Den svenske kornettisten Tobias Wiklund debuterer med å fortelle oss at stadig nye generasjoner har tak på tradisjonen – og fører den videre. Det gjør på alle vis den danske pianisten Simon Toldam også.

Tobias Wiklund (33) er født og oppvokst i Gävle i Sverige. Der blei han innført i Louis Armstrongs verden av sin far allerede som 11-åring og siden har han vært begeistra for mesteren; ikke bare for det han spilte, men ikke minst for energien i spillet hans.

Etter at Wiklund flytta til København som 20-åring for å studiene videre, så har han stadig utvida sitt musikalske vidsyn. Han har tatt vare på Armstrongs tradisjon, men samtidig sett videre og på sin debut under eget navn viser han oss at han er en svært spennende kornettist – et sjeldent instrument nå til dags – som har alle sjangre fra den tradisjonelle jazzen til frijazz innabords.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt dette har han satt sammen med hjelp av ti egne komposisjoner og to av Armstrong: «The Vipers» og «Weather Bird». Han er utstyrt med en flott og personlig tone i kornetten, som er noe mørkere enn den mer kjente «broren» trompeten, som også Wiklund spiller i andre sammenhenger.

Wiklund får utmerka assistanse av sin landsmann Daniel Fredriksson på trommer og danskene Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano. Alle er modernister i sjel og sinn, men de har så definitivt skjønt Wiklunds intensjoner og har i løpet av «Where the Spirits Eat» tatt oss med på ei herlig rundreise til mange av jazzens utgangspunkt. Tobias Wiklund er så definitivt ei stemme å følge i tiåra som kommer.

Pianisten i Wiklunds band, Simon Toldam (40), er i mine ører noe av det mest spennende dansk jazz har frembragt de seineste åra. Med Wiklund forteller han oss hvilken totaloversikt han over jazzhistoria- og tradisjonen. Med trioen sin derimot er han mer spesifikk i sitt uttrykk.

»Omhu» er mitt tredje møte med Toldams trio som fortsatt består av bassisten Nils Davidsen og den norske trommeslageren Knut Finsrud. Hvorfor Toldam har stukket av med masse priser i løpet av sin karriere, er like innlysende hver gang han avlegger oss et besøk. Han har noe helt eget å melde og fortsetter ustanselig både å glede og overraske oss.

Her gir han oss sju egne komposisjoner samt to kollektivt unnfanga av trioen. Fellesnevneren her er at de tre, som åpenbart kjenner hverandre ut og inn etter mange års sameksistens, skal ta oss med med på ei reise der ideer skal få lov å utvikle seg sakte og presist.

Her er det luft, tid og rom for alle og her er det ikke snakk om prestasjonsangst på noe slags vis. Ingen har noe som helst å bevise – de vil bare skape noe viktig og evig sammen og det gjør de da på best mulig vis.

Musikken er løs, åpen og luftig og bekrefter nok en gang at Simon Toldam er en musikant som hører hjemme helt der oppe. «Omhu» låter lott og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump brøt avsettes så snart som mulig.