Ny og spennende stemme

Noe forteller meg at det er forsvinnende få som kjenner til den canadiske gitaristen Gordon Grdina her hjemme. Her dukker det opp to helt forskjellige versjoner av den originale strengelekeren.

Gordon Grdina er en strengeleker med mye spennende på hjertet.

Gordon Grdina er en 44 år ung gitarist som har har gitt verden godt over 20 album siden han debuterte i 2006 på trio Paul Motian og Gary Peacock. Det mer enn antyder hvilket nivå han befinner seg på og nå, 15 år seinere, forteller han altså meg for første gang hvilken flott artist han er.

Disse to utgivelsene er også de to første på det ferske plateselskapet han og kona har etablert; Attaboygirl Records. Først ut i mi loddtrekning er soloskiva “Pendulum”. Det er den tredje soloplata Grdina har gitt ut; den andre med akustiske instrumenter.

På to av spora spiller Grdina oud, mens resten blir dandert på akustisk gitar. Her får vi strålende eksempler på Grdinas fascinasjon for arabisk musikk og for klassisk gitarmusikk. Når så disse to inspirasjonskildene blir satt sammen med utmerket teknikk, ditto improvisatoriske evner og et helt eget uttrykk, så blir “Pendulum” noe av det mest unike jeg har opplevd i en slik setting siden Ralph Towners storhetstid.

Grdina har vært og er en del av en rekke band. Her får vi møte kvartetten Square Peg i bandet debut-innspilling. Med seg har Grdina, som her spiller elektrisk gitar og oud, to av New Yorks mest fremoverlente modernister i bassisten og moogisten Shahzad Ismaily, som vi kjenner fra samarbeid med Øyvind Skarbø, og bratsjisten Mat Maneri, som vi blant annet traff på sammen med Ola Kvernberg i Molde for noen sår siden, og den tyske trommeslageren Christian Lillinger.

Med et knippe Grdina-komposisjoner blir vi tatt med til et både melodisk og fritt landskap med masse dynamikk i uttrykket der vi blir servert både individuelle og kollektive improvisasjoner. Vi snakker lyttere og instrumentalister i toppklasse og når empatien åpenbart er tilstede på samme nivå, så framstår dette musikalske uttrykket og dette bandet, med den høyst spesielle instrumenteringa, som et svært annerledes og spennende påfyll.

Gordon Grdina er utvilsomt en musikant som skal følges med argusører i åra som kommer.

Gordon Grdina
«Pendulum»
Attaboygirl Records/gordongrdinamusic.com

 

Gordon Grdina´s Square Peg
«Klotski»
Attaboygirl Records/gordongrdinamusic.com

Annerledes, men like tøft

Hedvig Mollestad Thomassen har brukt det siste tiåret til å etablere seg på et skyhøyt nivå langt utenfor Harald og Sonjas grenser med sin heftige trio. Nå møter hun oss i en helt annen setting og det forteller oss mye om bredden i hennes musikkanskuelse.

Hedvig Mollestad Thomassen har stadig noe nytt å by på. Foto: Terje Bringedal

Hedvig Mollestad Thomassen har rukket å bli 39 år, men hun har rukket veldig mye mer også. Hun har blant annet gitt ut tre skiver de seineste 18 månedene – alle ganske så forskjellige fra hverandre. Det forteller oss om en usedvanlig allsidig og produktiv kunstner som er bortimot umulig å båssette og ingenting er hyggeligere og mer spennende enn det.

Denne gangen tar hun oss med tilbake til sitt kjære Ålesund. Da Parken kulturhus i hjembyen skulle feire sitt 20 års jubileum i 2018, var nok beslutningsveien ganske kort når det gjaldt hvem som skulle være bestillingskomponist til festverket.

Mollestad Thomassen sier at hun føler seg komplett når hun kommer “hjem” til Ålebyen, sjøl om hun har bodd i Oslo store deler av sitt voksne liv. Hun føler seg levende i været, i naturen, i fjella – og i folka som bor der. Det er mulig å skjønne hva hun mer, sjøl om man har røtter på den rette sida av Romsdalsalpene.

Alt dette preger også musikken som er den mest nedpå og reflekterende som har kommet fra Mollestad Thomassen kanskje noensinne. Men ta det helt med ro folkens: dere som er redd for at rockeren har gitt seg sjøl fri, kan slappe helt av. Mor dundrer til så det holder fra tid til annen som for å fortelle oss om dynamikken i både naturen og folkeslaget der nordvest.

Med seg har hun tre saksofonister: Karl Nyberg, Martin Myhre Olsen og Peter Erik Vergeni, hennes bortimot uunnværlige Ivar Loe Bjørnstad på trommer – Per Oddvar Johansen er også hjertelig tilstede på ett spor – Marte Eberson på tangenter og hennes helt uunnværlige Trond Frønes på elbass. Til sammen blir det sjølsagt et helt annet sound og uttrykk enn det “alle” har blitt kjent med gjennom Hedvig Mollestad Trio.

Hedvig Mollestad Thomassen er en komponist, gitarist og bandleder som nok en gang viser oss at hun har dette helt spesielle som ikke er å få kjøpt noe sted. Enten så har du det, eller så har du det ikke. Hedvig Mollestad Thomassen har det til gangs.

Hedvig Mollestad
«Tempest Revisited»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Flott oppfølger

Det unge norske kollektivet Briotrio fortalte oss med debuten sin for et par år siden at her var det bare å holde ørene åpne. Det skulle vise seg å være en korrekt antakelse.

Briotrio har gitt oss flott påfyll.

Briotrio bestod og består fortsatt av Thomas Lossius på bass, Arne Sjøen på trommer og Ingrid Steinkopf på piano og fløyte. I tillegg synger alle tre og denne gangen har de også med seg en gjestevokalist av høy byrd på fire av spora.

Briotrio viste seg allerede ved første oppmøte som et kollektiv med mye originalt på hjertet. Nå har de benytta de to pandemiåra til å vokse, spille en hel del sammen – det er en trio som kjenner hverandre stadig bedre som nå møter opp på stasjonen.

Som sist har alle tre bidratt på låtskriversida og sjøl om alle enten har et godt stykke igjen til 30-noko generasjonen eller så vidt har passert den magiske streken, så har de tilegna seg masse kunnskap om store deler av den moderne jazzhistoria det være seg swing, post-bop samt inspirasjon fra afrikansk rytmikk og vokalmusikk. Til sammen har de skapt sitt eget lille fascinerende univers ut fra det.

Når så sjølvaste Kirsti Huke er gjestevokalist på fire av spora, så er det mer enn god nok kvalitetssikring for meg – i mi bok er hun en av de beste, men samtidig mest underskattede vokalistene i vår del av verden – dette er nok et prov på det.

Briotrio er ikke ute etter å briljere med virtuose musikalske turnoppvsninger med innlagte c-moment på rekke og rad. De er her for å leike frem vakker og varm musikk og det gjør de på et empatisk og fint vis. Det er enkelt og greit hyggelig nok en gang å tilbringe kvalitetstid sammen med Briotrio.

Briotrio
«Yeah!»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Litt av et vennskap!

Med “The Earth Is#” forteller den langt framskredne kvintetten Friends & Neighbors oss at heftigere jazzvennskap er det ikke mange av – på Tellus i alle fall.

Friends & Neighbors – kohorten sin det! Foto: Peter Gannushkin

Siden 2011 har Friends & Neighbors gitt oss fem musikalske visittkort. De fem herrene, Oscar Grönberg på piano, Thomas Johansson på trompet, flygelhorn og perkusjon, André Roligheten på tenorsaksofon, fløyte, bassklarinett og bass-saksofon, Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer og perkusjon, har alle hatt ei enorm utvikling siden de gikk på jazzlinja i Trondheim. Individuelt har vi fått en rekke bekreftelser på det via utallige konstellasjoner, men i denne sammenhengen er det spesielt hyggelig å følge tråden gjennom bandets fem strålende skiver.

For det første er det jo intet mindre enn en begivenhet at et band har holdt sammen i over ti år uten en eneste utskiftning. Det sier det meste om empatien i denne kohorten og at de har vært i stand til å tro på hverandre og på ideene som har vokst frem.

I bunn og grunn sitter jeg med en godfølelse som forteller om en gjeng med framifrå solister og et utmerka kollektiv som har fulgt den samme filosofien helt fra start. Melodisk frijazz med røtter i det amerikanske 60-tallet og med blant andre Ornette Coleman, Pharoah Sanders og Archie Shepp som ledestjerner har vært, er og kommer til å bli værende ei viktig rettesnor for bandets DNA og dets komposisjoner.

Denne gangen har alle bortsett fra Johansson skrevet materialet og det er ei herlig blanding av nedpå og eksplosivt stoff, individuelle og kollektive improvisasjoner og lytteegenskaper i ultraklassen.

Friends & Neighbors forteller oss at anno 2021 så hører de hjemme i det aller ypperste sjiktet som kollektiv i denne tradisjonen. Nå bandet så er befolka med solister av samme kaliber, så har dette blitt en kandidat til årets skive i mi bok.

Friends & Neighbors
«The Earth Is#
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Et sterkt og høyst personlig møte

De som har fulgt norsk musikk tett de seineste tiåra, kjenner tangentøren Stein Austrud godt fra en rekke settinger – ikke minst D´Sound og nå seinest sammen med Mari Boine. Nå har han tatt et megasteg i retning seg sjøl – og for et steg det har blitt.

Stein Austrud, eller bare Stein, har noe viktig og flott å dele med oss.

Stein Austrud (52) har ikke akkurat fighta for å få det skarpeste rampelyset på seg. Han har åpenbart trivdes med å spille den viktige sidemann-rolla der han har løfta fram en rekke artister. I det mer eller mindre skjulte har han derimot jobba med sitt eget prosjekt og når det nå først kommer ut så fortjener det så mye rampelys som vel mulig. Dette er nemlig schwært – veldig schwært.

På veien frem til nå har Austrud tatt med seg et liv med masse erfaringer på godt og mindre godt, han har bygd seg en instrumentpark av de sjeldne, han har skapt lyder, stemninger og lydlandskap som er bare hans og han har stifta bekjentskap med og tatt opp masse kor og korstemmer – fordi han han har vært og er fascinert av urinstrumentet, den menneskelige stemma.

Her møter vi stemmer i mange avskygninger, fra en til 900!!! Til, med og hos disse stemmene improviserer Stein på allehånde tangenter og for noen stemninger han og de inviterer oss med til.

Alt er ytterst personlig, inderlig og vakkert – på et vis som gjør at det ikke er noe annet enn å bli med på ferden man har lyst til. Sjølsagt har Stein henta inspirasjon herfra og derfra, noe forteller meg blant annet at han har lytta en time eller to på Joe Zawinul i sitt liv, men han har skapt sitt eget univers ut i fra alle disse kildene.

I tillegg til den flotte og unike musikken, så er vinyl-produksjonen besjela med et fotohefte som er med på å gjøre dette møtet med Stein Austrud og hans verden og visjoner til både noe høyst overraskende og veldig flott. Takk for invitasjonen.

Stein
«We Meet, We Touch, I Am – Part One – The Singing People from the North»
Real Emotions Records/musicbystein.com

Spennende og unikt

Chamber 4 er en portugisisk/fransk kvartett som låter annerledes enn alt annet som har kommet både din og min vei.

Chamber 4 låter unikt fra alle vinkler.

For godt og vel fire år siden fikk jeg høre debutplata til Chamber 4, “City of Light”, sjølsagt spilt inn i Paris – live. Det tok ikke mange runder – kun én faktisk – for å skjønne at dette kollektivet var noe helt for seg sjøl.

Med de franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello, og portugiserne Marcelo dos Reis og Luís Vicente på akustisk gitar og trompet – jeg tror ikke det finnes mange band på Tellus i alle fall med ei slik besetning – måtte det det nesten bli et lydbilde av de sjeldne. Det blei det da også.

De fire har holdt sammen siden den gang og møtet vi blir invitert med på nå er fra nok en festival-konsert, Jazz ao Centro Festival i Portugal i oktober i fjor. Besetninga er akkurat den samme og den musikalske filosofien er også det.

Musikken er fullstendig fritt improvisert – her finnes det ikke en eneste avtale; det som skjer det skjer basert på de initiativ som blir tatt av de fire både individuelt og kollektivt.

De tre “låtene” varer mellom fem og 24 minutter, totalt knappe 41 minutter, og her slutter de når de fire ikke har mer på hjertet. Her snakker vi om fire meget dyktige instrumentalister med langt framskredne lytteegenskaper som skaper lydlandskap så langt bortenfor tradisjonelle melodikk og rytmikk som vel tenkelig.

Dette er musikk for de med åpne sanser og med ønske om å utfordre seg sjøl.

Chamber 4
«Dawn to Dusk»
JACC Records/jacc-records.com

I Kanaans land

Kanaan er en ung norsk powertrio som krysser grenser som andre spiser brødskiver.

Powertrioen Kanaan sparer ikke på noe som helst.

Kanaan er er et band som har eksistert siden 2016 og som har gitt ut fire plater de siste tre åra. Det sier en hel del om energien og trøkket i bandet og viljen til å skape noe heftig noe. Og du verden så heftig, tøft, tungt og kompromissløst dette er.

Sjøl om dette er visittkort nummer fire fra Kanaan, så er det mitt første med dem. Det hevdes at denne tilstandsrapporten er den tyngste av de fire og det tviler jeg ikke et sekund på; mye tyngre enn dette går det neppe an å framtrylle musikken.

De tre fullstendig kompromissløse herrene, som virkelig har kasta seg ut på 70000 favners djup her, er Eskild Myrvoll på bass ++, Ask Vatn Strøm på gitar ++ og Ingvald André Vassbø på trommer ++. Det er alle navn og kapasiteter vi kjenner igjen fra en rekke jazz- og jazzassosierte settinger.

Jazz- og impro DNA-et har de avgjort tatt med seg til Kanaan også, men her det den rocka delen av personlighetene som får spille hovedrolla. Inspirasjonskilder som Motorpsycho, Hawkwind og Colour Haze blir nevnt og da er det vel mulig å ane i hva slags landskap vi befinner oss.

Musikken er beinhard, men dynamikken er absolutt til stede også, ungdommelig, frisk, kompromissløs og forteller oss om et kollektiv som ikke blir stoppa av tjukke murvegger eller andre hindre av kraftig dimensjon.

Rock for jazzfolk eller jazz for rockere – Kanaan kan definitivt snakke til mange.

Kanaan
«Earthbound»
Jansen Records/Musikkoperatørene

Det er i Scheen det scheer!

Scheen Jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen – for et band og for noen gjester. Foto: Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men et nytt maktsentrum i norsk jazz bekrefta sin eksistens i løpet av en strålende konsert med Scheen Jazzorkester og gjestene Ambrose Akinmusire og Liva Maria Roggen.

De som har fulgt godt med i norsk jazz noen tiår vet at Grenlandsområdet har vært et arnested for mangt og mye i norsk jazz lenge. Guttorm Guttormsen, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft har vært de mest fremtredende ledestjernene og når heiagjengen på fullsatte Victoria bestod av Eyolf Dale, Gard Nilssen og André Roligheten, så er det lett å legge sammen hvor viktig denne regionen har vært og åpenbart er.

Sjøl om Scheen Jazzorkester har eksistert noen år og gitt ut flere mer enn lovende plater, så var dette mitt første livemøte med ensemblet. De og det imponerte både kollektivt og individuelt – med solister som Rune Klakegg (piano), Thomas Johansson (trompet), André Kassen og Guttorm Guttormsen (saksofoner og fløyte) og ikke minst Audun Kleive på trommer,  så var ikke det den største overraskelsen.

Ambrose Akinmusire er en av verdensjazzens største trompetere anno 2021. Foto: Tor Hammerø

Repertoaret bestod av originalmusikk enten skrevet eller arrangert av noen av bandets egne innbyggere eller av gjestene Akinmusire eller Roggen. Dette var langt fra storbandmusikk i tradisjonell betydning, men musikk for stort band og du verden så friskt og unikt det låt.

For de av oss som har levd ei stund var det en sann fornøyelse og inderlig glede å oppleve Guttorm Guttormsen og Audun Kleive igjen i en slik setting etter alt for mange års fravær. Herlig rett og slett og når det gjelder Kleive så byr han på en tilstedeværelse og lydhørhet som er av en annen verden.

Live Maria Roggen fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Virkelig! Foto: Tor Hammerø

Gjestene Akinmusire og Roggen hører begge hjemme helt der oppe sjøl om det bare er den amerikanske stjernetrompeteren som har fått den anerkjennelsen de begge fortjener. For noen unike stemmer og hvilke formidlingsevner de to er i besittelse av.  «Samtalen» Akinmusire, som åpenbart storkoste seg i like stor grad som publikum på Victoria, hadde med Thomas Johansson mot slutten, var bare ett av mange høydepunkt. Stemmekunstneren og fargeleggeren Live Maria Roggen fortalte oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt.

De to gjestene, Scheen Jazzorkester og publikum storkoste seg – veldig mye mer kan man vel ikke forlange da fra det nye maktsenteret Scheensjazzdraget.

Scheen Jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen

Victoria Jazjonal Jazzscene – 12.11.21

Fullt

Sjefen over de fleste sjefer

I mange, mange tiår har Carlos Santana vært en av mine store gitarhelter. Det er veldig hyggelig å kunne slå fast at han holder koken på alle vis fortsatt.

Carlos Santana er fortsatt en av de aller største sjefene.

Carlos Santana har rukket å bli 74 år, men du verden så mye mer han har rukket også. I rundt 50 av disse åra har han satt sitt umiskjennelige preg på moderne musikk på tvers av en rekke sjangergrenser. Det har han gjort med en sound, et uttrykk og en personlighet det hele tida har tatt cirka et hundredel å avsløre. Han fant svært tidlig fram til det “alle” er på leit etter: sin egen stemme.

Nå begynner det å bli noen år siden Santana ga lyd fra seg, overfor meg i alle fall, og da innrømmer jeg glatt at jeg lurte på om han fortsatt hadde det. Svar: noe så vederstyggelig!

Med sin signatursound og enorme teknikk intakt, inviterer Santana oss på en rundtur i mange av de grenseland han har bevegd seg innenfor/utenfor de seineste 50 åra. Her er det rock, heavy metal, latin, jazz, pop, r&b og andre herligheter i en nydelig gumbo.

Jeg tror ikke veldig mange takker nei når Santana tar kontakt for å høre om de har lyst å bidra til ei innspilling. Det betyr at denne gangen er gjestelista av det urheftige og til dels overraskende slaget: barna Salvador og Stella Santana bidra på hvert sitt spor både tangenter og vokal, singer/songwriterne Chris Stapleton og Rob Thomas likeså, den unge vokalisten Ally Brooke og Corey Glover fra Living Colour dukker også opp og fra den mer etablerte generasjonen møter vi Steve Winwood i intet mindre enn “Whiter Shade of Pale” og Metallicas Kirk Hammett i en beintøff gitarduell og festen blir avslutta med noen av det siste Chick Corea gjorde sannsynligvis i et samarbeid med kona også, Gayle Moran Corea.

Kona til Santana, den langt framskredne trommeslageren Cindy Blackman Santana, viser på flere av spora hvilken enorm musikant hun er, og til sammen har dette blitt en times lang godtepose for Santana-fans og for gitarheads uansett hva slags sjanger de bekjenner seg til. Carlos Santana leverer så avgjort også anno 2021.

Carlos Santana
«Blessings & Miracles»
Starfaith/BMG Rights/Warner Music

En nydelig hyllest

Pandemien har blitt brukt til så mangt. Fløytisten og komponisten Patrick Shaw Iversen har benytta den til å skrive musikk til Inga Juusos joik. Svært fornuftig bruk av tida spør du meg.

Kjetil Dalland, Patrick Shaw Iversen og Roger Ludvigsen har laga en praktfull Inga Juuso-hyllest.

Den grensesprengende og stilskapende joikeren Inga Juuso gikk ut av tida i 2014. De siste åra hadde hun jobba mye med jazzmusikere som Steinar Raknes, som hun gjorde flere plater med, og Patrick Shaw Iversen som hun turnerte med i ti år fram til sin bortgang. Hun satte voldsomme spor og stemma og hennes unike uttrykk lever godt videre.

I løpet av tiåret Juuso og Shaw Iversen samarbeida, blei det gjort en rekke opptak av hennes joiker. Dette materialet har blitt liggende urørt frem til nå. Heldigvis har Shaw Iversen aldri glemt det og tida var inne til å gjøre noe med dette unike stoffet nå.

Shaw Iversen satte seg ned og skrev musikk til ti joiker. Han har, samtidig som han har hatt stor respekt for tradisjonen Juuso kom fra, satt det hele inn i et moderne tonespråk og uttrykk anno 2021 som går på tvers av en rekke musikalske grenser. Noe forteller meg at Juuso ville ha vært usedvanlig begeistra for “innpakninga” joikene hennes har fått.

Når så Shaw Iversen, som trakterer en rekke fløyter i tillegg til elektronikk og tangenter, har med seg den musikalske landskapsmaleren Roger Ludvigsen på gitar, tangenter, programmering og perkusjon og Kjetil Dalland på bass, så har han valgt på øverste hylle for å skape musikken han hadde hørt for seg. Raknes og flere andre bidrar også på enkelte spor.

Dette er flott, sterkt, innovativt, respektfullt og unikt. Bedre hyllest enn dette kunne ikke Inga Juuso ha fått.

Patrick Shaw Iversen – Kjetil Dalland – Roger Ludvigsen
«Inga Juuso Tribute»
DAT/[email protected]