Heldigvis er det slik at strømmen av mer enn lovende norske jazzmusikere virker å være uendelig. Her kommer det nok et prov på det med bandet W4 leda av bassisten Anders Waltersdorph Hjemmen.

Fra jazzmetropolen Ski like utenfor Oslo – jeg kødder ikke, det har kommet en rekke nye spennende stemmer derfra de siste åra – kommer bassisten, komponisten og bandlederen Anders Waltersdorph Hjemmen (26). Etter å ha studert både på jazzlinja i Trondheim og på Norges Musikkhøgskole skulle det ikke være noe feil på den formelle dannelsen.

Debutskiva, som blei spilt inn i Trondheimsperioden for vel tre år siden, forteller også at den musikalske dannelsen også er på plass så det holder. Bortsett fra standardlåtene «All of You» og «Out of Nowhere», har Waltersdorph Hjemmen skrevet all musikken og her legges det ikke skjul på at det musikalske fundamentet befinner seg i den melodiske amerikanske tradisjonen med klare linker til standardskatten. Jeg blir fascinert av at den generasjonen Waltersdorph Hjemmen tilhører også søker seg til dette tidløse landskapet.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Med seg har sjefen en av de nye allestedsnærværende trommeslagerne, og det med god grunn, Steinar Heide Bø, pianisten Hogne Kleiberg og den framifrå vibrafonisten Amund Stenøien. Til sammen utgjør de en kvartett som åpenbart stortrives i dette universet.

W4 er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim. Det swinger heftig fra første til siste tone og her er det ikke vanskelig å finne ut hvor eneren befinner seg. Solistisk holder de unge herrene allerede meget solid nivå og når kollektivet også er av det herlige slaget, så er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Det er lite sannsynlig at vi noen gang får høre Keith Jarrett spille mer. Derfor er det ekstra hyggelig at vi får nye eksempler på hans genialitet via nye utgivelser – denne gang en tolkning av musikken til Carl Philipp Emanuel Bach – sønn av sin far.

78 år gamle Keith Jarrett blei ramma av slag for noen år siden og er delvis lamma i venstresida. På et videointervju som blei publisert for kort tid siden, spilte Jarrett også en del med kun høyrehånda og for å si det sånn: det han gjorde med kun ei hånd var mer enn tilstrekkelig til å kunne fatte at hans helt spesielle gave fortsatt var intakt.

Som for så mange andre, så har Keith Jarrett også for meg vært en av de største og mest inspirerende stemmene uansett instrument i mange, mange tiår. Om det har vært i solo- eller triotapning, eller med den europeiske- eller den amerikanske kvartetten, så har Jarrett vært noe helt spesielt – både en forlenger av tradisjonen og en stil- og nyskaper.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Der jeg kjenner Jarrett dårligst er der han har tolka deler av det klassiske repertoaret. Her får vi alle en ny mulighet til å oppleve det en gang til og denne gangen er det altså Württemberg-sonatene til Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788), en av sønnene til sjølvaste Johann Sebastian Bach, som står på repertoaret. Navnet på disse sonatene har sin bakgrunn i at de var «bestilt» av hertugen av Württemberg, Karl Eugen, som også hadde CPE Bach som pianolærer.

CPE Bach, som skrev denne musikken mellom 1742 og 1744, hørte hjemme stilistisk mellom barokken og klassisismen og blir av mange regna som en betydelig komponist – dog et stykke bak sin far på lista, men hvem er ikke det?

I løpet av disse nesten 90 minuttene, innspilt hjemme hos Jarrett i 1994, får vi høre Jarretts mesterskap også i dette musikalske landskapet. Er det slik at jeg hører på anslaget fra første sekund at det er Jarrett som spiller? Det skal jeg på ingen måte skryte på meg, men at det er en langt framskreden pianist med stor innsikt i dette materialet, skinner veldig tydelig gjennom.

Det er vakkert, det er uttrykksfullt, det er inderlig – det er Keith Jarrett på sitt beste. Han sier i omslagsteksten at han hadde hørt disse sonarene spilt på cembalo og at han følte at det var rom for en pianoversjon. Det er det ikke mye tvil om at Keith Jarrett har helt rett i.