Det kommer neppe som noen bombe at jazz er et grenseløst språk eller uttrykk. Her kommer det nok en hyggelig bekreftelse på det med to nordmenn, en svenske, en franskmann og en nederlender.

Det er ofte slik at hvis man befinner seg utenfor de store byene, både nasjonalt og internasjonalt, så er det vanskelig å få den store oppmerksomheten – uansett hvor bra det er det man har å bringe til torgs.

Slik er det også i dette tilfellet. Mike del Ferro Quintet har eksistert i store deler av dette tiåret, med nederlandske del Ferro som sjef ved pianoet. Med seg har han hatt svenske Dan Johansson på trompet, franske Anne Paceo på trommer og ikke minst Dag Okstad på bass og Ola Asdahl Rokkones på tenorsaksofon – begge de sistnevnte med base i Tromsø.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikken, som blei spilt inn høsten 2015, oppsummerer de fire første åra bandet hadde hatt sammen. De hadde da turnert en hel del i Nord-Norge, og vært en liten svipptur innom Oslo, og åpenbart fått finstemt repertoaret sitt.

De åtte låtene er, med ett unntak, skrevet av fire av bandets medlemmer og forteller oss både om fine komponister, flotte solister og et usedvanlig homogent og samspilt ensemble.

Det vi blir servert er tidløs, varm og melodisk musikk med røtter både i amerikansk 60-talls jazz og i et europeisk/nordisk tonespråk. Dette er musikk det er lett å bli glad i og særdeles egna til å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med sitt debutalbum har det danske bandet The Counterfictionals laga en hyllest til ti filmer med masse flott musikk og strålende illustrasjoner servert i en svart boks som skiller seg ut fra det meste.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken og innrømmer at jeg aldri har hørt om verken The Counterfictionals eller bandets leder og komponist, saksofonisten, og mye mer, Kristoffer Rosing-Schow. Møtet har derfor blitt av det overraskende og ikke minst særdeles hyggelige slaget.

Rosing-Schow (47) viser seg å være en svært så allsidig og kreativ herre. Det viktigste i denne sammenhengen er at han er en meget dyktig komponist. Med sin store interesse for film, har han latt seg inspirere av blant andre David Lynchs «Mulholland Drive», westernklassikeren «For en neve dollar mer», Luc Bessons «Subway» og «The Big Blue» og Lars von Triers «AntiChrist».

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke bare har han latt seg inspirere til å skrive vakker og original musikk som er spilt inn live med publikum til stede i studioet The Village i København, men han har også laga ti flotte illustrasjoner og skrevet ti små historier på baksiden av illustrasjonene som forteller oss historiene bak filmene.

Sammen med Henriette Groth på bratsj, klarinett og diverse, Bjørn Heebøll på trommer, vibrafon og diverse, Maja Romm på gitar, Tove Sørensen på basser og Jeppe Zacho på tenorsaksofon, klarinetter og bongos, har Rosing-Schow, som spiller både saksofoner, klarinetter, det egenskapte instrumentet hydrofonium og mye, mye mer, skapt et eget lite melodisk univers som det er spennende å dukke ned i og skape sine egne «filmer» ut i fra.

Sju gjestemusikere bidrar også på fint vis, ikke minst vokalisten Katrine Krog Russo på et av spora, og til sammen har de ti låtene og de ti maleriene/illustrasjonene blitt noe helt spesielt og ikke minst vakkert. Overraskende, flott og helt unikt – det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den norsk-tyske kvartetten Doomsday Preppers forteller oss at sjøl når dommedag kommer, så er behovet for jazz stort. Kanskje større enn noen gang!

Den tyske trompeteren Richard Köster og Harald og Sonjas utsendte Håkon Nordby Bjørgo på bass, Knut Kvifte Nesheim på trommer og Johannes Fosse Solvang på trombone, har funnet sammen i et akkordløst landskap som bringer lys sjøl på den mørkeste dagen.

Alle fire tilhører den oppvoksende slekt og har ennå ikke passert 30 hvis jeg har skjønt det rett. De fleste av dem – kanskje alle? – har bakgrunn fra jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole og forteller oss at både kollektivt og individuelt så har de kommet svært langt allerede.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Både som instrumentalister, komponister og som studenter av den etter hvert ganske så omfattende jazzhistoria, så har alle fire åpenbart et voldsomt grep.

Alle fire bidrar som komponister og musikken befinner seg i et spennende landskap som fordomsfritt henter både fra frijazz, såkalt nordisk jazz og fra 1900-tallets klassiske musikk.

Alle får rom og plass til å fortelle oss hvem de er både aleine og i kollektive improvisasjoner og at disse fire unge gutta vil den samme veien med musikken sin, skinner tydelig gjennom. De fører spennende og unike samtaler som bekrefter at samtlige fire har kommet langt på veien – en vei som garantert kommer til å ta mange spennende avkjørsler i åra som kommer.

Dette er jazz som garantert egner seg på dommedag også – kanskje bedre da enn noen gang. Den egner seg uansett nå også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Mehldau har de par siste tiåra etablert seg som en av klodens aller beste pianister – spesielt i trioformat. Nå har han studert Bibelen nøye og det har ført til en musikalsk overraskelse.

Brad Mehldau (48) er ikke spesielt begeistra for det, men han får ha meg unnskyldt: i mi bok er han en fantastisk forlenger av salige Bill Evans´ estetikk. Det sier på mange vis det aller meste. Han er med andre ord en lyriker av Guds nåde og han har både med sine egne komposisjoner og blant annet via kjente pop/rock-låter fortalt oss at han er i besittelse av ei uhyre personlig stemme.

Nå har Mehldau brukt store deler av si fritid på å sette seg inn i Bibelen – intet mindre. Det er mulig Mehldau har meldt om denne interessen/fascinasjonen tidligere, men den har i tilfelle gått meg hus forbi. Uansett har det ført til ny og ganske så overraskende musikk fra Mehldau.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med utgangspunkt i ti bibelsitater har Mehldau skrevet ti låter som på hvert sitt vis forteller oss om komponistens intensjoner og opplevelser etter å lest Bibelen svært nøye. Mehldau har henta musikalsk inspirasjon fra en rekke kilder, mange av dem kanskje overraskende for de fleste.

Uttrykket framstår som mye mer moderne enn det Mehldau har blitt kjent for. Den er svært vanskelig å kategorisere. Sjølsagt er det mye jazz i uttrykket, men musikken til artister som Yanni, Moby, Enya, LCD Soundsystem og The Who blir også nevnt som referanser – fullt forståelig.

Noe av musikken blir foredla av Mehldau aleine med en enorm instrumentpark – bestående av både akustiske og ikke minst elektriske instrumenter. I tillegg har han invitert med seg gode venner som vokalistene Kurt Elling og Becca Stevens, trompeteren Ambrose Akinmusire, hans nære samarbeidspartner gjennom lang tid,  trommeslageren Mark Guiliana og mange, mange flere som blir henta inn og varierer besetninga fra spor til spor.

Alt er overraskende og veldig mye er vellykka. Brad Mehldau bekrefter at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.