Innendørs øyhopping

Den strålende gitaristen Hans Mathisen ga oss på slutten av fjoråret det vakre albumet “The Island”. Det var like hyggelig å få være med på levende øyhopping under Oslo Jazzfestival.

Hans Mathisen med et strålende band og med frontfigurer som Petter Wettre og Jason Rebello så kan det nesten ikke gå galt.

Foto: Charlotte Amdam/Oslo Jazzfestival

Hans Mathisen har av årsaker som ligger et stykke bortenfor min fatteevne fått alt for lite anerkjennelse og oppmerksomhet for sin musikk og sitt gitarspill. Jovisst har han Spellemannpris og fått mye flott omtale, men likevel har han spilt ei alt for beskjeden rolle i norsk jazz. Finnes det noen form for rettferdighet, men det gjør det vel neppe, så bør musikken han har laga til “The Island” og bandet han framfører det med, åpne en hel del dører både nord og sør for Kattegat.

Sammen med broder Per Mathisen på bass, Hermund Nygård, som har overtatt trommestolen etter Per Oddvar Johansen som spiller på skiva, engelske Jason Rebello på piano, Petter Wettre på tenor- og sopransaksofon og trompeteren Eckhard Baur på cirka halvparten av låtene, tok Mathisen oss med på øyhopping av det usedvanlig varme, empatiske, melodiøse, luftige og åpne slaget. Verken som komponist og ikke minst som gitarist legger Mathisen skjul på at han synes relativt godt om Pat Metheny – sounden til Mathisen på hans gitarsynth ligger veldig nært opp til forbildet.

I tillegg til stoff fra “The Island” fikk vi også låter fra tidligere skiver, blant annet hyllesten av pianisten Richie Beirach – “Beirach” – der Mathisen innrømma å ha rappa en rytmisk idé fra inspiratoren. Til slutt serverte de også en hyllest til salige Ornette Coleman – “Blues for Ornette”.

Mathisen er en meget dyktig solist og du verden som det samme kan sies om Rebello, Sting og Jeff Becks pianist gjennom mange år, og Wettre. I begge er det en kraft, oppfinnsomhet og kreativitet kobla med langt framskreden teknikk som gjør at de bekle hvilken som helst scene med hvem som helst når som helst. Innendørs øyhopping sammen med slike folk og slik musikk anbefales.

Svein Erik Martinsen Ånestad som utmerka frontfigur for Prima Vista Social Club.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Kvelden blei innleda med et avkorta sett med Prima Vista Social Club – årsaken var at de kom litt seint i gang fordi trommeslager Torstein Ellingsen kom løpende fra en annen jobb. I front for dette a good time was had by all-bandet finner vi gitaristen og vokalisten Svein Erik Martinsen Ånestad. Her er det snakk om musikk sterkt inspirert av jump and jive-tradisjonen som blei etablert av spesielt Louis Jordan og Louis Prima for mange tiår siden – en tidløs tradisjon som absolutt har livets rett den dag i dag. Sammen med trompeter Erik Eilertsen, brødrene Håvard og Jens Fossum på tenorsaksofon og bass og Kristoffer Kompen på trombone, sørga Martinsen Ånestad for at smilet og humøret var på plass fra første tone – og blei der værende. Ray Charles og T-Bone Walker var også blant låtskriverne som blei tolka den halvtimen jeg fikk med meg. Alt er relativt strengt arrangert med korte kor – her er det ikke mange låter som krysser 5 minutters streken.

Prima Vista Social Club er befolka av et meget godt kollektiv med flotte solister. Stemninga var høy etter bare noen få låter og svært lite tyder på at den fikk noen dupp utover kvelden heller.

5 kommentarer

Siste innlegg