Hanna von Bergen vil mange kjenne igjen fra The Voice på TV 2 tidligere i år. Her bekrefter hun at har mye eget å fare med i mange slags grenseland.
Hanna von Bergen kompromisser ikke – heldigvis.
Hanna von Bergen, 28-åring fra Fredrikstad, er ikke noen A4-person på noe som helst slags vis. Allerede som 19-åring pakka hun sekken med det afrikanske instrumentet mbira som reisefølge og da sier det seg jo nesten sjøl at reisemålet måtte bli Skottland! Reisa fram til at “Slightly out of Key” nå har sett dagens lys, har tatt von Bergen til mange forunderlige stoppesteder og det preger både musikken og tekstene hennes.
Med ei instrumentering bestående av bass, perkusjon, klarinett, cello og fiolin som innpakning til von Bergens varme, luftige og lett knirkende stemme med klare jazzimpulser i seg, gir hun oss her et innblikk i en forunderlig, spennende og original verden.
Hun forteller oss morsomme og unike historier om et allerede levd liv til tross for at hun ikke har så mange år på baken. Hun skriver også fine låter som kler tekstene og de som vil tenke Ane Brun når de hører Hanna von Bergen, er absolutt inne på noe.
“Slightly out of Key” har vært et hyggelig første møte med Hanna von Bergen. Hun er langt fra ferdig som artist ennå og det håper jeg forsåvidt hun aldri blir heller. Det som likevel er helt sikkert er at hun har kommet godt i gang med noe hun er helt aleine om.
Karin Krog sammen med tre andre giganter – Steve Kuhn, Steve Swallow og Joey Barron.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Karin Krog går tilbake helt til 60-tallet med pianisten Steve Kuhn. Den tidligere ektemannen til Monica Zetterlund bodde en del år i Sverige og han og Krog har holdt kontskten hele tida etter det. I fjor kom cden “Break of Day”, innspilt i New York og endelig stod de på ei scene sammen i Norge igjen.
Veteranene og gigantene Kuhn og Steve Swallow, på sin særegne akustiske, hollowbody bassgitar, og den “unge” giganten Joey Barron – kanskje jazzens aller mest allsidige trommeslager, gjorde et strålende triosett med “music we have devoted our lives to” – egne og standardlåter i personlig og usedvanlig elegant tapning. Mer smakfullt kan det nesten ikke gjøres.
Krog, med Dave Frishbergs “Where You At?”, Carla Bleys – Swallows kone forresten – “Ida Lupino” som Krog har udødeligjort som “Break of Day in Molde” og “We Could Be Flying” – som hun og Kuhn spilte inn allerede i 1974, fortalte oss at kjemien fortsatt var noe så voldsomt til stede. Møtet blei avslutta med “Every Time We Say Goodbye” – en vakker hyllest til trompeteren Lew Soloff som gikk bort for noen måneder siden og som var med på innspillinga “Break of Day”.
Et par unødvendige minus: Barron blei introdusert som Barton og bartenderen ville sette ut glass i baren under den stilleste balladen. Unødvendig.
Maestro Arild Andersen med Tommy Smith og Helge Lien – stor stas.
Foto: Helena Bosdal/Oslo Jazzfestival
Festivalen blei avslutta bortimot på best mulig vis: Arild Andersen Trio utvida med pianisten Helge Lien. Det betyr en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, og vårt eget unikum Paolo Vinaccia på trommer.
Det er altså en livsbejaenhet – joie de vivre – over det Andersen gjør musikalsk som absolutt ikke tyder på at herren får honnørbillett på bussen! Smilet, gnisten, den nesten barnlige spillegleden smittet over på både scene og sal.
Mye av stoffet var skrevet av Anderen og henta fra store deler av hans karriere. I tillegg ga de oss Keith Jarretts nydelige “In Your Own Quiet Way” og avdslutta med Burt Bacharachs klassiker “Alfie” med en tenorsolo så inderlig at det nesten gjorde vondt, men bare nesten – det gjorde faktisk bare godt.
Helge Lien gled elegant inn i denne etablerte trioen og fortalte oss at han er en pianist på aller øverste nivå allerede.
Ingen gjør stopp, start, spenning og forløsning i musikken sin som Arild Andersen – måtte han fortsette med det i 70 år til!
Dee Alexander er en amerikansk vokalist mange vil sette stor pris på og Joey Alexander er en 12-åring fra Bali som kanskje kan bli jazzens neste superstjerne.
Joey Alexander er i besittelse av et svært sjeldent talent.
Barnestjerner dukker opp innenfor de fleste områder av livet fra tid til annen. Mange blir værende akkurat det og de forsvinner fra rampelyset når de blir voksne – de har ikke vært i stand til å videreutvikle talentet sitt og modenheten har ikke stått i stil med de tekniske ferdighetene.
Som 11-åring gikk Joey Alexander i studio og laga “My Favorite Things” på tre dager. Nå har han blitt hele 12, og jazzinteresserte fra Bali via New York til Havøysund og Sandefjord og hvor det enn måtte være, har med rette fått ørene opp for talentet som jeg føler meg overbevist om kommer til å ta de stega som trengs både som pianist og menneske som trengs.
Reint teknisk som pianist kan jeg forsåvidt ikke skjønne at det er så voldsomt mange steg som må tas – Joey Alexander er allerede usedvanlig langt framskreden. Det at han begynner denne innspillinga med en vel 10 minutters versjon av John Coltranes svært krevende mesterstykke “Giant Steps” ikke bare antyder, men bekrefter at det Alexander har å komme med er langt forbi karakteristikken lovende – det er smått genialt faktisk. Sammen med Brad Mehldau-bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Ulysses Owens, Jr., som spiller på knapt halvparten av låtene, gir Alexander oss en versjon som kommer til å bli referert til mange ganger i jazzhistoria i åra som kommer. Det setter jeg faktisk en cognac på og vi snakker ikke Eau de Vie akkurat!
“Lush Life”, “It Might As Well Be Spring” og “Over the Rainbow” samt Monk-låtene “´Round Midnight” og “I Mean You” og Dizzy Gillespies “Tour de Force” pluss en egenkomponert blues, står på repertoaret og det er enkelt og greit så imponerende det Joey Alexander gir oss både når det gjelder teknikk, musikalitet og modenhet at det bare er å gi seg nesten ende over. Du verden så morsomt det skal bli å følge denne guttungen i tiåra som kommer.
Dee Alexander er ei stemme med mye på lager.
Dee Alexander kommer fra Chicago og er ikke i slekt med Joey. Det de har til felles er derimot en godt utvikla musikalitet og Dee er en utmerka vokalist som, muligens på grunn av at hun ikke har New York som base, ikke har fått den store oppmerksomheten som hun virkelig fortjener.
Kjærligheten til musikk og jazz fikk hun inn med morsmelka og gjennom moras store platesamling og lidenskap for jazz. Med “Songs My Mother Loves” er det på tide å betale tilbake og Dee har plukka 10 låter både mor og datter har et sterkt forhold til. Det betyr sanger som “Now Or Never”, den fantastisk sterke “Guess Who I Saw Today”, “Perdido” i to versjoner, “Nature Boy”, “What a Difference a Day Makes” og “Softly as in a Morning Sunrise”.
Sammen med et utmerka komp med lokale storheter og gjester som saksofonistene Ari Brown og Oliver Lake som fargeleggere, forteller Dee Alexander oss med sin sterke stemme og sitt inderlige foredrag at hun har alt i seg for å innta de store jazzscenene når det enn måtte være. Hun er klar!
Det å hete Alexander til etternavn er tydeligvis ikke noe minus hvis man vil til topps i jazzverdenen. Det har allerede saksofonisten Eric Alexander vist oss. Her kommer Dee og Joey Alexander og forsterker “påstanden” noe så vederstyggelig!
Den strålende gitaristen Hans Mathisen ga oss på slutten av fjoråret det vakre albumet “The Island”. Det var like hyggelig å få være med på levende øyhopping under Oslo Jazzfestival.
Hans Mathisen med et strålende band og med frontfigurer som Petter Wettre og Jason Rebello så kan det nesten ikke gå galt.
Foto: Charlotte Amdam/Oslo Jazzfestival
Hans Mathisen har av årsaker som ligger et stykke bortenfor min fatteevne fått alt for lite anerkjennelse og oppmerksomhet for sin musikk og sitt gitarspill. Jovisst har han Spellemannpris og fått mye flott omtale, men likevel har han spilt ei alt for beskjeden rolle i norsk jazz. Finnes det noen form for rettferdighet, men det gjør det vel neppe, så bør musikken han har laga til “The Island” og bandet han framfører det med, åpne en hel del dører både nord og sør for Kattegat.
Sammen med broder Per Mathisen på bass, Hermund Nygård, som har overtatt trommestolen etter Per Oddvar Johansen som spiller på skiva, engelske Jason Rebello på piano, Petter Wettre på tenor- og sopransaksofon og trompeteren Eckhard Baur på cirka halvparten av låtene, tok Mathisen oss med på øyhopping av det usedvanlig varme, empatiske, melodiøse, luftige og åpne slaget. Verken som komponist og ikke minst som gitarist legger Mathisen skjul på at han synes relativt godt om Pat Metheny – sounden til Mathisen på hans gitarsynth ligger veldig nært opp til forbildet.
I tillegg til stoff fra “The Island” fikk vi også låter fra tidligere skiver, blant annet hyllesten av pianisten Richie Beirach – “Beirach” – der Mathisen innrømma å ha rappa en rytmisk idé fra inspiratoren. Til slutt serverte de også en hyllest til salige Ornette Coleman – “Blues for Ornette”.
Mathisen er en meget dyktig solist og du verden som det samme kan sies om Rebello, Sting og Jeff Becks pianist gjennom mange år, og Wettre. I begge er det en kraft, oppfinnsomhet og kreativitet kobla med langt framskreden teknikk som gjør at de bekle hvilken som helst scene med hvem som helst når som helst. Innendørs øyhopping sammen med slike folk og slik musikk anbefales.
Svein Erik Martinsen Ånestad som utmerka frontfigur for Prima Vista Social Club.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Kvelden blei innleda med et avkorta sett med Prima Vista Social Club – årsaken var at de kom litt seint i gang fordi trommeslager Torstein Ellingsen kom løpende fra en annen jobb. I front for dette a good time was had by all-bandet finner vi gitaristen og vokalisten Svein Erik Martinsen Ånestad. Her er det snakk om musikk sterkt inspirert av jump and jive-tradisjonen som blei etablert av spesielt Louis Jordan og Louis Prima for mange tiår siden – en tidløs tradisjon som absolutt har livets rett den dag i dag. Sammen med trompeter Erik Eilertsen, brødrene Håvard og Jens Fossum på tenorsaksofon og bass og Kristoffer Kompen på trombone, sørga Martinsen Ånestad for at smilet og humøret var på plass fra første tone – og blei der værende. Ray Charles og T-Bone Walker var også blant låtskriverne som blei tolka den halvtimen jeg fikk med meg. Alt er relativt strengt arrangert med korte kor – her er det ikke mange låter som krysser 5 minutters streken.
Prima Vista Social Club er befolka av et meget godt kollektiv med flotte solister. Stemninga var høy etter bare noen få låter og svært lite tyder på at den fikk noen dupp utover kvelden heller.
Den amerikanske vokalisten Sheila Jordan er intet mindre enn en et ikon. Sammen med ypperlige norske sjelsfrender viste hun oss det igjen.
Og Paolo Vinnacia tok oss inn i natta på et sterkt og ytterst personlig vis.
Sheila Jordan – one of kind!
Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival
Ivar Antonsen, Bjørn Alterhaug og Espen Rud – et perfekt komp for Sheila Jordan.
Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival
Sheila Jordan er 86 år ung – og jeg mener ung. Hvilken utstråling og livsgnist vokalisten som har vært helt siden unnfangelsen av bebop-perioden på slutten av 40-tallet, viste oss denne ettermiddagen på Victoria har vi alle svært mye å lære av.
Sammen med noen av sine beste norske venner, anført av bassist Bjørn Alterhaug og med Ivar Antonsen på piano og Espen Rud på trommer, tok Jordan oss gjennom store deler av den moderne jazzhistoria – ei historie hun er en viktig del av sjøl.
Hun er en tekstfomidler av verdensklasse – hun er enkelt og greit en historieforteller det er fantastisk å være i selskap med. Dessuten er hun en scatter av guds nåde sjøl om synger/fleiper med det i en saaaakte versjon av “Lady Be Good” der hele teksten dreier seg om at ingen kan scatte som Ella Fitzgerald.
Hun tok også med på låter hun spilte inn på begynnelsen av 60-tallet, via Abbey Lincolns sterke “Bird Alone” til Kenny Dorhams “Fair Weather” – som Jordan hadde hørt hjemme hos den norske jazzlegenden Randi Hultin, og en hyllest til Radka Toneff – “The Moon´s a Harsh Mistress” – som Radka gjorde en udødelig versjon av.
Mot slutten “sang” hun også opp Karin Krog og de gjorde en herlig versjon av “I´ve Got Rhythm” – og det er ingen overdrivelse!
Jordan chantet også på indiansk vis – hun har indianerblod i årene – og ga oss “Look for the Silver Lining”, om å følge drømmen sin i en sterk versjon som avskjed.
Empatien mellom de fire på scena er nesten som ei lærebok i faget – sjelden oppleves det så sterkt at følelsene er så ekte. Spesielt relasjonen mellom Alterhaug og Jordan, som i duovesjonen av “Dat Dere”, kan ikke læres noe sted.
Sheila Jordan sa at hun ikke hadde vært i live hadde det ikke vært for jazzen. Vi kan bare håpe vi og jazzen får leve lenge med henne fortsatt.
Paolo Vinaccia med et sterkt budskap.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Eivind Aarset – en mesterlig fargelegger.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Det norske solistkor – et strålende reisefølge.
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
“Dommedag – i følge Paulus” hadde Paolo Vinaccia kalt bestillingsverket sitt som han framførte i en fullsatt Oslo Domkirke sammen med Eivind Aarset på gitar, Det norske solistkor, David Solheim på lyd og Tord Knutsen som lysdesigner.
Vinaccia, en av mine favoritt-trommeslagere på denne kloden i alle fall, har vært gjennom tøffe perioder i livet sitt. Det bar også dette verket preg av. Hans sterke bruk av videostrekk med “vitnesbyrd” fra kreftpasienter og med seg sjøl, der han fortalte oss hvem han var og hva han var stolt av og ikke stolt av i livet sitt, satte ei sterk ramme rundt opplevelsen.
I perioder blei musikken litt for stillestående. Den greide ikke helt å understreke historiene hele veien, men når det fungerte både med Vinaccia og Aarset – to fantastiske musikalske fargeleggere – og koret, så var det noe voldsomt, ekte og monumentalt over det hele.
Paolo Vinaccia sa mot slutten på storskjerm med sin malmfulle røst at han hadde både forsøkt og levd. Det skal gudene vite at han har gjort og han har gjort det på et fantastisk vis også – ofte. Som de fleste andre skrøpelige mennesker vi alle er.
Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke – Jøkleba – med hjelp av Oslo 14 ga oss noe helt nytt og uventa.
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Oslo Jazzfestival er godt i gang med pangstart med Herbie Hancock og Gregory Porter. Etter er en litt treg start er Tor de Jazz på plass også!
Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet, perkusjon, stemme, fløyter og gudene vet hva og Audun Kleive på trommer er noe av det mest ikoniske som finnes i moderne norsk jazz. Etter ei lang pause fant de heldigvis ut at de hadde mer på lager for et par år siden. Når så noen kom opp med den strålende ideen at Jøkleba kunne være den rette stemma til å hylle det usedvanlige sterke verket “A Love Supreme” og dets skaper John Coltrane, 50 år etter at verket så dagens lys, så sa det seg sjøl at dette ikke kom til å bli noen A4-hyllest.
Det hele begynte med Jørgensen og ei fotballdommerfløyte. Han satte retninga på det hele og dette blei Jøklebas unike hyllest av ei sjel og et budskap i mye større grad en av kun “A Love Supreme”. Det hele blei spilt helt tørt, noe som egna seg ypperlig i den flotte Aulaen og ingen skaper musikk så organisk og dynamisk som Jøkleba.
I store deler av det som likna i stor grad på en performance, var også Elin Rosselands vokalensemble Oslo 14, som bestod av 18 stemmer (!), en sterk og integrert del. De kom inn i rommet bakfra og lyden av de unike stemmene omfavna oss både bakfra, over oss og rundt oss. Spennende og annerledes og en kreativ utnyttelse av rommet.
Balke og Kleive tilgir meg forhåpentligvis, for meg blei nemlig Per Jørgensens interaksjon med Oslo 14 og med alt og alle rundt seg konsertens høydepunkt. Han vandret rundt i salen med sin fløyte og sin stemme og han har en egen evne til å skape stemninger som han er helt aleine om med sin musikalske tungetale.
Hyllesten blei avslutta med en salme fra Granvin som også var en hyllest til en annen saksofonist som har gått bort, nemlig Olav Dale. Vakkert, sterkt og stemningsfullt og kanskje satt Dale og Coltrane sammen der oppe og nøt det hele sammen med oss.
Eliane Elias med Marc Johnson på bass og Rafael Barata på trommer og Rubens de La Corte på gitar – varmt og sensuelt.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Heldigvis er det kort vei mellom scenene under Oslo Jazzfestival. Noen minutter etter at Jøkleba & Co hadde blitt trampeklappa ut av Aulaen, satt den brasiliansk/amerikanske pianisten Eliane Elias klar foran et fullsatt Chat Noir. Sammen med to andre brasilianere, trommeslageren Rafael Barata og gitaristen Rubens de La Corte, og bassist og ektemann Marc Johnson, tok Elias oss med på en stemningsfull, varm og sensuell ekskursjon i stor grad basert på musikk henta fra hennes opprinnelige hjemland. Hennes ferske cd, “Made in Brazil”, tar for seg musikk henta fra en rekke epoker av denne fyrrige musikken og Elias & Co ga oss alt fra den aller første bossa nova-låta skrevet av radarparet Jobim og de Moraes, via Gilberto Gil til Dorival Caymmi samt hennes egne låter.
Festen blei avslutta med “Desafinado” i en urheftig versjon der alle, bortsett fra gitaristen som spilte ei beskjeden komprolle hele veien, fikk strekke ut og du verden for en bassist og trommeslager fruen har med seg.
Jeg kan styre meg for vokalisten Elias, men hun synger med varme, sjel og sensualitet og hun hadde publikum med seg fra start til mål. Pianisten Elias er full av både teknikk, temperament og inderlighet og stunden vi fikk med henne, bandet hennes og musikken hennes, var nok en bekreftelse på at brasilansk musikk og jazz hører sammen og gir oss godt påfyll av smil og varme.
Jason Moran både med og uten Fats Waller-maske.
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Jason Moran er en av verden beste og mest spennende musikanter og pianister i mine ører. Uka han hadde i Molde som Artist in Residence for et par år siden, var en solid anskueliggjøring av det. Moran har full oversikt over jazzhistoria og tar den med seg på et originalt vis inn i vår samtid.
Denne tirsdagen blei tilbrakt sammen med Moran og hans “Fats Waller Dance Party” der han gjør akkurat det – tar med seg Wallers musikk og uttrykk fra 30-tallet og gir det en 2015-innpakning som snakker til et helt nytt publikum. Med sin faste elbassist fra bandet Bandwagon, Tarus Mateen, vokalisten Lisa E. Harris – som jeg ikke var veldig begeistra for, trommeslageren Charles Haynes og trompeteren og vokalisten Leron Thomas, tok han oss gjennom “Honeysuckle Rose”, “Ain´t Misbehavin´” og “Two Sleepy People” – som jeg ikke vet om har noe med Waller å gjøre – på et groovy og heftig vis der alt var gjort med respekt, men samtidig med visjoner. Dansegulvet var rydda og opp til flere lot seg friste til elevert dansemoro. Jason Moran fortalte oss nok en gang at han har blikket retta opp og frem og at han er en av jazzverdenens mest spennende aktører.
En praktboks med nesten fire timer med musikk menneskeheten aldri har hørt før. Alt Miles Davis spilte på Newport-festivalen mellom 1955 og 1975. God jul!
Det er jo en aldri så liten overdrivelse å påstå at menneskeheten ikke har hørt denne musikken da. De som var så heldige å være til stede på Newportfestivalen mellom 1955 og 1975 er unntaket, men nå får endelig alle vi andre på Tellus oppleve dette – og mye er av typen magisk.
Denne fantastiske samlinga er egentlig møtet mellom to legendariske institusjoner – jazzfestivalen i Newport utenfor New York, alle festivalers mor som blei etablert av George Wein i 1954, og Miles Davis (1926-1991), i manges øyne og ører jazzens aller største ikon.
Den aller første festivalen var altså ikke Miles med på, men da han traff Wein på “byen” før 1955-utgava mente han at “You can´t have a festival without me”. Denne og mange andre historier er med i Miles-viter Ashley Kahns strålende tekst til heftet som er med i denne samlinga der den nå 89 år gamle Wein, som fortsatt arrangerer Newportfestivalen, sjølsagt er en fantastisk kilde til informasjon. Heftet er også fullt av sjeldne og helt nye bilder fra hele denne perioden.
Miles på Newport-festivalen med ett av sine beste band med Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams. Herbie Hancock er garantert i nærheten også.
Festivalene Miles besøkte Newport var 1955, 1958, 1966, 1967, 1969, 1971, 1973 og 1975. Noe er en sannhet med visse modifikasjoner: Wein tok nemlig med seg festivalen til Europa ved enkelte anledninger og innspillingene fra 1971 og 1973 er henta fra henholdsvis Dietikon i Sveits og fra Berlin.
Noe av musikken har vært tilgjengelig tidligere, blant annet fra 1958 og 1969. Uansett er dette et gullfunn av de svært sjeldne – helt fra det Wein-sammensatte bandet i 1955 med Gerry Mulligan og Zoot Sims på saksofoner og et “komp” med Percy Heath og Connie Kay fra Modern Jazz Quartet og Thelonious Monk, Miles hadde ikke noe fast band på denne tida.
Newport hadde stor betydning for Miles. Rett etter denne konserten fikk han nemlig kontrakt med Columbia og det som skjedde de neste 30 åra er intet mindre enn historie.
Historie er også mye av det vi får være med på her. Det hevdes at Miles forandra jazzhistoria fem ganger og denne Newport-reisa er en fin bekreftelse. Her møter vi han fra bebopversjonen i 1955, til den modale utgava i 1958 med blant andre John Coltrane og Bill Evans, den nye store kvintetten, med Ron Carter, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams, i 1966 og 67 og så over til de mer rockinfluerte og elektriske utgavene fra 1969 og fram til 1975 med blant andre Chick Corea, Keith Jarrett, Al Foster, Jack DeJohnette, Gary Bartz og Dave Liebman.
Lydkvaliteten er stort sett fantastisk hele veien, inkludert 1955 – her har noen gjort en framifrå teknikerjobb med å rense opp lyden. Musikalsk er det også øyeblikk her som er av typen uforglemmelige, spesielt fra 1955 og 1966/67 – også 1958 forsåvidt, men den konserten har vært ute på plate før.
Her i heimen har det vært høytid helt siden postmannen avleverte gullet og både heimens firbeinte, som sjølsagt heter Miles, og jeg har kost oss noe vederstyggelig. I tillegg til å snakke musikkhistorie så er jo julepresangproblemene løst for mange. Miles lives!
Det er et stort privilegium å få anledning til å dykke ned i så mye musikk som en musikkskriver gjør. Det fører til at horisonten blir utvida – at man får stadig påfyll fra en rekke forskjellige kilder. Det fører også til at man blir plaga med dårlig samvittighet fra tid til annen fordi det er fysisk umulig å rekke over alt postmannen fyller kassa med. En del blir liggende for alltid uten at det blir lytta på eller anmeldt. Noe blir liggende, men kommer til slutt opp til overflata. Duplex sin utgivelse “Én”, som blei utgitt i mditen av april, tilhører den siste kategorien – heldigvis.
Duplex har eksistert siden 2010. Saksofonist, og her også vokalist og pianist, Harald Lassen, og bassist og vokalist Christian Meaas Svendsen, møttes på Musikkhøyskolen og kjemien var til stede fra første dag. Den prisbelønte kvintetten Mopti, der begge er med, var oppe og gikk umiddelbart og Duplex fulgte ikke så lenge etter.
Dette er duoens tredje utgivelse og jeg må bryte sammen og tilstå at begge de første gikk meg hus forbi av årsaker jeg allerede har nevnt.
Jeg skjønner raskt at jeg må ha gått glipp av mye hygge og mye spennende og original musikk. De to går ofte opp i en større enhet, og det er absolutt mulig å skjønne begrunnelsen til tittelen, og det de gir oss i løpet av disse knappe 40 minuttene er ni låter de har skrevet sånn cirka halvparten av hver. De forteller oss at de er strålende improvisatorer med egne stemmer, men de mer enn antyder at de også er fascinert av popmusikk. Låtene glir elegant over i hverandre og danner en helhet som er herlig å bli tatt med på. Emilie Lidsheim på fiolin og Sverre Kyvik Bauge på cello er gjester underveis og er med å understreke det vakre og originale budskapet.
Duplex byr oss stemninger og en inderlighet som er sjelden og kun deres. Harald Lassen og Christian Meaas Svendsen har, sin unge alder til tross, allerede etablert seg som viktige stemmer både her hjemme og utaskjærs og i tiåra som kommer så kommer de til å bli stadig viktigere. Duplex er en flott og viktig enhet.
NB Duplex blir å høre under Oslo Jazz Festival i neste uke.
Ut fra det store intet for de aller fleste kommer trompeteren Erik Thormod Halvorsen og forteller oss at den musikalske sommeren kommer til å vare lenge – svært lenge.
Erik Thormod Halvorsen blåser bort både skyer og paraplyer.
De siste tiåra har det vært sagt og skrevet mye om den såkalte unge norske jazzen. Fra de forskjellige utdanningsinstitusjonene har det kommet den ene stjerna etter den andre. Kvaliteten har vært og er skyhøy og mange har etablert seg på svært høyt nivå også internasjonalt.
Det er sjølsagt usedvanlig hyggelig. Ikke noe mindre hyggelig er det at godt voksne Erik Thormod Halvorsen (64) tar med seg noen av sine beste musikalske venner, noen av sine egne låter, noen standardlåter og trompeten og flügelhornet sitt og “debuterer” med en liten time med varm og usedvanlig tiltalende musikk med utgangspunkt i et rotekte bebopspråk.
Halvorsen er utdanna ved Handelshøyskolen og har jobba i DNB i åresvis. Det betyr at han har hatt musikken som hobby, men han har vært en svært så ivrig hobbymusikant med mange tiår i Sandvika Storband og Spellemannpris med Oslo Groove Company som noen av høydepunkta.
Nå har han endelig bestemt seg for å samle noen av sine beste venner til debut under eget navn og det er intet mindre enn usedvanlig hyggelig. Sammen med saksofonisten og fløytisten Rune A. Nicolaysen, pianisten Freddy Hoel Nilsen, gitaistene Frode Kjekstad, Knut Mikalsen og ikke minst den irske giganten Louis Stewart, bassistene Andreas Dreier og Sture Janson, trommeslagerne Erik Jøkling og Lars Erik Norum samt barytonsaksofonist Johan Bergli og trombonist Harald Halvorsen på noen spor, serverer kapellmester Halvorsen oss musikk spilt med hjertet.
Standardlåter som “Lover for Sale”, i et morsomt arrangement, og “East of the Sun” er musikk som Halvorsen og hans medsammensvorne har vokst opp med og har i ryggmargen. I samme gata er også originallåtene som både Halvorsen, Hoel Nilsen og Nicolaysen har bidratt med.
Alt vi blir servert på “Uppercase” er varmt og empatisk og stilsikkert. Verken Halvorsen eller de fleste andre her kommer til å vinne leseravstemninger som klodens hippeste solister, men de har alle mer enn nok å fare med til å sørge for at sommeren kommer til å bli solid forlenga – og at den kommer igjen i mange år framover.
David Sanborn har vært den mest groovy saksofonisten i musikkverdenen noen tiår. Han er det fortsatt.
Det er mye smil og varme i musikken til David Sanborn.
Helt siden han slo gjennom med Paul Butterfield Bluesband, og spilte på legendariske Woodstock i 1969, så har altsaksofonist David Sanborn (70) hatt en posisjon i musikkverdenen som nesten er unik. Hans usedvanlig sjelfylte, varme og groovy tone har bidratt til at både Stevie Wonder, David Bowie og Rolling Stones har sikra seg hans tjenester opp gjennom åra. Her snakker vi bare om toppen av isfjellet – “alle” har stått i køa og hvor enn Sanborn har dukka opp, så har han bidratt med noe helt eget som har løfta hva og hvem det nå enn har vært.
Det er likevel langt i fra bare i rock- og popsettinger Sanborn har bidratt – legenden Gil Evans hadde han også med i sitt store band og, sjøl om Sanborn er skeptisk til det sjøl, så er han også en meget habil improvisator og jazzmusikant.
Med “Time and the River” kommer han med nok et bevis på hva og hvem han er – ei helt unik stemme det tar bare et hundredels sekund å slå fast hvem det er. Nok en gang er det i et souljazz/instrumentalpop-landskap vi finner Sanborn og hans musikk. På to av låtene har vår mann med seg vokalister, blant annet Randy Crawford på klassikeren “The Windmills of Your Mind” og ellers er det usedvanlig vakre og melodiske saker som et komp med den tidligere Yellowjackets-trommeslageren Marcus Baylor og Marcus Miller på elbass sørger for at det groover av på et vis som få om noen kan matche.
David Sanborn flytter absolutt ingen merkesteiner med “Time and the River”. Han gir oss derimot varm og groovy musikk som han har gjort gjennom flere tiår. Holder ei god stund det!
