Losen Records kaster sitt nett både vidt og bredt. Nå har turen gått til India, men innspillinga er gjort i et studio på Kolbotn ved Oslo. Heftig låter det uansett.
Et herlig indisk samarbeid mellom Sudeshna Bhattacharya og Somnath Roy.
Jeg skal ikke skryte på meg stor kunnskap om klassisk indisk musikk, men jeg har alltid vært svært fascinert av det melodiske og rytmiske særpreget mye av musikken fra det store landet har vært besjela med. Jeg kom avgjort inn i indiske toneganger bakveien via John McLaughlins unike band Shakti, men du verden for noen spor det satte.
Nå er portene åpna for mye og mangt og veldig gjerne av den «ekte» sorten. Møtet mellom Sudeshna Bhattacharya, i all hovedsak på strengeinstrumentet sarod, og Somnath Roy, stort sett på perksujonsinstrumentet ghatam – ei krukke laga av leire, kommer fra to forskjellige tradisjoner i India. Førstnevnte stammer fra Hindustan, mens Roy har sine røtter i carnatisk musikk.
Mange forståsegpåere mente at det ville være vanskelig/umulig å forene disse tradisjonene og spesielt med kun disse to instrumentene involvert. Det er veldig hyggelig å kunne melde at i følge mitt sanseapparat så fungerer dette helt utmerket.
Stemme også
I tillegg til å skape de underligste og mest fascinerende rytmer på sin ghatam, så «synger» også Roy på et vis vi har blitt vant til fra indiske røster. Usedvanlig spennende og livsbejaende.
De tre komposisjonene er skapt av Bhattacharya og varer i vel seks, 13 og 38 minutter. Vi blir tatt med til landskap som er fremmede, men samtidig usedvanlig fascinerende for oss og Odd Gjelsnes og Losen Records skal nok en gang ha all mulig slags takk for å ha åpna opp for nye landskap for oss. Herlig!
Sudeshna Bhattacharya & Somnath Roy «Mousson de Calcutta» Losen Records/MusikkLosen
Pianisten og bandlederen Adam Birnbaum forteller meg med sine Bach-tolkninger at han er en jazzpianist som har passert under min radar alt for lenge.
Adam Birnbaum i sentrum for sin utmerkede trio.
«Preludes», basert på tolv av Johann Sebastian Bachs preludier fra hans ikoniske «Das Wohltemperierte Klavier», er Adam Birnbaum (44) sitt sjette visittkort under eget navn. Når han også kan slå i bordet med samarbeidspartnere som Cécile McLorin Salvant, Al Foster, Darcy James Argue og Vanguard Jazz Orchestra, så er det ikke vanskelig å legge sammen at her vi med en pianist fra øverst hylle å gjøre.
Bach fra barndommen
Fra oppveksten i Boston er Birnbaum oppfostra på klassisk musikk og i særdeleshet Bach. Det har han tatt med seg inn i jazzuniverset sitt også og disse tolv tolkningene, med solide røtter i alt fra barokk til bebop, forteller oss om en musikant med et enormt vidsyn og ditto bredde i sin musikktilnærming. På noen av «låtene» er han tro mot Bach i venstrehånda, mens han serverer bebop med høyrehånda. Når pianister som Kenny Barron og Fred Hersch er over seg av begeistring for Birnbaum så sier det det meste og når McLorin Salvant har tegna coveret til skiva, så bekrefter det også nærheten mellom de to.
Forbi Loussier
Franskmannen Jacques Loussier har skapt seg ei karriere ut av jazztolkninger av de klassiske mestrene. Absolutt fascinerende, men i mine ører så tar Birnbaum og hans trio denne fusjonen og tenkinga et spennende skritt videre. Mye av æren for det skal også gå til Birnbaums medsammensvorne, bassisten Matt Clohesy og trommeslageren Keita Ogawa, håndplukka herrer som har skjønt intensjonene til sjefen på alle mulige slags vis og som tilfører både til kollektivet og solistisk.
Lyriker
Adam Birnbaum er en smakfull lyriker med masse energi i uttrykket sitt. Det swinger og groover av spillet og trioen hans og arrangementene er av det ytterst personlige slaget. De som trodde at denne miksen var «brukt» opp av Jacques Loussier, bør så definitivt gi Adam Birnbaum og «Preludes» en sjanse eller tolv.
Adam Birnbaum «Preludes» Chelsea Music Festival records/chelseamusicfestival.org
Pianisten, komponisten og bandlederen Andreas Ulvo tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Som alltid er det veldig spennende og givende å bli invitert med på ferden.
Andreas Ulvo med sin unike trupp.
Hvor enn Andreas Ulvo dukker opp, enten som ettertrakta sidemann for blant andre Thom Hell, Solveig Slettahjell og Ellen Andrea Wang, eller som sjef for egne prosjekter som Innlandet sammen med Ingrid Olava, så er det alltid med stor spenning og forventning jeg gjør klar ørene og resten av sanaseapparatet. Jeg vet nemlig at det er noe unikt som kommer fra Andrea Ulvo (40) hver eneste gang og «Lost in Space» er på ingen måte noe unntak.
Når Ulvo denne gangen melder sin ankomst sammen med den unike bestetninga trompet og elektronikk, barokkharpe og fele/hardingfele, traktert av Arve Henriksen, Giovanna Pessi og Håkon Aase, så sier det seg sjøl at dette bass- og trommeløse samfunnet sjølsagt låter annerledes enn alt annet som har vederfaret våre sinn. Og du verden som det gjør det med disse fantastiske og høyst personlige stemmene.
Skue innover
Ulvo har ønska å skue innover med komposisjonene sine. Det å få bli med på den ferden er en sann åpenbaring og for noen samtaler de fire fører og lar oss bli en del av.
Ulvo har en enorm bank å hente fra. Med impulser fra jazz og improvisasjon, klassisk musikk, pop og folkemusikk, skapes det nydelige, melodiske og rytmiske landskap der bass og trommer aldri savnes fordi de fire til enhver tid vet hvordan de skal kompensere for fraværet med sine unike tilnærmingsmåter.
Klangreise
«Lost in Space» er ei nydelig, annerledes og melodisk klangreise som gjør ekstra godt å forsvinne inn i akkurat nå med en verden rundt oss som er så full av ondskap. Andreas Ulvos musikk skulle ha vært obligatorisk oppvåkning og innsovning for en del som kaller seg statsledere. Naivt å tro at det ville hjelpe? Sikkert, men håpet skal man aldri ta fra oss.
Andreas Ulvo «Lost in Space» SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene
Det legendariske amerikanske plateselskapet Blue Note har skapt historie siden 1940-tallet. Nå åpner de nok en gang dørene for nye generasjoner med versjoner av musikken komponistene neppe hadde hørt for seg.
Yazz Ahmed tolker Chick Corea.
I 2020 ga den engelske greina av Blue Note ut forløperen til denne skiva, nemlig «Blue Note Re:imagined». Der samla selskapet 16 «nye» artister fra fotballøyas unge og hippe jazz-, soul- og R&B-miljø til å dukke ned i den legendariske Blue Note-katalogen og med frie hender gjøre hva de ville med materialet. Det førte til at skiva toppa jazzlistene verden rundt og det med musikk som snakka til et publikum helst langt utenfor jazzmenigheta.
For ei stund siden, denne skiva har nemlig blitt liggende til marinering ganske lenge, fulgte Blue Note opp suksessen med volum to og her er det utvilsomt snakk om å gjøre mer av akkurat det samme.
Så hipt som mulig
Nok en gang har Blue Note invitert 16 artister – norske Fieh var forresten med på den første – til å hygge seg hemningsløst med hver sin låt. For meg er mange av navna totalt ukjente, men de som følger godt med på den hippe britiske scena vil helt sikkert nikke gjenkjennende til de fleste eller alle.
De jeg kjenner best er trompeteren Yazz Amed og tubaisten Theon Cross. De gjør versjoner av henholdsvis Chick Coreas «It» og Thelonious Monks «Epistrophy» – tøft og så avgjort annerledes.
Ellers er det mye av det mest kommerse stoffet som blir henta frem, som for eksempel Neil Youngs «Harvest Moon» som forsvarer plassen fordi Cassandra Wilson gjorde en versjon av den på sin Blue Note-plate «New Moon Daughter». Denne gangen blir den tolka av sangeren og gitaristen Maya Delilah.
Dansbart
Veldig mye av det som utgjør denne samlinga egner seg sikkert utmerket for elevert dansemoro eller for radiospilling på de «rette» kanalene. For jazzentusiaster anbefaler jeg likevel å gå til kilden. Det skal mye til å gjøre Wayne Shorter-, Joe Lovano- og Grant Green-musikk bedre enn med sjefene i aksjon, men annerledes er det definitivt og avgjort retta inn mot et nytt publikum.
Diverse artister «Blue Note Re:imagined II» Blue Note/Universal
Overskrifta lyg nok litt, men barneplata vokalisten og felespilleren Sigrid Moldestad har laga egner seg absolutt for både barn og voksne. Dessuten er det nydelig musikk som kommer til å vokse i mange, mange år.
Sigrid Moldestad har noe herlig og tidløst på hjertet.
Det har seg slik at pågangen på postkassa mi langt overskrider undertegnedes kapasitet til å komme gjennom alt som kommer av musikk fra de fleste verdenshjørner. Samtidig er jeg så heldig at det aller meste er tidløs musikk som tåler marinering over relativt lang tid. Sigrid Moldestad & Regndråpeorkesterets «Regndråpeborna» hører så avgjort hjemme i den kategorien. Den blei utgitt godt på den andre sida av sommeren, men har altså venta til nå med å nå opp til overflata her i heimen.
Sigrid Moldestad har fascinert meg ved flere anledninger tidligere der hun med sine feler og sin vakre stemme har gjort stadig nye og vellykka forsøk på å ta folkemusikken inn i vår tid. Hun har fusjonert folkemusikken med en type singer/songwriter-tradisjon og krydrer den med viseuniverset på et vis som gjør at hun fremstår som ei unik stemme.
Nå tar hun låtuniverset sitt med til et møte med lyrikeren Jan-Magnus Bruheims lyrikk – den delen av den han skreiv for barn. Bruheim (1914-1988) var en lyriker som fascinerte både store og små – ikke minst Moldestad.
Bruheims naturskildringer, ofte humoristiske – ikke minst den om sneglen på sykkeltur, og at vi er greie med hverandre, er sjølsagt tidløse observasjoner og beskjeder som stadig nye generasjoner har godt av å bli minna på og det gjør Moldestad på et svært så flott, musikalsk og pedagogisk vis som vi alle har godt av.
Når hun så skriver fine låter som det framifrå bandet bestående av Sondre Meisfjord på bass ++, Kåre Opheim på trommer ++ og Jørgen Sandvik på en rekke strengeinstrumenter ++, setter sitt herlige preg på, så har «Regndråpeborna» blitt nok et strålende vitnesbyrd fra Sigrid Moldestad på hvor bra hun er og hvor viktig det er hun det hun holder på med.
Multiinstrumentalisten Per «Texas» Johansson har gjennom flere tiår imponert og fascinert meg. Som oftest har det skjedd i selskap med andre bandledere. Nå tar han virkelig bladet fra munnen og møter oss med to helt forskjellige visittkort – like spennende på hvert sitt vis.
Per Texas Johansson – unik på alle vis. Foto: Tina Axelsson
Først en liten oppklaring når det gjelder Johanssons kallenavn. I Sverige finnes det nemlig to svært langt framskredne saksofonister som heter Per Johansson. For å unngå total forvirring har begge ofte benytta sine kallenavn: Per «Ruskträsk» Johansson og altså Per «Texas» Johansson. Veldig ofte er det bare kallenavna som er i bruk – i alle fall i de innerste jazzkretser.
Per «Texas» Johansson har i rundt 30 av sine 54 år stadig oftere vist seg frem som en av de aller viktigste stemmene i moderne svensk jazz. På et kompromissløst vis har han framstått som en innovativ og annerledes solist. Han spiller også på et arsenal av instrumenter: obo, engelsk horn, klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, fagott og tenorsaksofon i løpet av disse to platene og å påstå at han skaper unike lydlandskap og uttrykk via disse horna, er faktisk en underdrivelse av typen voldsom.
Av årsaker Johansson vet aller best, så valgte han å hoppe av musikk-karusellen for en del år siden. Han utdanna seg til sjukepleier og var ikke en del av scena på mange år. Heldigvis kom lysta og inspirasjonen tilbake og Texas har siden comebacket framstått som enda mer unik enn i løpet av del en av karriera. Kanskje førte avstanden til musikklivet og dermed at tankene fikk andre ting å jobbe med som resultat at på den andre sida framsto en enda mer moden og reflektert Per «Texas» Johansson?
Basert på disse to utgivelsene, «Den sämsta lösningen av alla» – hvilken tittel! – og «Orkester Omnitonal», så er det i alle fall veldig mye som taler for det. Vi får møte to helt forskjellige sider av Johansson, men det er så avgjort tydelige forbindelseslinjer her også.
«Den sämsta lösningen av alla» er så langt i fra det. Med et band bestående av Konrad Agnas på trommer, Petter Eldh på bass, Johan Graden på piano og orgel, Johan Lindström på pedal steel-gitar, Josefin Runsteen på fiolin og bratsj og Mattias Ståhl på vibrafon og marimba – et svensk a-lag på alle slags vis – så tar de for seg ni Johansson-komposisjoner i den moderne, melodiske, åpne, frie og høyst personlige gata. Johansson framstår som en komponist av samme spennende kaliber som han er som solist og det betyr på et nivå som umiddelbart plasserer han på aller øverste hylle også sett med internasjonale øyne og hørt med globale ører.
«Orkester Omnitonal» henter sin inspirasjon fra det de klassiske gigantene Igor Stravinsky og Bela Bartók gjorde for jazzmusikerne Benny Goodman og Woody Herman, nemlig verkene «Ebony Concerto» og «Contrasts».
Her har Johansson skrevet ett verk, mens han har invitert Viktor Skokic og Johan Lindström til å skrive hvert sitt. Med et 17 manns/kvinners ensemble med mange av de samme musikerne som på den andre utgivelsen, men med påplussing av blant andre trompeterne Karl Olandersson og Emil Strandberg, saksofonistene Johan Hörlén, Fredrik Ljungkvist og Alberto Pinton og trombonisten Mats Äleklint, så trengs det ikke så mange ord for å slå fast at Johansson har fått ja fra de første han tok kontakt med.
Dette er stor og ambisiøs musikk som henter impulser fra både klassisk musikk, jazz og impro og der Johansson sjøl «kun» benytter sine tre klarinetter. For å si det sånn: det holder lenge det!
Heftige og tøffe arrangement som har blitt gitt liv av musikanter som er like bra i ensembleuniverset som solister, har ført til at «Orkester Omnitonal» også har blitt noe helt spesielt. Akkurat som Per «Texas» Johansson – helt spesiell.
Per Texas Johansson «Den sämsta lösningen av alla» Moserobie Music Production/moserobie.comPer Texas Johansson «Orkester Omnitonal» Moserobie Music Production/moserobie.com
Hver gang Rymden melder seg til tjeneste enten på ei livescene eller med et nytt visittkort, så opplever jeg det som en begivenhet. «Valleys & Mountains» er på ingen måte noe unntak.
Rymden – bedre enn noen gang.
Jeg er så heldig at jeg har fått være med på Rymden-ferden fra bandets andre konsert, tror jeg – i det legendariske gamle Club 7-lokalet som nå heter Røverstaden. Med ei lagoppstilling bestående av Dan Berglund på bass, Jens Christian Bugge Wesseltoft på tangenter og Magnus Öström på trommer, så mer enn ante det meg at dette universet ville komme til å sette sitt høyst umiskjennelige preg på musikk som gjorde meg godt i lang tid. Det viste seg å være en helt korrekt antakelse.
Nå er denne høyst spesielle og innovative trioen ute med sin tredje tilstandsrapport gjort i studio. I tillegg har også bandet gitt oss prov på sitt herlige samarbeid med KORK. Det som har slått meg intuitivt med Rymden er at de tre fremragende musikerne ikke har det aller minste behov for rampelyset på egne vegne: her er det musikken og det kollektive samarbeidet som skal skinne. Og du verden som det gjør det – nok en gang.
Gjennom komposisjoner de tre har skapt enten individuelt eller kollektivt tar de oss nok en gang med inn i landskap de er helt aleine om. Noe er nedpå og reflekterende, noe er heftig, groovete og utadvendt – fellesnevneren er at det er melodisk, vakkert og med masse integritet og stor personlighet.
Festen begynner for sikkerhets skyld med Bugge Wesseltofts «The Hike» – en personlig hyllest til naturen fra Imingfjell-elskende Bugge – med sjølvaste John Scofield som gjest med sin unike gitartone- og uttrykk. Om de fire snakker sammen? Noe så vederstyggelig faktisk og du verden så show det hadde vært å få oppleve Rymden sammen med Scofield live også. Det er lov å håpe.
Rymden har spilt bøttevis av jobber rundt om i hele Europa de seineste åra og de tre kan hverandre ut og inn. De vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl, hverandre og oss og i mine ører låter Rymden mer samspilt og spennende enn noen gang. Det betyr enkelt og greit at det er et band i den ypperste verdensklasse vi har med å gjøre. Ferdig snakka.
Jeg er ganske, eller veldig faktisk, usikker på om Rymden trenger meg, men jeg trenger avgjort Rymden. Saker!
Den svenske vokalisten Anna Lundqvist er på ingen måte noen nykommer. Likevel er det mitt første møte med henne. Det kommer definitivt ikke til å bli det siste.
Anna Lundqvist Lisboa Cinco – et nydelig møte. Foto: Diana Tinoco
Anna Lundqvist (45) er bosatt i Stockholm og har vært aktiv på den svenske jazzscena siden årtusenskiftet. Av en eller flere merkverdige årsaker så har Lundqvist altså greid å holde seg unna Harald og Sonjas rike – så vidt meg bekjent i alle fall.
Portugal derimot, som hun besøkte på ferie i 2016, har siden den gang blitt hennes andre hjemland og med debuten til hennes portugisiske band, Lisboa Cinco, forteller hun oss hvor godt integrert hun har blitt.
«Sou Anna», som betyr jeg er Anna, består av et dusin låter Lundqvist har skrevet både musikk og tekst til – med noe assistanse på tekstsida. Hun har også arrangert musikken for sitt Lisboa-baserte band.
I musikken finner vi spor av toneganger fra Portugal, fra svenske hymner, fra rockemusikk og fra ganske så tradisjonell, melodisk og moderne jazz.
Med sin vakre og luftige stemme, som synger på engelsk hele veien når hun ikke scatter, som fra tid til annen kan minne om både Monica Zetterlund og vår egen Magni Wentzel, fremstår Lundqvist som en tekstformidler og vokalist av meget solid klasse.
Når hun så har funnet fire sjelsfrender i Lisboa, pianisten Daniel Bernardes, bassisten André Carvalho, tenor- og sopransaksofonisten Desidério Lázaro og trommeslageren Joel Silva, som også har vært medprodusent, som kler henne og musikken som hånd i hanske, så har «Sou Anna» blitt en strålende introduksjon til Anna Lundqvists Lisboa-univers.
Anna Lundqvist Lisboa Cinco «Sou Anna» Prophone Records/Naxos Norway
Ingrid Olava har jeg fått et stadig nærmere forhold til siden hun debuterte for cirka 15 år siden. Årsaken er enkelt og greit at hun har noe svært så ekte og høyst unikt å melde.
Ingrid Olava både er og har noe unikt.
Ingrid Olava, som også har etternavnet Brænd Eriksen i passet sitt, har rukket å bli 42 år. Hun har rukket svært mye mer også. Hun har blant annet vokst enormt som låtskriver, formidler, historieforteller – som artist.
Uansett om det er musikk, litteratur eller andre kunstuttrykk, så er begrepet historieforteller noe som står sentralt for meg. Noen er det, noen har det som skal til og samtidig er det egenskaper man helt sikkert kan både utvikle og forbedre, men jeg er overbevist at man må ha noe i sitt DNA, kall det gjerne talent, som er medfødt for at det skal bli et stort kunstnerskap av det. Ingrid Olava har det og er det.
Jeg har ikke full oversikt over alt Ingrid Olava har gjort siden debuten i 2008. Men det jeg har hørt og latt få ta bolig i meg har stadig vokst om det har vært hennes soloprosjekt eller det nydelige samarbeidet med Andreas Ulvo i Innlandet. Ofte, og i stadig større grad, har jeg tenkt at i Ingrid Olava har vi fått en arvtaker etter Anne Grete Preus – i mi bok er det en hyllest med voldsom tyngde.
Som Anne Grete, vi har lov å kalle henne det, så er Ingrid Olava en ytterst reflektert kunstnersjel som vet å sette ord på tanker og hendelser på et slikt vis at hun inviterer oss inn i sitt univers på en måte som gjør at det er godt å bli med henne på utfluktene og som gjør at vi blir «tvunget» til gå en ekstra runde eller to med oss sjøl også.
Når Ingrid Olava så er i stand til på skrive nydelige låter, ikke tradisjonelle hitlåter kanskje, men hva vet vel jeg om slikt, og synger på et uforfalska, inderlig og djupt personlig vis, så har «Blomster og post» blitt et visittkort som har alt i seg til å bli en klassiker.
At Erland Dahlen og Jo Berger Myhre, sjangerutslettende musikanter på øverste hylle, og strykerne Lise Voldsdal Sørensen og Kaja Fjellberg Pettersen, er med og kler budskapet til Ingrid Olava, så skader ikke det heller kan man trygt si. Og som ekstra krydder dukker Thea & The Wild opp på vokal på ett spor, Cato Salsa gå gitar og tangenter på et annet og og sjølvaste Jens Christian Bugge Wesseltoft med sin forsiktige magi på tre spor, så har det ført til at «Blomster og post» har blitt en tidløs tilstandsrapport fra Ingrid Olava som har det meste i seg til å bli, jeg gjentar det gjerne: en klassiker.
Ingrid Olava «Blomster og post» Dating Viola Records/bigdipper.no
For vel tre år siden hadde jeg gleden av å høre ei liveinnspilling med danskene Jesper Zeuthen, Jacob Anderskov og Anders Vestergaard. Det var en opplevelse – nå har den blitt forsterka med trioens første studioinnspilling.
Jesper Zeuthen omringa av Jacob Anderskov og Anders Vestergaard – strålende.
Jeg kjenner mange som foretrekker å oppleve fritt improvisert musikk kun i livesettinger. Det er mulig å forså, men jeg hører altså hjemme i kategorien som trives med slike uttrykk også i heimen – gjerne helt aleine.
Veteranen Jesper Zeuthen (74) på saksofon og sag har sammen med pianisten Jacob Anderskov (48) og trommeslageren Anders Vestergaard (34) nok en gang fortalt oss at her finnes det definitivt ingen generasjonsmotsetninger.
Med sine nødvendigvis ganske så forskjellige erfaringsbakgrunner, har de åpenbart møttes på felles musikalske møteplasser der alle erfaringene kan legges i en stor pott, bearbeides både individuelt og ikke minst kollektivt for så å fremstå på et helt unikt og tvers gjennom spennende vis.
Her føres det sju eleverte samtaler som alle er unnfanga der og da i The Village i København. Her er det ingen som har behov for rampelyset på bekostning av de to andre; her løftes alle frem og ikke minst samtalene som alle har et nattpreg ved seg både i titlene og i stemning.
Zeuthen, Anderskov og Vestergaard er alle tre høyst personlige instrumentalister som samtidig er lyttere i megaklassen. Til sammen blir derfor «Nocturne» et stykke musikk som setter spor – store spor.
Jesper Zeuthen – Jacob Anderskov – Anders Vestergaard «Nocturnal» ILK Music/ilkmusic.com
