Den amerikansk-pakistanske gitaristen Rez Abbasi har fascinert og imponert meg ved flere anledninger. Nå gjør han det igjen – i en helt ny og spennende setting.

Abassi har vist seg som en original jazzgitarist som har tatt med seg mye inspirasjon fra sitt opprinnelige hjemland i sin musikktilnærming. Det fortsetter han så avgjort med her også, men med sitt nye band Naya Baaz – ny fugl på urdu – som er et samarbeidsprosjekt med den amerikanske sitaristen Josh Feinberg, så har de to skapt nok et univers på tvers av kulturer.

Her er det altså «pakistaneren» som spiller amerikansk, mens «amerikaneren» spiller indisk/pakistansk. Egentlig krysser de to, som har skrevet all musikken både hver for seg og sammen, musikalske grenser hele tida.

Det får de to utmerket hjelp til av trommeslageren Satoshi Takeishi og Jennifer Vincent på en fem strengers cello. Hvis noen får en idé i hodet om at dette må låte ganske så unikt, så stemmer det på en prikk.

Her er det impulser fra indisk/pakistansk tradisjonsmusikk, fra jazz og sikkert fra en rekke andre kilder også. Hyllesten til Chick Corea, «Chick´s Magnet», er ett av mange høydepunkt og tittelen på albumet, «Charm», passer utmerket.

Med Naya Baaz tar Rez Abbasi og Josh Feinberg oss med på en ny musikalsk ekskursjon som er både fascinerende, annerledes og spennende.

Knut Buen og Sigmund Groven er bautaer i folkemusikktradisjonen – intet mindre. Det bekrefter dette unike samarbeidet. Anne Hytta er en fornyer av tradisjonen som allerede har kommet langt – svært langt – på vei.

Den som har opplevd Knut Buen på et eller annet vis, glemmer ikke det. Det er mann og en kunstner som utstråler livsvisdom og autoritet. Du tror på Knut Buen – slik er det bare.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Her samarbeider han og Sigmund Groven nok en gang – forrige gang var med «The Sound of Telemark» i 2020. Her har felemester og buefører i mesterklassen Buen skrevet dikt som forteller om et levd liv som har ført til kloke tanker. Når så han og Groven, munnspiller i samme klasse, enten hver for seg eller sammen har skrevet musikken, så viser de to telemarkingene oss hvilke enorme kapasiteter de er også på det området.

I tillegg til å spille hardingfele så resiterer også Buen noen av dikta. Ellers er det to andre telemarkinger, nemlig Anne Gravir Klykken og Aasmund Nordstoga, som tolker dikta på hver sin unike måte. Når så den musikalske altmuligmannen Kjetil Bjerkestrand heller ikke denne gangen trenger å be om synthenes forlatelse, så har dette blitt en fantastisk flott tilstandsrapport fra noen av de flotteste stemmen jeg vet om. Det er ein dåm, ja jeg vet det betyr lukt, og ei stemning over «Kjenslevev» – for en vakker tittel – som tar bolig i meg og som garantert kommer til å bli værende der – lenge.

Anne Hytta (48) er nok en hardingfelespiller fra Telemark som garantert har arva mye fra Knut Buen og skatten han har etablert og videreformidla. Jeg har hatt gleden av å høre Hytta i en rekke konstellasjoner de seineste åra og med sin kompromissløse og jeg vil si visjonære tilnærmingsmåte til det å skape musikk, så er det alltid like spennende å finne ut hvor hun «dukker opp» neste gang.

Og jeg blir så avgjort ikke skuffa denne gangen heller. Her har nemlig Hytta, med solid fotfeste i tradisjonsmusikken, skapt musikk for kvartetten sin Bridge, der Emilie Hegdal Lidsheim spiller fele, Katrine Schiøtt spiller cello og Amund Sjølie Sveen trakterer vibrafon og stemte glass, og Telemark Chamber Orchestra – et sjumanns/kvinners stryke-ensembleble, der hun fusjonerer folkemusikk- og kammertradisjonen på et høyst personlig vis.

Saksofonstorheten Peter Brötzmann forlot oss for kort tid siden. Her får vi møte han i en av de siste opptredenene hans – live fra Jazzfest Berlin den 4. november i fjor. Hans enorme kraft var til stede helt til slutt.

Peter Brötzmann var født i 1941 og la ned horna sine for godt den 22. juni – 82 år ung. De siste åra var han en del plaga av sjukdom og lungekapasiteten var ikke som i hans velmaktsdager. Derfor justerte han også uttrykket sitt slik at dynamikk blei et stadig viktigere element mot slutten. Men den indre krafta var så definitivt på plass.

Avskjeden blei på sett og vis et tilbakeblikk til tidligere møter med arabisk/marokkansk gnawa-musikk som Brötzmann også hadde stifta bekjentskap med på innspillinger i 1996 og i 2019. Den siste med guembrimesteren Maâlem Mahmoud Gania og trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake – som også spilte både på den første i 1996 og på dette forrige møtet, som het «The Catch of a Ghost». Tittelen denne gang, «Catching Ghosts», kan gjerne oppfattes som en forlengelse og det har blitt et svært verdig farvel med Brötzmann.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Denne gangen er det nok en guembrimester – guembri er et to-strengers kamelskinntrukket instrument med et helt spesielt sound som også fungerer som bass – Majid Bekkas som har tatt med seg fire tradisjonelle gnawa-låter til bordet. Bekkas synger også og Brötzmann reagerer ofte kontrært på det Bekkas gjør slik at det skapes herlige spenninger i uttrykket. En av de aller meste sentrale og viktigste musikantene i moderne jazz spiller forresten både alt- og tenorsaksofon samt klarinett underveis. Drake er den perfekte fargeleggeren til denne musikken og sørger for at de tre fører fire eleverte samtaler som varer i rundt 43 minutter til sammen.

Peter Brötzmann har etterlatt seg ei usedvanlig rik arv også sammen med flere norske musikere – ikke minst Paal Nilssen-Love. Han tok farvel på det samme høye og kompromissløse nivået som har prega alt han gjorde fra han inntok den store scena på 60-tallet.

Av en aller annen grunn har det tatt si tid før jeg kom inn under huden på det musikalske universet til Jacob Holm-Lupo. Nå har det skjedd og jeg kommer garantert ikke til å slippe taket.

På Sandøya, ytterst i Oslofjorden, er Holm-Lupo bosatt sammen med familien sin og 300 andre fastboende. Der dukker han ned i og skaper musikk som befinner i ymse grenseland han åpenbart stortrives i og som det er svært lett å trives sammen med han i.

Første gang jeg stifta bekjentskap med musikken til Holm-Lupo var med bandet Donner. Der hadde han invitert med seg blant andre trommeslager Keith Carlock og gitarist Georg «Jojje» Wadenius – to giganter med felles fartstid fra blant annet Steely Dan. Med slike referanser var det ikke vanskelig å fatte at musikken også befant seg i liknende musikalske landskap.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Carlock, som mange sikkert også kjenner fra band og artister som Totto, John Legend og Sting, og Holm-Lupo fant ut at de ville jobbe mer sammen og det har manifestert seg i et nytt univers som har fått navnet Solstein.

Bortsett fra Wayne Shorters «Oriental Folk Song», så er all musikken egenkomponert – den eneste fellesnevneren er at Holm-Lupos fingeravtrykk finnes på alle låtene. Multiinstrumentalisten Holm-Lupo, som blant annet trakterer synther, elpiano og elbass og sørger for programmering, mixing og mastering, har nok en gang skapt et fusionunivers der prog møter funk møter jazz møter….you name it.

Sammen med seg har de to den mer enn lovende gitaristen Stian Larsen, tangentørene Brynjar Dambo og Bill Bressler, perkusjonisten Martin Windstad og Ina Aurelia (frøken Holm-Lupo) på bakgrunnsvokal. Det har ført til et stort, tøft og ikke minst heftig lydbilde som det groooover noe vederstyggelig av.

Her er det bare å åpne vinduene, skru opp til 12 eller 13 og plaga naboene med så mye hip vellyd som bare mulig. Saker!

Eric Bibb er en amerikansk blues-musiker som har vært bosatt i Sverige i mange år. Han vet å ta vare på røttene sine og samtidig videreføre dem til vår tid.

Jeg har hørt mye om Bibb, men hørt alt for lite av han. Det har jeg heldigvis fått en mulighet til å gjøre noe med gjennom hans ferske tilstandsrapport «Ridin ́» som er spilt inn både i hans opprinnelige hjemland, i Canada og i legendariske Atlantis Studios i Stockholm.

71 år unge Bibb forteller med de 15 låtene som han, med unntak av tradlåtene «500 Miles» og «Sinner Man», har skrevet sjøl, at han er i storform sjøl om han altså har kunnet kjøre kollektivt med honnørbillett noen år allerede.

Bibb skriver viktige tekster blant annet om rasisme og om det som skjer i sitt gamle hjemland – tekster som er egna for ettertanke og som gjennom foredraget til Bibb «krever» at vi lytter nøye. Det kan faktisk føre til at vi blir en smule klokere etterpå.

Bibb både synger fint og spiller bra gitar og har med seg en rekke høyprofilerte gjester underveis også, blant andre Taj Mahal og jazzgitaristen Russell Malone. Det meste er gjort i studio, men «Sinner Man» er et liveopptak fra Wheatland Festival med Eric Bibb String Band.

Blues er fundamentet for alt Bibb gir oss, men både jazz, gospel og americana av ymse slag finnes det også spor av i denne flotte gumboen som er en herlig bekreftelse på at svenskene har en stor bluesmann blant seg som mer enn gjerne må ta turen over grensa til oss oftere enn han har gjort til nå.

Klarinettisten og saksofonisten Georg Reiss har i flere tiår vært en viktig skikkelse i norsk musikkliv. Til tross for det har han fått alt for lite oppmerksomhet. Her følger nok et prov på det.

De med åpne ører og andre fungerende sanser har fått med seg at Georg Reiss (66) har spilt sentrale roller i band som Magnolia Jazzband, Ophelia Ragtime Orchestra, Ytre Suløens Jass-ensemble, Gjertruds sigøynerorkester og ikke minst sammen med Morten Gunnar Larsen. Nå har det seg slik at hvis man bedriver sin kunst med slike uttrykk, som av noen muligens blir sett på som antikvariske, så blir det liten oppmerksomhet rundt det de holder på med i mediene. Et trist faktum – intet mindre.

Og det er så definitivt ikke kvaliteten det står på. Det forteller Reiss og kvartetten hans, som har eksistert siden 2005, oss på «You Must Believe in Spring» som jeg mener er bandets skive nummer to. Her snakker vi om et kollektiv som kan hverandre ut og inn – sjøl om det er helt ny besetning nå, som vil hverandre vel og som spiller hverandre gode, som det heter på fotballspråket.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Og da dreier det seg vel om tradjazz da? Nei, det gjør det ikke. Georg Reiss er nemlig en svært så allsidig musikant som beveger seg sømløst mellom en rekke stilarter og uttrykk. Fellesnevneren er hele tida at det er Reiss ́ sitt unike uttrykk som er til stede.

Her møter vi han i et swing/mainstream-univers med kjente låter som Michel Legrands tittel-låt, «Back Home in Indiana», «In a Sentimental Mood» – den eneste han benytter altsaksofonen på og «Taking a Chance on Love» samt hans egen «Balans».

Den andre originallåta er det kvartettens utmerkede pianist, den engelske, men Norge-bosatte i mange år, David Skinner som står for. Begge de «nye» låtene passer perfekt inn sammen med standardlåtene.

Når bassismen blir tatt utmerka vare på av Stig Hvalryg og Egil «Bop» Johansen-elev Marcus Lewin swinger slik mesteren lærte han, så har dette blitt et visittkort som bekrefter hvilken fin klarinettist og musikant Georg Reiss er – uansett hvor han dukker opp.

Jeg har både hørt om og hørt Gordon Grdina, Mat Maneri og Christian Lillinger, men aldri sammen. Det har vært en spennende opplevelse.

Den canadiske gitaristen og oudisten Gordon Grdina, den amerikanske bratsjisten Mat Maneri og den tyske trommeslageren Christian Lillinger er hver for seg svært langt framskredne instrumentalister og konseptualister innen moderne jazz- og avantgarde garde-uttrykk. Det har de tre vist oss ved en rekke anledninger både som sidemenn og ikke minst som bandledere.

Her møtes de altså og, har jeg skjønt det riktig, for første gang. Det skjedde i Canada i 2018 og av en eller annen mystifistisk årsak så har denne studioinnspillinga blitt liggende til marinering helt til nå. Den har tålt marineringsperioden svært godt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det de tre byr på er tre kollektivt unnfanga «komposisjoner» på til sammen knappe 46 minutter. Her har vi med tre fremragende instrumentalister å gjøre som også er utstyrt med tre par store ører. Hvis du mener du finner spor av den amerikanske jazztradisjonen, den europeiske impro-skolen og arabiske toneganger, så er det helt rett. De tre har makta å fusjonere dette, pluss en hel del annet også vil jeg tro, til et brygg de er helt aleine om. Den unike instrumenteringa er også med og sørger for helt spesielle lydlandskap.

«Live at The Armoury» byr på musikk som aldri før har vederfaret eders sinn.

Fiolinisten Inger Hannisdal imponerte med et høyst personlig uttrykk da hun debuterte med sitt internasjonale ensemble med «North South East West» for et knapt år siden. Det fortsetter hun med helt aleine på «Free Folk».

Inger Hannisdal (31) fremstår på mange vis som en grenseløs musikant. Hun har studert i Midt-Østen og tilegna seg impulser derfra. I tillegg har hun benytta sine ører og evner til å suge til seg inntrykk fra veldig mye mer også: norsk folkemusikk, samtidsmusikk, impro og sikkert mye annet også.

Alt dette har Hannisdal laga en herlig gumbo av på «Free Folk» – som tittelen mer enn antyder. Med sju egne komposisjoner som utgangspunkt tar Hannisdal, og hennes fra tid til annen preparerte fiolin, oss med på spennende ekskursjoner til steder de færreste eller kanskje ingen av oss har vært på tidligere.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Hannisdal gir seg sjøl, og oss, kraftige utfordringer. I mine ører, og for resten av mitt sanseapparat, er det det som gjør musikk spennende. Når musikere med Hannisdal evner åpner nye dører og nekter å kompromisse, da skjer det noe med musikken og med meg som mottaker. Slik var det første gang jeg møtte musikken til Inger Hannisdal og slik er det også når hun møter opp kliss naken med «Free Folk».

Til tross for at den danske saksofonisten Cecilie Strange har vært på scena ei god stund, så er dette mitt første møte med hennes flotte univers. Det var på høy tid.

Har jeg skjønt det rett så er «Beyond» Cecilie Strange (38) sitt tredje album. Som på de tidligere utgivelsene så består kvartetten hennes av bassisten Thommy Andersson, trommeslageren Jakob Høyer og pianisten Peter Rosendal – drømmelaget i følge henne sjøl og jeg ser ingen grunn til å være uenig med henne i det. Her føres det nemlig usedvanlig flotte samtaler mellom fire likeverdige musikanter – alle på høyt nivå.

Hele albumet har en ro og inderlighet over seg som gjør godt – veldig godt. Strange har skrevet eller henta materiale som minner henne om og gir henne – og oss – fred og som er egnet til avslapning og ettertanke. Det er musikk som er dedikert til hennes bestemor, til hennes barn, «Byssan lull» som blei sunget til hennes mann som barn, en mann som også får en sang dedikert til seg og så får vi hennes usedvanlig vakre tolkning av et opphold på Saltværsøya i Lofoten der det «evige» lyset gjorde stort inntrykk. Når så den flotte vokalisten Josefine Cronholm gjester på to av spora, blant annet på «Byssan lull», så har dette blitt ei lita perle som kan plukkes frem igjen og igjen og…..

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Musikken er uten unntak lyrisk, vakker og melodisk og forteller meg at Cecilie Strange både er en komponist og saksofonist med mye flott på hjertet, i hodet og i uttrykket sitt.

Den Oslo-baserte oktetten Beats of No Nation hyller legenden Fela Kuti slik at svetten renner av veggene. Herlig både i heimen og garantert live også.

De som har lånt et eller flere ører til de nye generasjonene norske jazzmusikere, vet at innfallsvinklene til det å skape musikk er nesten ubegrensede. Ingenting er hyggeligere enn det – mangfold har aldri skada det aller minste.

Når lagoppstillinga består av bassisten Håkon Norby Bjørgo, saksofonisten Kristoffer Lippestad Dokka, trombonisten Magnus Murphy Joelson, vokalisten og tangentisten August Kann, trompetisten Richard Köster, trommeslagerne og perkusjonistene Raymond Lavik og Lars Takla og gitaristen Arne Martin Nybo, så er det mulig å nikke gjenkjennende til de fleste. Her er det nemlig opptil flere som allerede har satt betydelige og flotte spor i norsk jazz blant annet i storbandkollektivet OJKOS.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Her har de satt hverandre stevne i et ytterst livsbejaende og heftig kollektiv med lav struktur. Inspirasjonskildene til dette egenkomponerte repertoaret er å finne i nigeriansk musikk fra 70-tallet der Fela Kutis groovebaserte og usedvanlig energiske og svette musikk prega både dansegulv og jazzscener verden rundt.

Med dette i ryggsekken har det grenseløse bandet Beats of No Nation skapt et ganske så liveprega album sjøl om det er gjort i studio. Her blir det telt opp og de åtte lar det stå til og det funker som ei kule.

Kollektivet er fett, solistene er bra, låtene er troverdige og i tradisjonen. Noe forteller meg at dette fungerer noe så vederstyggelig der elevert dansemoro bedrives, men jeg kan forsikre alle om at dette funker som bare det i heimen med eller uten ørepropper også. Tøft!