Vi som har levd ei stund har det med å ha favorittband- og artister som ikke er i aksjon lenger. The Core befinner seg på et vis i den kategorien – eller kanskje riktigere sagt befant der.
The Core, som er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, så dagens lys i 2001. Etter stor aktivitet det første tiåret med åtte plater, den seineste er «Party» fra 2010, har det vært relativt stille rundt kvartetten og noen, inkludert meg, trodde kanskje de hadde avgått en stille død. Det som skjedde denne «gjenforeningskvelden» på Victoria tyda definitivt ikke på det.
The Core opplevdes nesten som en vulkan som har ligget i dvale noen år. Mye energi var samla opp og skulle ut – her blei det absolutt ikke spart på noe. Samtidig var det slik at bandet, som trommeslager Espen Aalberg tok initiativet til, og som hele tida har bestått av Kjetil Møster på tenor- og sopransaksofon, Steinar Raknes på bass og Erlend Slettevoll på piano, viste oss via det kollektive uttrykket og smila som satt løst, at empatien var bevart på alle slags vis.
Som hvilende vulkaner som har samla opp mye energi og sprut, så fortalte The Core oss også at gjennom sitt vanvittige trøkk at her var det mye som skulle ut. Men som med andre vulkaner så evna de fire også å roe seg ned og fortelle oss hvilke eminente lyrikere de kan være.
Repertoaret bestod av en hel del gamle «hits», men også en del nyskrevet materiale – da måtte til og med Møster fram med brillene og notestativet.
Med en type sein-Coltranesk ideologi som ledestjerne for bandets uttrykk, tok de fire glitrende solistene og det framifrå kollektivet oss med på en herlig ekskursjon som gjorde utrolig godt i høstkvelden. Skulle vulkanen gå i dvale igjen, så fortalte de oss nok en gang at det ulmer under overflata. Måtte The Core få utbrudd både titt og både ofte.
The Core
Victoria Nasjonal Jazzscene, 24.11.21
Ca. 70
