund å slå fast at det er kun han som kan formidle. Han er en lyriker av aller ypperste klasse og samtidig swinger det noe infernalsk av både han og trioen hans.

Jeff Ballard på trommer og Larry Grenadier på bass har vært en del av Mehldaus musikalske DNA i flere tiår nå og hvis noen lurer på hvordan et BAND låter som kan hverandre ut og inn, så er det bare å vie denne trioen full oppmerksomhet. Det er en kjemi, en forståelse, en musikalitet og samtidig en utfordring i alt de foretar seg som hører hjemme blant de kun de aller beste.

Med et repertoar bestående av egne låter, blant annet en nydelig hyllest av John Scofield, «Gentle John», Cole Porters «From This Moment On», en hinsides vakker tolkning av Elvis Costellos «Baby Plays Around», «Dark Turn of Mind» av singer/songwriteren Gillian Welch og ei oppløpsside med Wes Montgomerys «West Coast Blues», John Coltranes «Countdown» – låta som satte Jan Garbarek i gang som guttunge på Årvoll i Oslo og «Secret Love» helt til slutt, blei dette en konsertopplevelse for minnebanken.

Jeg sitter og hører på Mehldaus helt ferske soloutgivelse «Live in Tokyo» mens jeg skriver disse ordene. Det er også overordentlig vakkert og personlig og som jeg tenkte mens han og trioen ga oss den store opplevelsen, så hører jeg for meg Brad Mehldau som et helt orkester i seg sjøl. 19. september 2019 vil bli huska – lenge.

Det er ikke hver dag politiet må ordne køa til jazzkonserter i våre dager! Foto: Roar Vestad

Brad Mehldau Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene. 190919

Ca 300 – utsolgt

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg