Odin, som også reagerer hvis etternavnet Staveland blir nevnt, viser stadig nye sider av seg sjøl. Alle er like tøffe og det skader på ingen måte at han samarbeider med Bjørn Berge heller.

Om det er med Vamp, med Buicken eller andre musikalske konstellasjoner han setter sitt bumerke på, så vokser Odin stadig i retning seg sjøl. Han framstår med andre ord i stadig større grad som ei unik stemme. «Hoohahs and Cat Calls» er nok en bekreftelse på det.

Noe forteller meg at sjangre ikke er noe som opptar Odin i særlig grad. Han er enkelt og greit opptatt av å skape unik og spennende musikk og så får folk kalle det hva de vil.

Det Odin og bluesgitarist i samme divisjon som FKH, Bjørn Berge, har skapt her er noe som kan minne om noe som kan kalles animert klubb blues. De to har skrevet musikken sammen, mens Odin har skrevet tekstene.

Her er det henta impulser fra gud hjelpe meg hva som helst av moderne, hip musikk og til sammen har det altså blitt en gumbo som de to er mutters aleine om.

Odin synger, trakterer synther og trommer, arrangerer og produserer, mens Berge i tillegg til å spille gitar også korer og spiller dobro. Dessuten har de to henta inn særdeles kvalifisert assistanse fra elbassisten Kjetil Dalland og gitaristen Amund Maarud på noen av spora – det skader heller ikke.

Odin synger på et særegent vis som får deg til å lytte til tekster om mislykka kjærlighet, klimaendringer, sex og ensomhet. Og jeg tror på han – det er den egentlige lakmustesten for meg når det gjelder det som leveres fra en artist.

Odin og Bjørn Berge har så definitivt truffet hverandre midtskips og har skapt et musikalsk univers ingen andre er i nærheten av. Et tøft, annerledes og veldig spennende musikalsk forskningsprosjekt.