I mine ører er Mats Eilertsen en instrumentalist, komponist og visjonær som hører hjemme helt der oppe. Her kommer det to nye bevis på det.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen (44) har i stadig større grad de seineste tiåra etablert seg på skyhøyt internasjonalt nivå. Bare for noen måneder siden ga han oss sitt foreløpig siste visittkort på ECM, «And Then Comes the Night», med trioen sin. Strålende – intet mindre.

Men Eilertsen har mye annet å by på også, noe samarbeidet med selskapet HUBRO gjennom ti år har vist oss. Med «Reveries and Revelations» tar Eilertsen oss med på ei annerledes reise enn vi har blitt invitert med på tidligere. På mange vis er dette et soloalbum, men likevel ikke. Her har han spilt inn en rekke låter/ideer aleine med sine basser, gitar, harmonium og tangenter for så å ta ut det han likte best og kjørt cut and paste-metoden på musikken.

Deretter har han invitert med seg noen av sine bedre musikalske venner, Arve Henriksen, Per Oddvar Johansen, Thomas Strønen, Geir Sundstøl og Eivind Aarset, til å «ekspertkommentere» musikken på noen av låtene. Noe er nemlig Eilertsen mutters aleine – ofte i flere lag.

Det sier seg nesten sjøl at dette har blitt dagdrømmer og åpenbaringer på et høyt nivå. Sjøl om musikantene aldri var samla da musikken blei unnfanga, så føres det her samtaler som er så inderlige, djupe og personlige at «Reveries and Revelations» har blitt nok et høydepunkt – et annerledes – i Mats Eilertsens karriere.

Eilertsen er en aktiv herre i flere konstellasjoner utenom sine egne også. Vi møter han blant annet sammen med Håkon Kornstad og Trygve Seim og ikke minst sammen med den finske pianisten Alexi Tuomarila og hans trio med trommeslageren Olavi Louhivuori. Bandet har holdt sammen i 15 år og med sin fjerde utgivelse, den første kom på norske Jazzaway Records og de to neste på det engelske kvalitetsselskapet Edition, framstår de nå som noe av det meste samspilte, spennende og homogene som finnes av pianotrioer.

Tuomarila er altså sjefen i trioen, men både Eilertsen og Louhivuori bidrar med låter i like stor grad som sjefen. Det forteller oss at dette er en demokratisk enhet der det på alle vis virker som om alle tre har like mye å si.

Slik låter da også musikken som, samtidig som den har med seg en dose finsk melankoli, er utadvendt, frisk, intuitiv og livgivende. Det at trompeteren Verneri Pohjola dukker opp som gjest med sitt enorme talent på tre av låtene, er også med å løfte «Sphere» til et album som bli levende – lenge.

Musikken er både melodisk og rytmisk sterk og tar oss med til et personlig univers som har fått lov til å utvikle seg i 15 år – Alexi Tuomarila Trio er enkelt og greit noe av det aller beste som finnes av pianotrioer å til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.