Jeg har en liten mistanke om at jeg kanskje ikke er den eneste som ikke har hørt om denne sveitsiske låtskriveren og vokalisten Gabriela Martina tidligere. Jeg kan uansett melde at hun og i alle fall musikken hennes er det verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Gabriela Martina (39) er født og oppvokst på gård. Sveitsisk tradisjonsmusikk og jodling var dagligdags musikk i heimen og den skatten har hun tatt med seg videre også. Men jazzens kraft lot seg ikke stoppe på den sveitsiske landsbygda heller og Gabriela Martina stakk, etter studier på hjemmebane, over til Berklee og etter hvert New England Conservatory i Boston hvor hun blei værende i 13 år. Siden 2021 har hun vært bosatt i Amsterdam.

På «Homage to Grämlis» har hun i stor grad ønska å hylle sine røtter – både musikalske og menneskelige. Hun skriver og synger fint, med ei stor og omfangsrik stemme med stort spenn, om hvor hun kommer fra og dermed hvem hun er. Hun tar med seg jodletradisjonen, og kubjellene, og flytter den inn en nesten scat-liknende versjon og mikser den med en moderne, melodisk jazztradisjon – og inkorporer det med med blant annet Duke Ellingtons «Heaven».

Det hele begynner med kulokking – på sveitsisk må vite – men ellers synger Gabriela Martina, som har etternavnet Heer i passet sitt, stort sett på engelsk, men også litt på sveitsertysk, om ikke språkøret svikter meg helt.

Med seg har Gabriela Martina et utmerket band bestående av trommeslageren Vancil Cooper, den ukrainske pianisten Maxim Lubarsky, bassisten Kyle Miles, den finske gitaristen Jussi Reijonen og trekkspilleren Ben Rosenblum. De kler musikken og budskapet til Gabriela Martina på et strålende vis.

Møtet med Gabriela Martina har vært både overraskende, friskt, spennende og annerledes. Herlig!