Når B.B. King nå har lagt ned gitaren for godt, er Buddy Guy den utvilsomme gitarsjefen i bluesens verden.

Buddy Guy – bluesens sjefsgitaist.

De er ikke mange igjen nå blant den elektriske bluesens opprinnelige ledestjerner. Muddy Waters var sjefen til han gikk bort i 1983 og B.B. King var den naturlige arvtakeren til han tok med seg sin kjære Lucille i grava tidligere i år. Kronprinsen hele tida har vært Buddy Guy og, sjøl om den tidligere samarbeidspartneren til Knut Reiersrud nå har nådd den anstendige alder av 79, så er han så avgjort i stand til å føre arva videre.

Med “Born to Play Guitar” gir han oss nok et bevis på sin inderlighet og ekthet som bluestolker – spesielt som gitarist, men også som vokalist. Med et solid backingband, både med og uten blåsere og strykere – som jeg ikke er mer enn akkurat begeistra for – gir han oss 14 eksempler på kjente og kjære klassikere og ferske låter – for meg i alle fall.

Guy greier seg mer enn godt nok aleine, men han har også med seg gjester som Billy Gibbons, Kim Wilson på to låter, Joss Stone på “(Baby) You Got What It Takes” – med mye godt humør og Van Morrison på en hyllest til B.B. King – “Flesh and Bone”. Sterkest for meg blir likevel Guy uten stjernehjelp i ropet etter den største: “Come Back Muddy”.

Buddy Guy har så avgjort got what it takes fortsatt og beviser at han er bluessjefen over aller bluessjefer anno 2015.

Buddy Guy

Born to Play Guitar

RCA Records/Silvertone Records/Sony Music