Carla Bley og Mette Henriette danner på sett og vis ytterpunktene i ECM-historia. Samtidig viste de oss at det er ei linje i det selskapet har gjort. Ei flott linje.
Komponisten, bandlederen og pianisten Carla Bley (83) markerte seg allerede på 60-tallet i det søkende New York-miljøet. Bley har var gift med pianisten Paul Bley, men var født Borg og er fortsatt svært stolt over sine svenske røtter.
Først og fremst har Bley gjort seg bemerka som en fantastisk komponist, arrangør og leder for større ensembler. «Ida Lupino», som Karin Krogs «Break of Day in Molde» er melodien til, «Sing Me Softly of the Blues» og Liberation Music Orchestra, som hun leda sammen med Charlie Haden, er bare noen av mange eksempler på det.
Nå i godt voksen alder, av både praktiske og ikke minst økonomiske årsaker, har Bley i stadig større grad jobba med trio. Den engelske saksofonisten Andy Sheppard, som emigrerte til Portugal dagen etter Brexit-avstemninga, og Bleys ektemann, elbassisten fremfor noen i manges øyne og ører, Steve Swallow (78), har vært og er hennes følgesvenner og for en høyst personlig trio vi snakker om.
Repertoaret besto av Bley-låter; noen kjente, men de fleste ganske så nye og som vil komme ut på plate i februar hvis alt går etter planen. Bleys litt skakke, nesten naive, humoristiske og særdeles unike og fascinerende måte å tenke og skrive musikk på er fortsatt en viktig del av hennes univers og solistisk løfta Sheppard og Swallow, for en unik tone det er i bassgitaren hans som han trakterer med plekter, musikken til spennende og flotte steder.
Solistisk er ikke Carla Bley noen fantastisk musikant. Det har hun aldri vært og det er hun den første til å underskrive på, men hennes skakke tilnærming er likevel alltid like fascinerende. Det er en hel del Monk over hennes spill og den eneste låta hun ikke hadde skrevet sjøl, var akkurat Monks «Misterioso» som hun sjølsagt hadde laga et flott arrangement på.
Carla Bley har vært, er og kommer til å bli værende en legende.
Der Carla Bley har vært med gjennom hele ECM-historia, så kommer tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Mette Henriette (28) fra den helt andre enden av selskapets historie.
Overraskende for de aller fleste kom hun fra mer eller mindre det store intet med sin dobbelt-cd debut, «Mette Henriette», på ECM i 2015. Den bekrefta nok en gang Manfred Eichers evne til å lytte, oppdage og videreutvikle estetikk som ville ha gått de aller fleste andre hus forbi.
Sammen med den for meg nye cellisten Judith Hamann fra Australia og den stadig mer norske pianisten Johan Lindvall fra Sverige, tok Mette Henriette oss gjennom en rundt tre kvarters reise uten pause. Her blei det ikke sagt noe fra scena og det var musestille på fullsatte Victoria, eller som en legendarisk trommeslager med svært solide bånd til ECM skal ha sagt det: det var så stille at man kunne ha hørt en elefant falle.
Nå, som på skiva, så er musikken hennes nesten som små forløp som hun gir tid til å utvikle seg sakte, men sikkert. Musikken er skjør og transparent og har masse dynamikk i seg sjøl om den er stille og «forsiktig».
Både for de tre på scena og for oss i salen så er det lytting som er helt avgjørende for at budskapet til Mette Henriette skal nå frem. Denne kvelden gjorde det så avgjort det – Mette Henriette har på sitt nesten sjamanistiske vis og med sin helt spesielle besetning noe høyst personlig å melde.
Vi fikk møte to sterke kvinner denne ECM-kvelden. De fortalte oss om en estetikk som er enestående og som Manfred Eicher har vært fødseselshjelper for i 50 år nå. Måtte den fortsette å utvikle seg lenge, lenge.
Mette Henriette – Carla Bley Trio
Victoria Nasjonal Jazzscene, fredag 270919
Ca 250 – Utsolgt