Jeg har hatt gleden av å følge Kåre Kolve og hans karriere siden slutten av 80-tallet. Sjelden har jeg opplevd en musikant som har utstrålt slik varme og positivitet. Det fortsetter han heldigvis med.

Nå tror jeg ikke Kåre Kolve (59), dette gode mennesket fra Voss, har noe valg egentlig. Jeg tror det ligger i hans DNA å spre varme, ekthet og inderlighet. Slik har det i alle fall virka på all musikk som har kommet fra han de seineste tiåra om det har vært med Lava, Mezzoforte, Mambo Companeros, Åge Aleksandersen eller med hans egen musikk.

Mye av hjertet

Jeg har støtt på Kolve i alle disse sammenhengene, og noen til, men er ikke veldig i tvil om at mye av hjertet hans ligger i fusionmusikken med røtter i 80- og 90-tallet. Mye av dette musikalske uttrykket elska de «med greie på det» å hate. Dette var glatt flinkismusikk uten noen særlig form for egenverdi.

For meg har den vært egna til å skape varme og god stemning. Den har ikke bydd på de store utfordringene, men hvorfor i alle verdens dage skal all musikk gjøre det? Varme og stemning holder lenge for meg. Nå har Kolve funnet ut at han ville gjenoppfriske og videreføre denne viktige delen av seg sjøl og det har han gjort på et framifrå vis.

Strålende lag

Kolve skriver fine låter som passer godt inn i denne tradisjonen. Det groover noe infernalsk fra første til siste takt om det går i heftige tempi eller er ganske så nedpå. Eneren er uansett ikke vanskelig å finne og groooovemester Torstein Lofthus bekrefter nok en gang at han også i dette universet hører hjemme helt der oppe. Når så resten av laget med Frode Østang Mangen på tangenter, Jonny Sjo på bassgitar og Bernt Rune Stray på gitar så definitivt befinner seg på hjemmebane og stortrives med Kolve og hans musikalske landskap, så har dette blitt akkurat så livsbejaende som altsaksofonist – og kun det her – Kolve sikkert hadde sett og hørt for seg.

En skikkelig vitaminpille i høstmørket og så får de som synes dette er for flinkt og glatt bare gjøre det. Jeg hører altså ikke hjemme der.