Saksofonisten Kåre Kolve er det mange som kjenner til fra en rekke sammenhenger – blant annet sammen med en Åge Aleksandersen og i Lava. Broren Ivar derimot har fått alt for lite oppmerksomhet. Her hører vi hvorfor.
Både den ene og den andre Kolve kommer opprinnelig fra vakre Voss. Kåre (55) er storebror og har blitt bofast i Trondheim etter sine år jazzlinja. Ivar, som er tre år yngre, har valgt å bli boende i Bergen etter at han studerte musikk ved konservatoriet i vestlandets hovedstad.
Det tar likevel ikke lang tid å skjønne at de to fortsatt har god kontakt. Da Ivar, som trakterer både vibrafon og marimba, fikk i oppdrag å skrive et bestillingsverk til hjembygdas stolte festival Vossajazz i 2014, ser jeg ikke bort fra at Kåre var den første han kontakta. Den musikalske kjemien mellom de to er i alle fall av det framifrå slaget.
Ofte er det slik med bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, med spesialsammensatte band at de blir spilt der og da til stor jubel for så å bli glemt. Alle de involverte har vanligvis så mye å holde på med i sitt daglige virke. Slik er det også med brødrene Kolve og deres tre medsammensvorne: Torstein Lofthus på trommer, Ole Marius Sandberg på basser og Jørn Øien på tangenter. Under urframføringa var det Jarle Vespestad som spilte trommer og Ellen Andrea Wang som trakterte bassen. Heldigvis fant de fleste tid etter Vossajazz til å dra på turné og vi får være med på opptak fra konserter gjort både i Øystese, hjembygda til trommeslager Lofthus, og Bømlo og jeg nekter å tro at kvaliteten har blitt noe dårligere av at Lofthus og Sandberg har tatt over – sikkert bare annerledes.
Ivar Kolve har skrevet et verk som består av ni låter. Kolve sier sjøl at det er repetitive mønster og rytmiske, melodiske og harmoniske strukturer med en tydelig melodi på toppen som preger verket. Det er ikke vanskelig å være enig med Kolve i det. Musikken er enkelt og greit usedvanlig vakker og sjøl om den glir lett inn i øret og mottakerapparatet ellers, så er den på ingen måte lettvint.
Her kommuniseres det på et høyt nivå og det er rydda mye plass for at alle skal få si det de har på hjertet og måten det lyttes på og måten det soloeres på forteller oss om at store doser empati er involvert.
Ivar Kolve har servert oss nok et eksempel på at han både som komponist og instrumentalist fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del enn så lenge.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Polyostinat Live
Skaret Music/[email protected]