I Kristiansand bor og virker det en tangentist som støtt og stadig viser oss hvilken strålende musikant han er: Bernt Moen.  Her kommer det to helt forskjellige, men veldige gode bevis på det.

Bernt Moen (47) har fått alt for lite oppmerksomhet for sitt strålende tangentspill i alt fra solotapning via trio i akustiske settinger til særdeles heftige strømførende konstellasjoner som Shining og Red Kite. Som kjent er det aldri for seint og finnes det noen form for rettferdighet i musikkverdenen, så vil Moen få bøtter med skryt nå etter disse to løypemeldingene.

Red Kite, bestående av a-laget Even Helte Hermansen på gitar og som også skriver nesten all musikken, Trond Frønes på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon samt Moen på elpiano, har eksistert siden 2014, men kom ikke meg for øre før debutskiva så dagens lys i 2019.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bandet skulle ut på turné 11. mars i fjor. Etter en gig var det hele over – verden stengte ned. Rådyr var gode og det førte til at Hermansen satte seg ned og skrev nytt materiale med håp om at det skulle bli mulig å møtes i studio for å gjøre ei ny innspilling til tross for nedstenginga.

Det lykkes de fire, med bakgrunn fra band som Elephant9, Bushman´s Revenge, Grand General og som nevnt Shining med, og at det var mye som skulle ut av type frustrasjon og ikke minst kreativitet og heftighet, hersker det svært liten tvil om.

I et musikalsk univers som henter masse fra metalbagen, men som har mye “trad” rock og jazz i seg også, sørger Red Kite for en ny fest der det ikke blir spart på noe som helst. En av de heftigste trommeslagerne nord for Cape Town, Torstein Lofthus, drar festen i gang før Hermansen – for en gitarist!!! – og Moen sørger for løft etter løft.

Her snakker vi urheftige rocka saker for jazzere og ditto jazza greier for rockera der ute. Drittøft er det!

Bernt Moen, som også underviser på universitet i Agder, er altså så mye mer enn en urheftig jazzrocker. Sammen med sine venner fra Kristiansand, Jan Inge Nilsen på trommer og Fredrik Sahlander på elbass, tar han oss med på en bortimot akustisk ekskursjon basert på kun egne låter. Det meste er på trio, men vi får også møte solopianisten Moen på flere av spora.

Moen forteller oss at han er en lyriker med det aller meste av jazzhistoria innabords. Han gir både seg sjøl og oss tid til å la inntrykka synke inn og når så Nilsen og Sahlander er akkurat et så empatisk og lyttende reisefølge som Moen og hans musikk ber om, så har “The Storm” blitt akkurat den manifestasjonen vi kunne ønske oss som bekreftelse på hvilken strålende og allsidig tangentør Bernt Moen er.