Det er ingen overdrivelse å hevde at Jo Nesbø var et stort fotballtalent – jeg har sett han i aksjon. Det han har tatt med seg videre i sin nye karriere er et vanvittig finterepertoar. Om han lykkes med å lure meg igjen? Flere ganger.

Det er slik med de beste fotballspillerne. Og det er slik med de beste krimforfatterene. Du aner hva de kommer til å gjøre, men du går på fintene gang etter gang. Med Nesbø har jeg det seg slik at jeg har bestemt meg for at han faktisk ikke skal greie det igjen, men hvem vinner? Nesbø – nok en gang!

»Kniv» er bok nummer tolv med Harry Hole som den sentrale og ikoniske mannen som får – eller tar til seg – oppgava med å løse nok ei mordgåte. Denne gangen kommer alt så mye nærmere Harry enn noen gang – en Harry som har havna noe så voldsomt utpå igjen at man nok en gang lurer på om det går mot slutten.

Med sine finurlige plot, flotte personskildringer og nedtona voldsbruk – det er blodig  nok som det er likevel – tar Nesbø oss nok en gang med på en annerledes Harry-ferd/tur. Grunnen er at det meste er så nært for Harry og at han av den grunn kanskje ikke greier å være så rasjonell som han ellers pleier å være – om han er i tåka eller ikke.

Som vanlig er det et driv i språket og historiefortellinga til Nesbø som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Det er progresjon i hvert eneste av de 53 kapitlene og sjølsagt er det slik at når du tror du har løsninga, så kommer det en «forverring» i ståa for Harry som aldri har vært så langt nede som han er i løpet av denne «episoden». Det er det svært gode grunner for.

Om jeg blir overraska over utgangen/løsninga i «Kniv»? Mja, jeg kan jo være høy og mørk å hevde at egentlig så er jeg ikke det – det er jo nesten logisk i alle fall sett i ettertid når siste side er lest. Skal jeg være helt ærlig så finter Nesbø meg langt ut i retning pølsebua nok en gang – «Kniv» holder den skyhøye kvaliteten på alle vis som vi har blitt bortskjemt med. Og dere som lurer på hvordan det står til med Harry nå: jeg aner ikke.