Vi på denne sida av Kjølen har svært mye å takke svenskene for – spesielt i tida etter 1945. Det at Bobo Stenson kom til oss fra begynnelsen av 70-tallet og fortsatt gjør det, føyer seg inn i denne stolte rekka.
Bedre måte å markere starten på feiringa av plateselskapet ECMs 50 år, enn å presentere et fullsatt Victoria for Bobo Stenson Trio er vanskelig å tenke seg. I all rettferdighets navn så er det sjølsagt en del andre artister som også kunne ha inntatt landets kanskje beste jazzscene ved en slik anledning, men Bo Gustav Stenson – nå 75 år ung – var uansett et perfekt valg.
For oss som har levd ei stund, så har Stenson vært der helt siden begynnelse av 70-tallet – fra starten av ECMs historie mer eller mindre. Legendariske plater som «Underwear», med Arild Andersen og Jon Christensen, og «Witchi-Tai-To» med Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er to av utallige eksempler på Stensons mesterskap.
De seineste tiåra har trio blitt Stensons foretrukne besetning. Christensen var med i en årrekke, men har blitt erstatta av Jon Fält etter hvert, mens bassansvaret hele tida har vært Anders Jormins.
Jon Fält – en verdig Christensen-arvtaker med mye humor i spillet sitt. Foto: Francesco B. Saggio
Et repertoar bestående av både Stenson- og Jormin-låter, litt Béla Bartók pluss blant annet et par sanger av den cubanske legenden Silvio Rodríguez – ikke minst den usedvanlig vakre «Canción Contra la Indecisión» som står registrert med vel 5,3 millioner avspillinger på Spotify, avslutta møtet med trioen som fortalte oss om et empatisk kollektiv som befinner seg på aller øverste hylle.
Stenson er en melodiker og lyriker av rang. Professor Jormin har en tone, et buespill og en inderlighet som er sjelden. Fält, som leverer mer stående trommespill enn jeg noen gang har sett, tilfører masse energi med sitt oppfinnsomme, sprudlende og livsbejaende spill. Til sammen blir det Bobo Stenson Trio – en trio i verdensklasse.
I løpet av denne firedagers ECM-markeringa vil minst to band stå på scena hver kveld. Polsk/norske Maciej Obara Quartet var andre stopp på åpningskvelden, men her skulle det bli enda mer svenskehjelp.
Trommeslager Gard Nilssen har akkurat blitt far for første gang og hadde særdeles gyldig forfallsgrunn. Bassist Ole Morten Vågan måtte ta seg av sine plikter som leder for Trondheim Jazzorkester og kan vel også under tvil tilgis sitt fravær. Erstatterne Petter Eldh på bass og Jon Fält nok en gang på trommer skjente seg på ingen måte ut og sammen med bandleder og altsaksofonist Obara og pianist Dominik Wania, viste de hvordan langt framskredne jazzmusikere kan gå inn i nesten hvilken som helst setting på kort varsel.
Den opprinnelige kvartetten blei unnfanga etter at unge europeiske blei invitert til ei samling for noen år siden og siden har de spilt rundt 200 konserter kloden rundt.
Obara står får låtene i stor grad og høydepunktet for meg blei den vakre hyllesten av salige Tomasz Stanko. Her snakker vi om lyttere av ypperste klasse og med energien Fält og ikke minst Eldh tilførte kollektivet, så tok de oss inn mot natta på et fint vis. Åpningslåta, som varte knapt en halvtime, blei i meste laget for min konsentrasjons del, men det åpne, løse, men samtidig melodiske landskapet Obara & Co bretter ut – i klart slektskap med Stanko, Komeda og andre fra den stolte polske jazztradisjonen – fortalte oss på fint vis hvorfor denne musikken egner seg ypperlig både i ECM-katalogen og rundt om i verden.
Da er det bare å glede seg til de tre neste dagene – høydepunktene står i kø.
PS Et lite minus er at settene denne åpningskvelden blei litt i lengste laget. En time per band bør holde.
