Fiolinisten Tuva Halse er den foreløpig siste i ei stolt og flott rekke jazzmusikere som har kommet ut av miljøet i Molde. Hennes debut under eget navn er mer enn lovende.

«Two» forteller oss om nok et sjeldent talent som ettertrykkelig slår fast at her har den norske – og internasjonale for den sakens skyld – fått ei ny stemme som garantert vil sette sitt høyst personlige preg på musikkscena i mange tiår fremover.

Tuva Halse (24) har tatt veien fra videregående i Molde til sjølvaste jazzlinja i Trondheim der hun har gjort seg ferdig med sin bachelor. Nå er Oslo basen, men med det hun har vist oss i flere sammenhenger og ikke minst med debuten «Two» så vil det ikke overraske meg et sekund om scener verden rundt snart står klar for Halse.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Egen tone

For meg er det to viktige ingredienser som er avgjørende for om musikk, eller andre kunstuttrykk, snakker til meg. Det er om kunstneren eller musikeren har en personlig tone, et eget uttrykk, og om vedkommende har ei historie å fortelle. Tuva Halse er allerede utstyrt med begge deler.

Med sin lette, lyse og svært transparente tone, som er forbilledlig miksa langt frem i lydbildet på denne innspillinga – noe annet skulle forresten tatt seg ut -, har hun en evne til å dra oss inn i sine musikalske budskap som er sjelden for en så ung musikant. Hun viser med andre ord en modenhet som langt overgår hennes få år på Tellus.

Lyriker

Tittelen «Two» sier mye om hva og hvor Halse vil med musikken og budskapet sitt. Hun er svært opptatt av relasjoner på alle slags vis og det makter hun å fortelle oss uten å bruke et eneste ord – bare med å løfte fram et lyrisk, melodiøst og vakkert lydlandskap som det gjør usedvanlig godt å befinne seg i.

Når hun så har alliert seg med fremragende musikanter som islandske Benjamín Gísli Einarsson (piano), Oscar Andreas Haug (trompet), Gard Kronborg (akustisk bassgitar) og Øyvind Leite (trommer) – alle medstudenter fra jazzlinja – som har skjønt Halses intensjoner på alle mulige slags vis og som gjør musikken og budskapet så komplett som mulig, så har «Two» blitt et visittkort og en tilstandsrapport som jeg er ganske så sikker på at vi vil tenke tilbake på om mange år og si til oss sjøl at det var der det starta ja.

Inspirasjonskilder

Den polske fiolinisten Adam Baldych og Ola Kvernberg er begge store inspiratorer for Halse. Når det er sagt så skal det slås fast med en gang at Tuva Halse anno 2023 allerede fremstår som ei helt særprega og egen stemme som har masse vakkert å fortelle oss. Du verden som jeg gleder meg til å følge henne og hennes karriere i åra som kommer.

The Gothenburg Combo er en klassisk gitarduo som har eksistert siden 1999 og som har turnert i alle verdensdeler – bortsett fra Antarktis. Her gir de oss noe ganske så unikt.

De svært langt framskredne gitaristene David Hansson og Thomas Hansy får ha meg unnskyldt, men dette er altså mitt første møte med duoen. Det var sannelig på høy tid at våre veier skulle krysses – The Gothenburg Combo er åpenbart en klasseduo.

Et stort prosjekt

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dette er altså duoens del to i et prosjekt som består av fire utgivelser. De to svært litteraturinteresserte gitaristene har nemlig fått 34 nyskrevne stykker sendt sin vei av store personligheter innen samtidsmusikk, jazz/impro, folk- og verdensmusikk og pop/vise-sjangeren.

Utfordringa til jazzkomponistene, og i de andre sjangerne også for den sakens skyld, var at de skulle skrive musikk inspirert av ei bok som hadde betydd mye for dem. Det har blant annet ført til at Georg Riedel – hvilken historisk låtskriver – har latt seg inspirere av Sture Dahlström, Georg «Jojje» Wadenius av Malcolm Gladwell, David Stackenäs av Luigi Serafini og Lina Nyberg av Arundhati Roy. I alt åtte jazzister har blitt invitert til bordet og skapt utgangspunktene for tolkningene til The Gothenburg Combo. Dessuten er det et ekstra pluss at komponistene har skrevet noen ord om veien fra bok til musikk.

Ikke jazz

Jovisst har dette blitt jazzinspirert musikk, men de to herrene er nok ganske så tro mot det som har blitt skrevet. Det gjør meg ikke det aller minste. De har nemlig skapt åtte ganske så forskjellige og inspirerende lydlandskap og fører samtaler som det er en sann fryd å få være en del av.

Dette er musikk inspirert av litteratur fra åtte helt forskjellige komponister og tolka av svært dyktige musikanter med et stort hjerte for både musikk og litteratur. Det har ført til musikk et godt stykke bortenfor a4 og når David Hansson og Thomas Hansy er usedvanlig dyktige gitarister om kan hverandre ut og inn, så har dette blitt en flott og annerledes opplevelse.

Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favner djup – uten flytevest – fra tid til annen. Ketil Bjørnstads tonesetting av diktet som på norsk har blitt til «Kirkegården ved havet» hører hjemme i den kategorien. Nok en gang er jeg glad for at jeg har tatt spranget.

Bjørnstad er nesten oppvokst med Fartein Valens musikk og spilte faktisk to av hans preludier før han var 14 år. Ikke bare Valens serielle eller atonale musikk fascinerte, også Finn Mortensen var en stor favoritt hos unge Bjørnstad.

Ny utfordring

For et par år siden blei Bjørnstad spurt av Fartein Valen-festivalen om å skrive ny musikk til det samme diktet som Valen benytta da han skrev «Kirkegården ved havet», nemlig Paul Valérys «Le Cimetière marin» som Pelle Christensen hadde oversatt til norsk.

Bjørnstad måtte gjenoppfriske sine «bekjentskaper» med Valen og Mortensens univers, men samtidig har han så definitivt tatt med seg sine melodiske og harmoniske inspirasjonskilder slik at dette har blitt så bjørnstadsk som vi kjenner så godt også.

Uroppføring

Det vi får være med på her er uroppføringa i Festiviteten i Haugesund den 27. april i fjor og med maestro Sven Perssons livelyd som utgangspunkt, har Bjørnstad og hans håndplukka medmusikanter, som han veldig hadde i bakhodet da musikken blei unnfanga, sørga for at dette har blitt nok en opplevelse for minneboka fra Bjørnstad.

Med Solveig Andsnes, søster av han du veit, på vokal, den usedvanlig anvendelige og ditto kreative og dyktige Rune Arnesen på trommer og perkusjon og sjølvaste Nils Økland på fele og hardingfele, så har Bjørnstad hatt mye å spille på og det gjør han da også på sedvanlig vis.

Jeg kan melde at jeg flyter veldig godt etter å ha kasta meg ut på de 70000 favnene.

Tre danske stjernemusikanter har satt hverandre stevne for andre gang og du verden for noen flotte samtaler de inviterer oss til å bli en del av.

For to år siden ga tenorsaksofonisten Jakob Dinesen, bassisten Anders Christensen og trommeslageren Laust Sonne ut sin debut som trio, «Blessings». Den passerte mer eller mindre elegant under min radar og derfor er det enda hyggeligere å få anledning til å hoppe på toget i forbindelse med oppfølgeren «Moonlight Drive».

Store på hjemmebane

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Dette er et hold bestående av musikanter med et heftig rykte på tvers av mangt og mye i Danmark. Nordisk jazz, avant garde, kammermusikk, ECM og rock and roll er bare noen av sjangrene disse har vært innom, men her møtes de i et inderlig, varmt og akkordløst samfunn der det kommuniseres på et svært høyt nivå.

Vennskap

Trioen er åpenbart basert på vennskap – slik låter det i alle fall. Empatien mellom de tre er tydelig og transparent og låtene, som aller originale og unnfanga av alle tre hver for seg, er ofte hyllester av viktige mennesker i deres liv.

Skinne

Til tross for at dette er musikanter på et svært høyt nivå, og kanskje derfor, så har ingen noe behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. Her er det musikken som skal få skinne og du verden som den gjør det hele veien på et neddempa, men samtidig intenst vis. En ekstra liten presang er at på tittellåta så spiller trommeslager Sonne også utmerket altsaksofon.

Jeg har ikke hørt noen av de tre live tidligere – kun møtt Christensen på ei strand på Kho Samet i Thailand – men om det er hver for seg eller som trio, så vil jeg strekke meg langt for å være til stede når de spiller opp i min nærhet. Kunne for eksempel en oppegående klubb- eller festivalarrangør her hjemme plukke opp hansken? Storyville på Moldejazz for eksempel ville ha vært en utmerket arena for denne trioen. Tipset overbringes vederlagsfritt.

Jeg har hatt gleden av å følge Kåre Kolve og hans karriere siden slutten av 80-tallet. Sjelden har jeg opplevd en musikant som har utstrålt slik varme og positivitet. Det fortsetter han heldigvis med.

Nå tror jeg ikke Kåre Kolve (59), dette gode mennesket fra Voss, har noe valg egentlig. Jeg tror det ligger i hans DNA å spre varme, ekthet og inderlighet. Slik har det i alle fall virka på all musikk som har kommet fra han de seineste tiåra om det har vært med Lava, Mezzoforte, Mambo Companeros, Åge Aleksandersen eller med hans egen musikk.

Mye av hjertet

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har støtt på Kolve i alle disse sammenhengene, og noen til, men er ikke veldig i tvil om at mye av hjertet hans ligger i fusionmusikken med røtter i 80- og 90-tallet. Mye av dette musikalske uttrykket elska de «med greie på det» å hate. Dette var glatt flinkismusikk uten noen særlig form for egenverdi.

For meg har den vært egna til å skape varme og god stemning. Den har ikke bydd på de store utfordringene, men hvorfor i alle verdens dage skal all musikk gjøre det? Varme og stemning holder lenge for meg. Nå har Kolve funnet ut at han ville gjenoppfriske og videreføre denne viktige delen av seg sjøl og det har han gjort på et framifrå vis.

Strålende lag

Kolve skriver fine låter som passer godt inn i denne tradisjonen. Det groover noe infernalsk fra første til siste takt om det går i heftige tempi eller er ganske så nedpå. Eneren er uansett ikke vanskelig å finne og groooovemester Torstein Lofthus bekrefter nok en gang at han også i dette universet hører hjemme helt der oppe. Når så resten av laget med Frode Østang Mangen på tangenter, Jonny Sjo på bassgitar og Bernt Rune Stray på gitar så definitivt befinner seg på hjemmebane og stortrives med Kolve og hans musikalske landskap, så har dette blitt akkurat så livsbejaende som altsaksofonist – og kun det her – Kolve sikkert hadde sett og hørt for seg.

En skikkelig vitaminpille i høstmørket og så får de som synes dette er for flinkt og glatt bare gjøre det. Jeg hører altså ikke hjemme der.

Bandet Corpo fra Göteborg har eksistert i 30 år, men denne jubileumskonserten er likevel mitt første møte med dem. Det var på høy tid.

Sjøl om det ikke er så lange veien ned til den vakre byen på Sveriges vestkyst, så skjer det åpenbart mye der som i alle fall går meg hus forbi.

Veteraner

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Corpo anno 2023 består av sopransaksofonisten, fløytisten og komponisten Mikael Godée, bassisten Thomas Markusson, tangentisten Lars-Erik Norrström, perkusjonisten Ebba Westerberg og trommeslageren Mareike Wiening. I all hovedsak ukjente navn for meg, men de forteller meg raskt at de både som band og individuelt har mye å fare med.

I forbindelse med denne jubileumskonserten hadde de også invitert med seg vokalisten Almaz Yebio og en strykekvartett på noen av låtene.

Hvem, om noen, som hadde vært med helt fra starten i 1992 vet jeg ikke, men det låter i alle fall som om de har jobba sammen lenge og utvikla et ganske så unikt tonespråk.

Nordisk

Tonespråket og musikken Godée og Corpo søker og finner, har så avgjort en nordisk, lett ECM-tilknytning ved seg. Samtidig swinger og groover det av bandet på et vis som gjør det lett å finne fram til eneren.

Godée skriver fine låter og Corpo-folket vet hvordan de skal ta ideene videre til steder der de kan vokse og bli noe ganske så unikt.

Det tok altså 30 år og vel så det før mine og Corpos veier skulle krysses. Jeg håper det tar betydelig kortere tid før neste møte.

Med alt for ujevne mellomrom melder vokalisten Camilla Susann Haug seg med nye tilstandsrapporter. Denne gangen gjør hun det i nye og spennende grenseland.

Camilla Susann Haug (49), opprinnelig fra Mo i Rana, men bosatt i Arendal i mange år, har fascinert meg en rekke ganger med sitt høyst personlige uttrykk som har henta inspirasjon både fra jazz, folkemusikk, pop og singer/songwriter-tradisjonen – og sikkert mye annet også.

Musikalsk hjem

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Haug er så avgjort en viktig del av et særdeles musikalsk hjem som hun deler med sin tubaspillende ektemann Lars Andreas Haug. Sammen har de fremskaffa en av landete aller mest lovende og spennende jazzmusikanter, trompeteren Oscar Andreas Haug, som er mer enn hjertelig tilstede i en rekke plateaktuelle band denne høsten. Noe forteller meg at mye kan dreie seg om musikk når familien Haug kommer sammen.

Møter på tvers og langs

For meg dreier musikk seg i stor grad om møter og historiefortelling. Haug sørger for og behersker begge deler på et glimrende vis her. I flere år har Haug vært fascinert og inspirert av sydindisk musikk og i 2020 begynte hun å samarbeide med fløytisten Amith Nadig. I forlengelsen av dette møtet har Haug tatt sangtimer i indisk musikk for å lære seg stemmebruk, ornamentering og komposisjon og låtene hun har skrevet her har henta inspirasjon fra en kultur som tidligere var ganske så ukjent for henne.

Med tekster fremført på herlig nordnorsk og som tar oss med inn til viktige og ekte steder og som viser oss at Haug er en nydelig historieforteller, og låter med spor av både indisk musikk og toneganger fra vår del av verden, gjør dette til et nydelig og annerledes møte.

Flott band

Når Haug så har satt sammen et band bestående av indiske Nadig, polske Sebastian Gruchot på fiolin, samt norske Håvar Bendiksen på gitar, Lars Andreas Haug på tuba og Arild Nyborg på perkusjon, så har hun fått et perfekt reisefølge til det musikalske landskapet sitt – et landskap hun er helt aleine om og som det er svært lett og spennende å trives i.

Tangentisten Alice Hernqvist og bassisten Aaron Mandelmann har jeg truffet på tildligere i trioen Sun – Post – Vision. Nå dukker de opp i en helt annen setting, men fortsatt med mye originalt på hjertet

Vi befinner oss i det mer enn oppegående unge jazzmiljøet i Malmö. Mandelmann kjenner dog de orienterte her hjemme fra hans periode på jazzlinja i Trondheim og ikke minst hans bidrag til septetten Megalodon Collective som gjorde seg bemerka over alt på klubber og festivaler for knappe ti år siden.

Mange av hans landsmenn som har studert på denne sida av grensa har blitt værende her, men Mandelmann har altså tatt med seg bassen sin og returnert til Sverige.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Egne saker

Der har Mandelmann blitt en viktig del av Malmö-miljøet og til pawkys debutalbum har han skrevet tre av låtene, mens Hernqvist tar seg av de fem andre. Hele tiden er det den moderne akustiske jazzen med røtter på begge sider av Atlanterhavet som er fundamentet for pawkys filosofi.

De to er åpenbart ikke spesielt opptatt av jazzikalske sjangre – de er mye mer opptatt av den gode melodien og romma som åpner opp for gode muligheter til utflukter for de fem involverte.

I tillegg til Hernqvist, som også trakterer synth, og Mandelmann, så møter vi altsaksofonisten Hannes Bennich, saksofonisten og klarinettisten Isak Ingvarsson og trommeslageren Emma Lönnestål – til sammen en kvintett som forteller om et meget høyt nivå både kollektivt og individuelt der nede i Skåne.

Ung svensk jazz

Vi har i årevis snakka om ung norsk jazz her hjemme. Vi har med god grunn vært stolt av det som har skjedd her de seineste åra, men her kommer det nok et eksempel på at svenskene på ingen måte ligger noe etter. Få gjerne pawky på ei scene her hjemme – inn til videre kan bandets debutskive nytes så mange ganger som man bare kan ønske seg.

Mange går rundt i den villfarelse og tror at det er kun fotballspillere som blir eksportert over fjorden til øya i vest. Trommeslageren Emil Karlsen fra Gjøvik er et godt bevis på at det ikke er riktig.

Som ganske mange ambisiøse norske jazzmusikere, så satte også Emil Karlsen (25) kursen for byen som er mer kjent for Billy Bremner og Elland Road enn for jazzmusikk, altså Leeds, og studier ved Leeds Conservatoire for noen år siden. Om Karlsen har tenkt å bli værende over der vet jeg ikke, men enn så lenge har det uansett ført til flere spennende samarbeid med frittsøkende musikere i det engelske impromiljøet.

Duo pluss Karlsen

Duoen light.box består av Alex Bonney på trompet og elektronikk og bassgitaristen og elektronikeren Pierre Alexandre Tremblay – henholdsvis engelsk og canadisk, men med base på fotballøya. De har gitt ut to skiver som duo tidligere, men dette er mitt første med dem. Til sammen utgjør de tre et elektro/akustisk ensemble som i løpet av vel 40 minutter tar oss gjennom tre musikalske landskap bestående av 2-3 satser.

Ambient – impro – støy

Her har vi med tre svært søkende, dyktige og ikke minst lyttende musikanter å gjøre som på et kompromissløst vis tar seg sjøl og oss gjennom lydskulpturer/musikk som utfordrer både de tre og oss på den andre sida av gjerdet på et herlig vis.

Det som blei unnfanga disse to høstdagene for to år siden på University of Huddersfield, hvor Tremblay jobber, kommer aldri til å bli gjentatt – ikke noe i nærheten en gang. Når de kommer sammen ved neste anledning så kommer det garantert til å skje andre og sikkert like spennende saker, men altså helt annerledes.

Dette er en mørk, sakteflytende og intens opplevelse som krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Hvis det er på plass så er belønninga stor og det forteller oss samtidig at i Emil Karlsen har kongeriket – både det britiske og norske for den sakens skyld – en ny frijazztrommeslager som er verdt mye oppmerksomhet.

Ellen Brekken har imponert og fascinert meg siden jeg møtte bassismen hennes med Hedvig Mollestad Trio for godt og vel ti år siden. Det fortsetter hun så avgjort med.

Ellen Brekken (38), fra jazzmetropolen Tynset, har i en rekke settinger vist oss hvilken unik stemme hun er og har om det er med stor fele eller elbass, med kjole eller med bukse. Veldig ofte har det skjedd som sidekvinne i andres trupper, men de seineste åra har hun også vist med sin egen kvartett A Tonic for the Troops – bare navnet på bandet fortjener kred – hvilken framifrå bandleder og låtskriver hun er.

Samme trupp

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Helt siden bandet så dagens lys har det bestått av Magnus Bakken på tenorsaksofon, Espen Berg på piano og Magnus Sefaniassen Eide på trommer – tre innlendinger med svært god rytmisk støtte fra sjølvaste Åndalsnes. Det er så avgjort ikke bare Leo Skiri Østigård det swinger av derfra, noe trommespillet her er et godt prov på. Nå, på oppfølgeren til “Ambush” som kom i 2021, så er bandet mer samspilt og samstemt enn noen gang og du verden som de åpenbart trives i hverandres selskap.

Herlige låter

Brekken har henta mye inspirasjon i den amerikanske 60-tallsjazzen og samtidig det lyriske tonespråket fra vår del av verden som har satt sitt umiskjennelige preg på moderne, lyrisk jazz de seineste tiåra. Når “Jon” har fått sin egen låt, fullt fortjent, så er det ikke så mye å lure på hvilken Jon vi snakker om.

Her er det nedpå musikk med masse varme i seg og heftige tempoutflukter – også med masse varme i seg også. Espen Berg er en pianist i ultraklassen etter hvert og i Magnus Bakken har kongeriket fått nok en saksofonist i tradisjonen etter Michael Brecker med et trøkk i seg som hører hjemme helt der oppe også.

Sjefen

Og så Ellen Brekken da med sin store og varme tone som er med å spre varme og oppovermunn hvor enn den dukker opp. Det er en intensitet og groove, men samtidig en solid retning i spillet og låtene hennes. Med A Tonic for the Troops har hun funnet et hjem for seg og musikken sin som det gjør godt å bli invitert på besøk til når man føler for varme og påfyll. Herlig!