For ei dame!

Den amerikanske vokalisten Sheila Jordan er intet mindre enn en et ikon. Sammen med ypperlige norske sjelsfrender viste hun oss det igjen.

Og Paolo Vinnacia tok oss inn i natta på et sterkt og ytterst personlig vis.

Sheila Jordan – one of kind!

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Ivar Antonsen, Bjørn Alterhaug og Espen Rud – et perfekt komp for Sheila Jordan.

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Sheila Jordan er 86 år ung – og jeg mener ung. Hvilken utstråling og livsgnist vokalisten som har vært helt siden unnfangelsen av bebop-perioden på slutten av 40-tallet, viste oss denne ettermiddagen på Victoria har vi alle svært mye å lære av.

Sammen med noen av sine beste norske venner, anført av bassist Bjørn Alterhaug og med Ivar Antonsen på piano og Espen Rud på trommer, tok Jordan oss gjennom store deler av den moderne jazzhistoria – ei historie hun er en viktig del av sjøl.

Hun er en tekstfomidler av verdensklasse – hun er enkelt og greit en historieforteller det er fantastisk å være i selskap med. Dessuten er hun en scatter av guds nåde sjøl om synger/fleiper med det i en saaaakte versjon av “Lady Be Good” der hele teksten dreier seg om at ingen kan scatte som Ella Fitzgerald.

Hun tok også med på låter hun spilte inn på begynnelsen av 60-tallet, via Abbey Lincolns sterke “Bird Alone” til Kenny Dorhams “Fair Weather” – som Jordan hadde hørt hjemme hos den norske jazzlegenden Randi Hultin, og en hyllest til Radka Toneff – “The Moon´s a Harsh Mistress” – som Radka gjorde en udødelig versjon av.

Mot slutten “sang” hun også opp Karin Krog og de gjorde en herlig versjon av “I´ve Got Rhythm” – og det er ingen overdrivelse!

Jordan chantet også på indiansk vis – hun har indianerblod i årene – og ga oss “Look for the Silver Lining”, om å følge drømmen sin i en sterk versjon som avskjed.

Empatien mellom de fire på scena er nesten som ei lærebok i faget – sjelden oppleves det så sterkt at følelsene er så ekte. Spesielt relasjonen mellom Alterhaug og Jordan, som i duovesjonen av “Dat Dere”, kan ikke læres noe sted.

Sheila Jordan sa at hun ikke hadde vært i live hadde det ikke vært for jazzen. Vi kan bare håpe vi og jazzen får leve lenge med henne fortsatt.

Paolo Vinaccia med et sterkt budskap.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Eivind Aarset – en mesterlig fargelegger.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Det norske solistkor – et strålende reisefølge.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

“Dommedag – i følge Paulus” hadde Paolo Vinaccia kalt bestillingsverket sitt som han framførte i en fullsatt Oslo Domkirke sammen med Eivind Aarset på gitar, Det norske solistkor, David Solheim på lyd og Tord Knutsen som lysdesigner.

Vinaccia, en av mine favoritt-trommeslagere på denne kloden i alle fall, har vært gjennom tøffe perioder i livet sitt. Det bar også dette verket preg av. Hans sterke bruk av videostrekk med “vitnesbyrd” fra kreftpasienter og med seg sjøl, der han fortalte oss hvem han var og hva han var stolt av og ikke stolt av i livet sitt, satte ei sterk ramme rundt opplevelsen.

I perioder blei musikken litt for stillestående. Den greide ikke helt å understreke historiene hele veien, men når det fungerte både med Vinaccia og Aarset – to fantastiske musikalske fargeleggere – og koret, så var det noe voldsomt, ekte og monumentalt over det hele.

Paolo Vinaccia sa mot slutten på storskjerm med sin malmfulle røst at han hadde både forsøkt og levd. Det skal gudene vite at han har gjort og han har gjort det på et fantastisk vis også – ofte. Som de fleste andre skrøpelige mennesker vi alle er.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg