Spesielt gjennom hennes engasjement som sjef for Danish Radio Big Band, har vi blitt godt kjent med den japanske komponisten og arrangøren Miho Hazama. Her møter vi hennes med hennes eget band og du verden så tøft det låter.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da norske Birger Carlsen, som sjef Danish Radio Big Band, fortalte jazzverdenen i 2019 at Miho Hazama (36) skulle overta det musikalske ansvaret for DRBB, så var det nok ganske mange, også i den innerste jazzmenigheta, som sa Miho hvem?

Etter at hun hadde inntatt New York ti år tidligere, så hadde hun imidlertid brukt 2010-tallet til å etablere seg på den aller øverste hylla i jazzhovedstaden både som storbandkomponist-, arrangør og leder. Det gjorde hun i flere sammenhenger og nå, i tillegg til å lede DRBB, har hun blitt fast gjestedirigent for Nederlands stolthet i faget, Metropol Orkest.

Hennes eget band

Sjøl med disse høyprofilerte engasjementene, så har hun et spesielt hjerte for sitt eget New York -baserte band, m_unit, som nå feirer ti års jubileum. Hun har brukt pandemitida i sin leilighet i The Big Apple til å skrive ny musikk for sitt hjertebarn bestående av musikere hun beundrer storligen. Det er åpenbart gjensidig.

Ikke trad storband

Bandet er tydeligvis satt sammen av musikanter Hazama digger – ikke for at de spiller det rette instrumentet for et storband. Det har ført til at m_unit består av fire saksofoner, en trompet, et valthorn, to til tre strykere, vibrafon, piano, bass og trommer. På to av spora er det også invitert to favoritter av Hazama, nemlig bassisten Christian McBride og altsaksofonisten Immanuel Wilkins. Ingen hvem-som-helster med andre ord og de gjør sjølsagt strålende innsatser begge to. Bortsett fra saksofonisten Steve Wilson består m_unit av ukjente folk for meg. Det er det absolutt ingen grunn til at de forblir for Hazama har tydeligvis funnet sjelsfrender av meget høy kvalitet – det er visstnok noen av dem i New York – og de stortrives veldig i sjefens univers.

Universet

Og det er det unike universet som er det aller viktigste med «Beyond Orbits». Hazama har en egen klo i forlengelsen av giganter som Bob Brookmeyer, Jim McNeely – hennes forgjengere i DRBB – og Maria Schneider, men skaper altså noe helt eget basert på tradisjonen, men med et klart øre og øye på det som skjer anno nå. Det swinger og groover noe vederstyggelig av denne musikken, en samtidig har den noe fascinerende som ligger under der som Hazama har skrevet for akkurat disse musikerne og som fungerer veldig – ti års fartstid sammen skader nok heller ikke.

Miho Hazama er en enkelt og greit en av vår tids store når det gjelder å skape musikk for store jazzensembler.