Bjørn Klakegg er av typen du sjelden vet hvor lander neste gang han har vært ute på en musikalsk ekskursjon. Med bandet Local Store ante jeg det likevel og han lander nok en gang på et flott og høyst personlig sted.

Gitaristen, komponisten og en ekte Petter Smart når det gjelder å skape de underligste instrumenter, Bjørn Klakegg (64), var blant de første som kom inn og blei uteksaminert fra jazzlinja i Trondheim. Jazz har så avgjort vært med han gjennom hele livet, men det er altså så mange sider ved Klakegg og hans gjøren og laden som gjør at han og det han til en hver tid holder på med er ustanselig spennende og fascinerende.

For rundt tre år siden møtte han oss med sitt nye band Local Store. Det viste seg å være noe helt nytt fra Klakegg – for de aller fleste av oss i alle fall. Med debutskiva “Magpie and the Moon” ga han og hans tre nye venner, og til dels tidligere elever, herlig, luftig og høyst personlig popmusikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om jeg blei overraska? Egentlig ikke – det eneste jeg forventer av Bjørn Klakegg er nemlig at han overrasker og kommer ut av ei anna dør enn den han kom ut av forrige gang. Nå kommer han ut av nabodøra. Menyen består med andre ord av enda mer sofistikert indiepop som Klakegg har skrevet all tekst og musikk til. Det kan være forunderlige hverdagsbetraktninger om hva som skjedde når kjærligheten ikke blei akkurat slik han ville, om å lære av et levd liv eller bare om hva et sommerbad eller en sykkeltur er eller kan føre til. Alt dette formidler Klakegg på et herlig og inderlig vis med si, ikke store, men fine stemme.

Når han så har tatt med seg sine nye, unge venner fra både pop- og jazzverdenen til de dype svenske skoger nok en gang, så får vi herlige prov på at både musikken og bandet har vokst betydelig. Jazztrommeslager Tore Ljøkelsøy sørger for solid kok der det trengs og nedpå lyttende når det er på sin plass og indiegutta Mattias Krohn Nielsen på gitar og tangenter og Magnus Tveten på bassgitar – begge de to sistnevnte korer vakkert også – sørger for at “Pink Paper Hearts” har blitt en liten lykkepille og ta med seg gjennom sommeren – og ikke minst høsten og vinteren også. Herlig!

Perkusjonisten JoVia Armstrong har dukka opp i flere konstellasjoner de seineste åra. Nå tar hun steget frem i første rekke og der har hun noe å gjøre.

I og rundt det musikalske kollektivet AACM – Association for the Advancement of Creative Musicians – og i og rundt miljøet til fløytisten Nicole Mitchell har det skjedd mye grensesprengende de seineste tiåra. Det er også i disse landskapene vi finner JoVia Armstrong.

Armstrong (44), opprinnelig fra Detroit, men bosatt og virkende i Chicago, har med denne suiten, som kun varer i en drøy halvtime, absolutt tatt steget opp blant de viktige stemmene i det afroamerikanske miljøet sentrert rundt Chicago. Hun har skrevet en melodisk, søkende suite der hun både skuer bakover og ikke minst fremover. Hun har forlatt det tradisjonelle trommesettet og gir det hele nye og annerledes farger med sitt hybrid cajon-oppsett – som bildet viser sittende på den spansk-ættede perkusjonskassa pluss bruk av cymbaler.

Hennes band Eunoia Society, bestående av Leslie Deshazor på fiolin, Jeff Parker (Tortoise) på gitar og Isaiah Sharkey på bass, og med smakfull gjestehjelp fra blant andre Nicole Mitchell og rapperen/vokalisten Yaw Agyeman, inviterer oss med på en flott utflukt der begrepet afrofuturisme ofte blir benytta og det med god grunn.

Armstrong har latt seg inspirere av så forskjellige uttrykk som Alice Coltrane, Herbie Hancock, Sun Ra, DJ Shadow og det ferske Floating Points/Pharoah Sanders-prosjektet. Alt dette har hun tatt opp i seg og gjennom denne suiten, som var et bestillingsverk til Black Index Art Exhibit, har hun på et flott og personlig vis skapt sin egen stemme i et landskap der tradisjon møter nåtid og fremtid og der jazz møter rap, electronica og en rekke andre herligheter.

JoVia Armstrong er ei “ny” stemme som fortjener godt med oppmerksomhet. Inntil en oppegående arrangør sørger for å henne til kongeriket, og garantert etterpå også, anbefales “The Antidote Suite”.

Vi er alle unike, men noen er mer unike enn andre. Hans Fredrik Jacobsen, hans seljefløyter og seljefløytelåter er blant de mest unike.

Pater familias i det musikalske Hulbækmo/Jacobsen-dynastiet, Hans Fredrik Jacobsen (67), har i en årrekke skapt folkemusikk med tilliggende herligheter som krydder, som har plassert han på et helt spesielt sted i den norske musikkfloraen. Med “Svadilja” gir han meg og oss noe jeg aldri har opplevd tidligere og det gjør så uendelig godt.

Jacobsen er en fløytist med ei helt spesiell stemme. Nå har han dratt til skogs og spikka seg nye seljefløyter og han har åpenbart utvikla det til en helt egen kunstart. Slik låter det i alle fall.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med et repertoar bestående av 20 låter som han enten har unnfanga sjøl eller lånt av Eivind Groven og Marius Nytrøen, tar Jacobsen og det fantastiske kompet bestående av 21 fuglearter i fri flukt oss med på en mer eller mindre improvisert ekskursjon jeg aldri har opplevd maken til. Det er vakkert, det er djupt personlig og det er uendelig inderlig.

Når så Jacobsen har laga et herlig teksthefte med full beskrivelse av seljefløyta og dens hemmeligheter, musikken og alle fugleartene, så har “Svadilja” blitt en herlig og unik tilstandsrapport fra en strålende, tidløs og sjangerfri musikant – Hans Fredrik Jacobsen.

Med “12 Stars” bekrefter Melissa Aldana at hun er blant de viktigste saksofonistene anno 2022 i den moderne, men likevel ganske så tradisjonsrike gata.

Melissa Aldana (33), fra Santiago i Chile, men bosatt i New York de seineste åra, har virkelig tatt sjumilssteg mot jazzens stjernehimmel. Oppvokst i en jazzfamilie med en saksofonsspillende far, var Sonny Rollins et stort forbilde fra svært ung alder. Med sin akkordfrie Crash Trio, med kun bass og trommer, fulgte hun sitt forbilde også på det området, men nå forteller hun oss at hun har frigjort seg i mye større grad.

Med Kush Abadey på trommer, Sullivan Fortner på piano og delvis elpiano, vår egen stolthet Lage Lund, som har flytta hjem, men som fortsatt har store deler av kloden som lekegrind, på gitar og effektboksen gizmos, og Aldanas landsmann Pablo Menares på bass, har Aldana bevegd seg inn i et nytt landskap – et landskap hun åpenbart passer godt i og som hun stortrives med.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Musikken har hun i stor grad skrevet sjøl, men produsent Lund har også hatt mer enn en finger med i spillet når det gjelder utforminga og ferdigstillinga av de fleste av de åtte låtene også.

Det er et bra spenn i temperaturen og dynamikken i uttrykket til Aldana og bandet. Hun har i stadig større grad utvikla si egen stemme og bandet, spesielt den framifrå pianisten Sullivan Fortner og ditto gitarist Lage Lund, kler henne perfekt.

Melissa Aldana har tatt steg hele veien og med “12 Stars”, der supervokalist Cécile McLorin Salvant som synger i Molde i dag har laga den flotte coverkunsten, har hun nådd et nytt høydepunkt.

Det ustoppelige svorske plateselskapet AMP Music & Recordings gir oss stadig overraskelser – positive sådanne. Her kommer en svensk/finsk/latvisk og en dansk utgivelse som absolutt pirrer nysgjerrigheten.

Hva hadde verden vært uten idealister? Vanskelig å si, men usedvanlig mye kjedeligere i alle fall. Den svenske, men i stor grad Norge-bosatte trommeslageren og alt mulig-mannen Anders Thorén hører til i kategorien idealist og har i løpet av de seineste åra gitt oss usedvanlig mye flott påfyll av musikk vi ikke ante fantes. Her kommer to nye eksempler på det.

PAD Trio hører hjemme i Göteborg og består av den svenske bassisten Daniel Andersson, den finske tangentøren Antti Lähdesmäki og den latviske trommeslageren og perkusjonisten Pauls Pokratnieks. De tre er en aktiv del av jazzmiljøet i Göteborg, men hadde aldri spilt sammen før de endte opp i studio sammen for to år siden. Det gjorde de uten uten å ha øvd sammen, uten musikk og uten en idé om hva som skulle komme ut av møtet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Her blir intuisjonen tatt i bruk i fullt monn og med tre par store ører, åpenbart mange gode ideer som blei unnfanga der og da og tre langt framskredne instrumentalister som skaper melodisk frijazz som det groover av i et elektro-akustisk landskap, tar PAD Trio oss med på en ekskursjon som frister til mer – mye mer. Tøft!

Thorén har åpenbart ører som plukker opp spennende artister både herfra og derfra. Etter at jeg har hatt gleden av å stifte bekjentskap med jazzmiljøet i Aarhus gjennom plateselskapet Jaeger Community Music, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at det finnes mye bra jazzmusikk i Danmarks neste største by.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Kristoffer Gori Verdoner (36) er nok et eksempel på det. Her har Verdoner satt sammen et nytt band som viser både bredden og kvaliteten i det aarhusianske jazzmiljøet. Med seg har han pianisten Emil Sommer Larsen, trommeslageren Lars Asger Nørby og bassisten Christian Aagaard Trier og det vi får bli med på her er bandets debutplate.

Verdoner har åpenbart røtter som hører hjemme en rekke steder. Her er det mulig å finne spor etter både jazz, blues, pop, rock, rhythm and blues og andre herligheter og til sammen har Verdoner satt det sammen til en svært så velsmakende musikalsk gumbo.

I det jeg synes brygget er i ferd med å bli i snilleste laget, så drar Verdoner & Co skikkelig på i låta “On the Move” og forteller oss at der er godt med dynamikk i musikken hans også.

Jeg skulle ønske at Verdoner & Co tok noen flere sjanser underveis, men det kommer sikkert når de kjenner seg mer trygge på hverandre. Uansett har “Dancing Seedlings” blitt et svært hyggelig første møte.

To kohorter har blitt til en i Danmark og her spares det ikke på kruttet eller oppfinnsomheten.

Jeg er ganske sikker på at jeg har skjønt det riktig at trommeslageren Halym Aabo-Kim og tenorsaksofonisten Nana Pi Aabo-Kim er et par og at bassisten Tom Blancarte og at multisaksofonisten, klarinettisten og fløytisten Louise Dam Eckardt Jensen er det samme. Altså hver for seg – hold fantasiene deres for dere sjøl!

Det har i alle fall ført til usedvanlig kompromissløse, åpne og frilynte musikalske samtaler. Hvis noen lurer på hva spennende frijazz anno 2022 er, så er det bare å åpne opp ørene og de andre sansene for “Tactical Maybe” – de har så avgjort servert noe som kan være svaret på akkurat det spørsmålet.

Det er ikke alt her jeg skjønner retningen med og hvorfor i alle verdens dage skal det være slik at jeg må gjøre det? Jeg har uansett fått en unik opplevelse med disse ti frie improvisasjonene – her snakker vi definitivt ikke om låter i tradisjonell forstand. Alt foregår kollektivt, men det blir lytta intenst hele tida og alle fire bygger på hverandres utspill og innspill.

Tactical Maybe egner seg ikke til noe annet en intens og konsentrert lytting. De fire krever mye av seg sjøl og de krever mye av oss. Men så gir de oss mye også – hvis vi åpner opp for dem og musikken. Taktisk? Kanskje.

Sjøl om fotball-laget hans Odd sliter med å nærme seg det aller øverste sjiktet, så gjør ikke Gard Nilssen det. Med “Elastic Wave” tar han det endelige steget helt til topps.

Den ustoppelige trommeslager, komponist, bandleder og initiativtaker Gard Nilssen (39) har rukket mye allerede. Jeg har hatt gleden av å følge hans karriere stort sett hele veien fra han viste seg frem for et større publikum for første gang som jazzlinje-student i Trondheim. Milepælene har vært mange og lite, nei, ingenting faktisk, tyder på at det skal bli færre av dem i tiåra som kommer heller.

Hans Artist in Residence-år i Molde i 2019 var sjølsagt en slik milepæl. Den uka satte uutslettelige spor hos Nilssen – og hos oss som hadde gleden av å få oppleve store deler av hans musikalske univers i full blomst.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Et av banda han viste frem i Molde var Acoustic Unity med svenske Petter Eldh på bass og Nilssens barndomskamerat fra Skien, André Roligheten på saksofoner. De greide seg utmerka på egenhånd, men gjestevisitten fra verdenstoppmusikerne Ambrose Akinmusire og Joshua Redman var en ytterligere bekreftelse på at dette vare et band i – akkurat – verdenstoppen.

Etter hundrevis av jobber over store deler av verden, er det nå klart for ECM-debut for dette høyoktan-kollektivet. Med et repertoar der alle tre har bidratt på komponistsida, så legger de lista for hva akustisk er og kan være anno 2022.

Det er lyttende, kompromissløst, virtuost, høyst personlig, melodisk, åpent, nedpå, intenst, søkende og med blikket tilbake til røttene samtidig som det skues fremover. Her er det godt med plass til alle tre og ingen verken tar eller ønsker å ta rampelyset fra de to andre. Dette er en enhet – og for en enhet det er!

Gard Nilssen har vært på god vei dit – til toppen – ei god stund. Jeg har aldri vært i tvil om at han kom til å nå dit og med “Elastic Wave” er han og Acoustic Unity der. Lista er lagt – nok en gang!

Det er ingen overraskelse at det spirer og gror i norsk jazz. Det gjør det så avgjort i Sverige også – trompeteren og komponisten Linnea Jonsson er et utmerket eksempel på det.

Linnea Jonsson (26) har så avgjort kvaliteter som kan gjøre henne til en viktig del av svensk jazz sin fremtid. Født og oppvokst i Västerås og med sin formelle utdannelse fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, forteller Jonsson oss med sin debutplate at hun allerede har kommet langt i sin søken etter sin egen stemme.

Med en kvintett bestående av de unge, svært lovende, men ukjente – for meg – musikantene Bjarni Már Ingólfsson fra Island på gitar, Kristian Remnelius på trommer, Ingrid Schyborger på bass og Britta Virves fra Estland på piano – alle med bakgrunn fra den samme musikkhøgskolen i Stockholm, inviterer Jonsson oss inn i et personlig univers hun baserer på låter hun har skrevet de seineste åra. Dessuten er det svært hyggelig å kunne slå fast at tre av de fem er jenter – i tillegg stepper også islandske Anna Gréta Sigurðardóttir inn på piano på ett spor.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med sin varme, lyse og transparente tone forteller Jonsson oss om at hun trives utmerket i et melodisk univers der både skandinavisk natur og musikk spiller viktige roller. Det er et lys i musikken til Jonsson og hennes fascinasjon for våren og dens oppvåkning etter en lang vinter gjenspeiler det.

Når Jonsson også har skrevet ei låt som heter “Wheels” og som er en hyllest til en av hennes store forbilder, den store engelsk-canadiske trompeteren Kenny Wheeler (1930-2014), så sier det også en hel del om både det trompetistiske og melodiske idealet til Linnea Jonsson.

“Fragments of Spring” har blitt et vakkert og svært hyggelig møte med ei stemme som har både nåtida og ikke minst fremtida å glede seg over og til – Linnea Jonsson.

Jeg regner med at jeg ikke er aleine om å stifte bekjentskap med klarinettisten Glenn Dickson for første gang. Jeg kan love dere nysgjerrige der ute at Dickson har noe høyst personlig å melde.

Til tross for at Glenn Dickson etter hvert har ei lang karriere bak seg, så er dette altså mitt første møte med hans musikalske univers. Med sine band Naftule´s Dream og Shirim har han tidligere gitt ut plater på John Zorns selskap Tzadik og antyder med det hvor han befinner seg i det musikalske landskapet. Der har jødisk inspirert klezmer-musikk stått sentralt, men her møter vi Dickson mutters aleine i et sammensatt landskap og på en spennende utflukt.

Dickson, som er en fremragende instrumentalist, har benytta pandemitida til å videreutvikle soloformatet kombinert med elektronikk – noe han har jobba med fra tid til annen helt siden begynnelsen på 2000-tallet. Ukentlig bedrev han live-streaming hjemmefra under overskrifta “Dreams & Meditations” og det har ført til denne soloutgivelsen.

Jovisst er det både drømmende og meditativt. Samtidig er det høyst personlig, melodisk og inderlig og Dickson viser oss sine inspirasjonskilder fra både klezmer og gresk musikk. Sammen med elegant og fintfølende bruk av live looping skaper Dickson nydelige stemninger og musikk han er helt aleine om.

Er du på leiting etter musikk som kan få sjelefreden til å senke seg, så er Glenn Dickson og hans “Wider Than The Sky” et utmerket sted å begynne.

Continue reading “Heftigere enn noen gang”