Multiinstrumentalisten Per «Texas» Johansson har gjennom flere tiår imponert og fascinert meg. Som oftest har det skjedd i selskap med andre bandledere. Nå tar han virkelig bladet fra munnen og møter oss med to helt forskjellige visittkort – like spennende på hvert sitt vis.

Først en liten oppklaring når det gjelder Johanssons kallenavn. I Sverige finnes det nemlig to svært langt framskredne saksofonister som heter Per Johansson. For å unngå total forvirring har begge ofte benytta sine kallenavn: Per «Ruskträsk» Johansson og altså Per «Texas» Johansson. Veldig ofte er det bare kallenavna som er i bruk – i alle fall i de innerste jazzkretser.

Per «Texas» Johansson har i rundt 30 av sine 54 år stadig oftere vist seg frem som en av de aller viktigste stemmene i moderne svensk jazz. På et kompromissløst vis har han framstått som en innovativ og annerledes solist. Han spiller også på et arsenal av instrumenter: obo, engelsk horn, klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, fagott og tenorsaksofon i løpet av disse to platene og å påstå at han skaper unike lydlandskap og uttrykk via disse horna, er faktisk en underdrivelse av typen voldsom.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Av årsaker Johansson vet aller best, så valgte han å hoppe av musikk-karusellen for en del år siden. Han utdanna seg til sjukepleier og var ikke en del av scena på mange år. Heldigvis kom lysta og inspirasjonen tilbake og Texas har siden comebacket framstått som enda mer unik enn i løpet av del en av karriera. Kanskje førte avstanden til musikklivet og dermed at tankene fikk andre ting å jobbe med som resultat at på den andre sida framsto en enda mer moden og reflektert Per «Texas» Johansson?

Basert på disse to utgivelsene, «Den sämsta lösningen av alla» – hvilken tittel! – og «Orkester Omnitonal», så er det i alle fall veldig mye som taler for det. Vi får møte to helt forskjellige sider av Johansson, men det er så avgjort tydelige forbindelseslinjer her også.

«Den sämsta lösningen av alla» er så langt i fra det. Med et band bestående av Konrad Agnas på trommer, Petter Eldh på bass, Johan Graden på piano og orgel, Johan Lindström på pedal steel-gitar, Josefin Runsteen på fiolin og bratsj og Mattias Ståhl på vibrafon og marimba – et svensk a-lag på alle slags vis – så tar de for seg ni Johansson-komposisjoner i den moderne, melodiske, åpne, frie og høyst personlige gata. Johansson framstår som en komponist av samme spennende kaliber som han er som solist og det betyr på et nivå som umiddelbart plasserer han på aller øverste hylle også sett med internasjonale øyne og hørt med globale ører.

«Orkester Omnitonal» henter sin inspirasjon fra det de klassiske gigantene Igor Stravinsky og Bela Bartók gjorde for jazzmusikerne Benny Goodman og Woody Herman, nemlig verkene «Ebony Concerto» og «Contrasts».

Her har Johansson skrevet ett verk, mens han har invitert Viktor Skokic og Johan Lindström til å skrive hvert sitt. Med et 17 manns/kvinners ensemble med mange av de samme musikerne som på den andre utgivelsen, men med påplussing av blant andre trompeterne Karl Olandersson og Emil Strandberg, saksofonistene Johan Hörlén, Fredrik Ljungkvist og Alberto Pinton og trombonisten Mats Äleklint, så trengs det ikke så mange ord for å slå fast at Johansson har fått ja fra de første han tok kontakt med.

Dette er stor og ambisiøs musikk som henter impulser fra både klassisk musikk, jazz og impro og der Johansson sjøl «kun» benytter sine tre klarinetter. For å si det sånn: det holder lenge det!

Heftige og tøffe arrangement som har blitt gitt liv av musikanter som er like bra i ensembleuniverset som solister, har ført til at «Orkester Omnitonal» også har blitt noe helt spesielt. Akkurat som Per «Texas» Johansson – helt spesiell.