Det er 37 år siden souljazz-organisten Ronnie Foster ga ut si forrige soloskive. Da gjør det lite at den har blitt liggende til marinering ei god stund her i heimen.

Ronnie Foster (73) var et stort navn både på egen kjøl og som sidemann. Vi snakker om mannen som spilte både på Stevie Wonders «Songs in the Key of Life» og på George Bensons «Breezin ́». Når det kan nevnes at han også har bidratt på innspillinger med så forskjellige artister som Chet Atkins, The Jacksons, Grant Green og Stanley Turrentine, så sier det det meste om hvor ettertrakta han har vært. Blir ikke så mye hippere enn akkurat den CV-en. Foster fikk også kultstatus for en del år siden da acidjazzen så dagens lys.

Siden hans forrige cd på 80-tallet, så har det blitt mye Las Vegas-show på Foster. Han er også bosatt i Vegas, men heldigvis blei lysta til å spille orgel igjen i en souljazz-setting for stor og Blue Note-sjef Don Was var lutter øre.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Med et repertoar Foster står for sjøl, pluss sin gamle sjefs ikoniske «Isn ́t She Lovely», blir vi tatt med på en ganske så forutsigbar ekskursjon, men som likevel grooover noe vederstyggelig. Med seg har han blant andre Bensons rytmegitarist Michael O ́Neill og sin egen sønn Chris Foster på trommer.

Noe av musikken rinner det herlig svette av, mens noe – blant annet to solo-utflukter på henholdsvis orgel og piano – er helt nedpå og egna til ettertanke.

Ronnie Foster har holdt seg unna den store scena alt for lenge. Nå er han heldigvis på plass igjen og noe – ganske mye faktisk – forteller meg at det hadde vært veldig show å møte han live også. Inntil det skjer er «Reboot» en fin ventestasjon.

Arne Garborgs diktfortelling «Haugtussa» har fascinert stadig nye generasjoner. Det er det mange grunner til og heldigvis fikk Øyonn Groven Myhren i oppdrag å skrive ny musikk til dette tidløse universet. For en åpenbaring det har blitt.

I 2019 fikk sangeren og kvederen Øyonn Groven Myhren ei bestilling fra Folkemusikkveka på Ål i Hallingdal. De ville ha nye musikk til sjølvaste «Haugtussa». Hun visste umiddelbart at hun ville kvede fortellinga siden Garborg sjøl benytta ord som kvad og song om storverket sitt.

Utgangspunktet var at det skulle være et solo vokal-prosjekt, men etter hvert som musikken vokste fram så «hørte» Groven Myhren både seljefløyte, fele og slagverk. Når så langeleikeren, munnharpisten, hardingfele- og andre feleristen Rasmus Kjorstad og hakkebrettisten, klokkespelisten, vibrafonisten og blåhauginstrumentisten – hva nå enn det måtte være – Tomas Nilsson var lette å be, så fikk Groven Myhren, som i tillegg til å synge og kvede på et inderlig og flott vis også spiller seljefløyte, kraviklyrer og basslangeleik, akkurat det musikalske reisefølget hun kunne ønske seg og som har vært med å gi «Haugtussa» et nytt liv for nye generasjoner.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi får følge tenåringsjenta Veslemøy gjennom kjærlighet og svik og hennes kamp mellom lys og mørke i et spenn som strekker seg over to og et halvt år. Garborg skrev tolv kapitler, mens Groven Myhren har valgt ut ni av disse. Skiftet mellom årstidene spiller ei viktig rolle og komponisten har derfor valgt å dele det opp i tre tidsbolker: vinter, vår og sommer og høst og vinter.

Dette har ført til tre CD-er og det er en sann fryd å følge reisa som Leiv Solberg har produsert og som Olav Torget har gjort opptak av og miksa. Alt på et usedvanlig framifrå vis.

Foreløpig er bare del en å finne digitalt – de to andre skal følge etter hvert. Det er nok en grunn til å sikre seg den fysiske praktugava med et strålende teksthefte med alle tekstene og med Øyonn Groven Myhrens egne betraktninger om hvordan dette store verket blei til.

Sjøl om det meste er komponert og har sterke røtter i den norske folkemusikktradisjonen, så er det også åpninger for improvisasjon underveis – noe Groven Myhren, Kjorstad og Nilsson vet å gripe begjærlig.

«Haugtussa» i Øyonn Groven Myhrens tolkning har blitt et tidløst storverk – intet mindre.

Jeg har en liten mistanke om at jeg kanskje ikke er den eneste som ikke har hørt om denne sveitsiske låtskriveren og vokalisten Gabriela Martina tidligere. Jeg kan uansett melde at hun og i alle fall musikken hennes er det verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Gabriela Martina (39) er født og oppvokst på gård. Sveitsisk tradisjonsmusikk og jodling var dagligdags musikk i heimen og den skatten har hun tatt med seg videre også. Men jazzens kraft lot seg ikke stoppe på den sveitsiske landsbygda heller og Gabriela Martina stakk, etter studier på hjemmebane, over til Berklee og etter hvert New England Conservatory i Boston hvor hun blei værende i 13 år. Siden 2021 har hun vært bosatt i Amsterdam.

På «Homage to Grämlis» har hun i stor grad ønska å hylle sine røtter – både musikalske og menneskelige. Hun skriver og synger fint, med ei stor og omfangsrik stemme med stort spenn, om hvor hun kommer fra og dermed hvem hun er. Hun tar med seg jodletradisjonen, og kubjellene, og flytter den inn en nesten scat-liknende versjon og mikser den med en moderne, melodisk jazztradisjon – og inkorporer det med med blant annet Duke Ellingtons «Heaven».

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det hele begynner med kulokking – på sveitsisk må vite – men ellers synger Gabriela Martina, som har etternavnet Heer i passet sitt, stort sett på engelsk, men også litt på sveitsertysk, om ikke språkøret svikter meg helt.

Med seg har Gabriela Martina et utmerket band bestående av trommeslageren Vancil Cooper, den ukrainske pianisten Maxim Lubarsky, bassisten Kyle Miles, den finske gitaristen Jussi Reijonen og trekkspilleren Ben Rosenblum. De kler musikken og budskapet til Gabriela Martina på et strålende vis.

Møtet med Gabriela Martina har vært både overraskende, friskt, spennende og annerledes. Herlig!

Synne Sanden har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Møtet med hennes seineste tilstandsrapport «Unfold» forteller meg at det er på høy tid at det blir en orden på det.

Det er mange forskjellige faktorer som gjør at jeg blir tiltrukket av «nye» artister. Noen er ganske så udefinerbare, andre mer tydelige. Det at Lars Horntveth har produsentansvaret for eksempel er et sikkert kvalitetsstempel som gjør fristelsen nesten uunngåelig. De som får en anelse om at Horntveth er produsent på «Unfold», har faktisk helt rett.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke tror Horntveth takker ja hvis han ikke ser et stort potensial i både artisten og materialet han blir presentert for. Nå hadde Synne Sanden (33) fire utgivelser fra før på samvittigheten, så Horntveth mer enn ante hva slags potensiale som fantes.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For meg har dette møtet blitt en slags åpenbaring. Jeg skjønte raskt at min kjennskap til Sandens univers var for begrensa til å mene noe om hvem og hva hun er som artist. Det tok meg derimot kun kort tid sammen med disse ti flotte låtene og hennes høyst unike og klokkeklare stemme å skjønne at her har vi med en helt spesiell stemme å gjøre.

Tekstuniverset hennes dreier seg om å tørre. Tørre å se på seg sjøl, tørre å ta et oppgjør med en seksualitet som ikke har vært positiv på mange måter. Tørre å åpne dører, tørre å se fremover. Det er både modig og tøft gjort.

Når så det eksperimentelle popuniverset med spor av elektronika, jazz og andre herligheter kler Sandens budskap og stemme nærmest perfekt, så har «Unfold» blitt en musikalsk og personlig statusrapport fra Synne Sanden som bør åpne ørene og flere andre sanser hos veldig mange.

Sterkt, flott, skjørt og modig er det.

Ryktet har gått ei god stund: i Bergen finnes det en norsk-brasiliansk vokalist med noe helt spesielt å melde. Debutplata til Gabriela Garrubo bekrefter alt og vel så det.

Med det urnorske Lie som mellomnavn, hersker det liten tvil om at Gabriela Garrubo (31) har røtter flere steder. Etter å ha tilbragt flere runder med musikken og tekstene hennes, som hun er ansvarlig for sjøl, er det uomtvistelig at hun har tilegna seg det beste fra de fleste kilder hun har hatt kontakt med opp gjennom livet sitt.

I løpet av knappe 32 minutter og på ti låter, tre på engelsk og resten på portugisisk, forteller Garrubo oss hvilken unik stemme hun bokstavelig talt er og har. Her dreier det seg om å finne seg sjøl og å finne styrke i en urolig verden. Og det gjør hun. Med sin lyse og uttrykksfulle stemme makter hun å formidle tankene og følelsene sine på en overbevisende og høyst personlig måte.

Garrubo har fiksa å fusjonere impulser fra brasiliansk 80-talls musikk, bossa nova og tilsatt det akkurat passe store doser nordisk jazz anno vår tid. Produsent Vetle Junker, som også har jobba mye med Aurora, har sørga for at ideene til Garrubo har fått et strålende liv og når hun så omgir seg med kremen av unge jazzmusikanter fra Bergen og dalstrøka rundt, så har «Rodando» blitt en debut som kommer til å bli huska – lenge.

Gabriela Garrubo – husk navnet og stemma. Ikke kom å si at du ikke blei varsla!

Det virker ikke som det er noen ende på de nye stemmene som dukker opp innen improvisert musikk her til lands. Ole Fredrik Norbye har jeg så vidt stifta bekjentskap med tidligere, men ikke som solopianist. Her melder han seg for sikkerhets skyld i dobbel utgave.

Pianisten og komponisten Ole Fredrik Norbye (37) kommer fra Lavangen i Troms. Han har bodd i hovedstaden i godt og vel et tiår etter studier ved jazzlinja på Griegakademiet i Bergen. I tillegg til private studier med topp-pedagoger innen både jazz og klassisk musikk her hjemme, har han også vært i New York og tatt timer med giganter som Jason Moran, Vijay Iver og Marilyns Crispell.

Det er med andre en velstudert herre vi har med å gjøre og det skinner da også tydelig gjennom. I løpet av noen få måneder har altså Norbye altså gitt ut to solovisittkort på to forskjellige selskap – den ene fysisk og den andre kun digitalt. Der viser han uten stans hvilken melodiker, melankoliker og klangsøker- og finner han er.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Mye er totalt improvisert, men virker likevel som det er skrevet og fra start til mål makter Norbye å skape stemninger – ofte basert på naturopplevelser – som uten unntak er vakre og livsbejaende.

Hvorfor Norbye og plateselskapene har valgt å gi ut to relativt like soloplater i løpet av så kort tid, skjønner jeg ikke helt. Men det er vel noe som heter at det aldri kan bli for mye av noe godt – og begge statusrapporten er gode.

Den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren og den danske trommeslageren, og litt til, Emil de Waal, har samarbeida i over 20 år. Den unike empatien og kjemien de har opparbeida skinner tydelig gjennom på duoens tredje tilstandsrapport.

Sjangre har mange heldigvis blitt stadig mindre opptatt av. Det fører alltid til muligheter for større åpninger i musikken – både for de som utøver den og for de som tar i mot den. Jeg hører hjemme blant dem heier på den typen tilnærming til musikk. Derfor treffer også «Stockholm København» meg veldig hjemme.

Kohorten Ljunggren og de Waal har åpenbart en felles tilnærming til til sin musikkanskuelse. Jovisst er de særdeles dyktige instrumentalister, men på sett og vis så bryr de seg ikke seg veldig om akkurat det. De er aller mest opptatt av å skape flotte stemninger gjennom musikalske samtaler og det lykkes de veldig med.

Her finner vi impulser fra jazz, americana, filmmusikk og electronica – og sikkert mye annet også – og når Ljunggren via sitt elpiano, sine synther, gitarer, bass og programmering og de Waal med hjelp av sine akustiske og elektroniske trommer og perkusjon, elektronikk og programmering, skaper lydlandskap få om noen av oss har stifta bekjentskap med tidligere, så har dette blitt ei stemningsreise av de sjeldent spennende.

Alt, bortsett fra avslutningssporet «Pirates» som er henta fra en konsert i Belgia, er gjort i studio med alle de mulighetene det byr på. Det har ført nydelige betraktninger som får tid til å utvikle seg og der melodien ikke er det viktigste.

Odin, som også reagerer hvis etternavnet Staveland blir nevnt, viser stadig nye sider av seg sjøl. Alle er like tøffe og det skader på ingen måte at han samarbeider med Bjørn Berge heller.

Om det er med Vamp, med Buicken eller andre musikalske konstellasjoner han setter sitt bumerke på, så vokser Odin stadig i retning seg sjøl. Han framstår med andre ord i stadig større grad som ei unik stemme. «Hoohahs and Cat Calls» er nok en bekreftelse på det.

Noe forteller meg at sjangre ikke er noe som opptar Odin i særlig grad. Han er enkelt og greit opptatt av å skape unik og spennende musikk og så får folk kalle det hva de vil.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det Odin og bluesgitarist i samme divisjon som FKH, Bjørn Berge, har skapt her er noe som kan minne om noe som kan kalles animert klubb blues. De to har skrevet musikken sammen, mens Odin har skrevet tekstene.

Her er det henta impulser fra gud hjelpe meg hva som helst av moderne, hip musikk og til sammen har det altså blitt en gumbo som de to er mutters aleine om.

Odin synger, trakterer synther og trommer, arrangerer og produserer, mens Berge i tillegg til å spille gitar også korer og spiller dobro. Dessuten har de to henta inn særdeles kvalifisert assistanse fra elbassisten Kjetil Dalland og gitaristen Amund Maarud på noen av spora – det skader heller ikke.

Odin synger på et særegent vis som får deg til å lytte til tekster om mislykka kjærlighet, klimaendringer, sex og ensomhet. Og jeg tror på han – det er den egentlige lakmustesten for meg når det gjelder det som leveres fra en artist.

Odin og Bjørn Berge har så definitivt truffet hverandre midtskips og har skapt et musikalsk univers ingen andre er i nærheten av. Et tøft, annerledes og veldig spennende musikalsk forskningsprosjekt.

Mitt første møte med den albansk-sveitsiske vokalisten Elina Duni var for tre år siden med tilstandsrapporten «Lost Ships». Hun imponerte da og hun imponerer enda mer nå.

Det er ikke hver dag Manfred Eicher og ECM faller for vokalister. Når det først skjer, så mer enn aner vi at det er noe spesielt på gang. Og når det gjelder Elina Duni (42), som flytta fra Albania til Sveits som 10-åring for å studere musikk, så er det virkelig noe spesielt å melde.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Duni har på ingen måte glemt sine albanske røtter. Det fører nok en gang til at hun tolker folkemusikk fra Albania og Kosovo på språket hun vokste opp med. Eller synger hun både på fransk og engelsk – alt med en unik personlighet både i stemma og i uttrykket i alt fra egne låter til Charlie Haden/Abbey Lincolns «First Song» til standardlåtene «Send in the Clowns» og «I ́ll Be Seeing You». Det har ført til stor variasjon og nok en bekreftelse på hvilket enormt spenn det er i Dunis musikkanskuelse.

Som sist så har hun reisefølge av den særdeles langt framskredne gitaristen Rob Luft, som Ellen Andrea Wang har løfta fram her hjemme, den sveitsiske flygelhornisten Matthieu Michel og den engelske pianisten og trommeslageren Fred Thomas. Det betyr at det er et særdeles samspilt og empatisk gjeng som omgir Dunis usedvanlig vakre og sterke stemme og som kler henne på et bortimot perfekt vis.

Elina Duni er en melodiker, fargelegger og utforsker som fascinerer og begeistrer i stadig større grad. Hun har ei stor nåtid og ei enda større fremtid.

Trondheim har all grunn til å være stolt av seg sjøl. Med «The Trondheim Concertos» kan byen med det fallerte fotballaget føye til nok en grunn.

Musikalsk beveger jeg meg nok en gang ut på tynn is når det gjelder denne innspillinga og denne musikken. Det handler nemlig om barokkmusikk fra 1700-tallet spilt inn av Trondheim Symfoniorkester og Operas Barokkensemble. Ikke akkurat hverdagskost for meg, men når plateselskapet 2L og lydguru Morten Lindberg er involvert, så er jeg som vanlig lett å lokke ut i ukjent farvann.

I Trondheim finnes det noe som heter Gunnerusbiblioteket. Der befinner det seg åpenbart noter til masse musikk som blei skrevet av musikere med tilknytning til Stiftsstaden på 1700-tallet. Mye har heldigvis blitt tatt vare på og nå har dette barokkensemble under ledelse av fiolinisten Sigurd Imsen og pianisten Christina Kobb inntatt Lademoen kirke i Trondheim og spilt inn noe av det som finnes.

Komponister er Joseph Meck, Johan Henrich Berlin – begge bosatt i Trondheim i sin tid – en anonym og den noe mer berømte Antonio Vivaldi – som det også finnes en avskrift av en av hans fiolinkonserter i Trondheim.

Som et kulturhistorisk dokument, også musikalsk, er «The Trondheim Concertos» av stor verdi og for mine amatørører så låter dette både autentisk, strålende og duggfriskt.

Tro det eller ei, men Morten Lindberg har nok en gang sørga for en lydproduksjon i ultraklassen. Det har ført til at jeg har storkost meg med denne snaue timen med ukjent barokkmusikk fra Trondheim. Den elitedivisjonen leder de i alle fall klart der oppe ved Nidelvens bredd.