Det var garantert ikke tenkt slik verken fra den ene eller den andre, men undertegnedes åpningskveld på Copenhagen JazzFestival var i Paolo Vinaccias ånd. Det sørga trommeslagerne Snorre Kirk og Louis Hayes for – uten at de visste det.

Det har vært noen uvirkelige dager siden beskjeden kom: Paolo Vinaccia har gått ut av tida. Men er det noen hvis sjel og ånd kommer til å være med oss for alltid, så er det Paolo sin. Han er av – jeg skriver er med fullt overlegg – en så spesiell sjel at han alltid vil være med oss. Alltid!

Derfor var det bare så riktig at to trommeslagere sto veldig sentralt på min åpningsdag i København. Kvelden blei avslutta med det 20 år unge gitartalentet Jacob Artved, som sammen med trommeikonet Louis Hayes (82) – som altså kunne ha vært oldefaren til Artved – pianisten Jeb Patton og bassisten David Wong, i tri heile dagar til ende forlysta et fullsatt Montmartre.

På den legendariske klubben, som ikke holder til i sine opprinnelige lokaler lenger, blei vi tatt med til en tett og svett jazzklubbstemning som man svært sjelden finner på norske festivaler lenger.

Den amerikanske trioen der Patton briljerte med teknisk langt framskredent tohåndsspill der de jobba unisont, Wong var en lojal grunnmur som man kunne stole 100% på og der Hayes, som mange vil kjenne igjen fra samarbeid med blant andre Cannonball Adderley, Horace Silver og Woody Shaw, fortsatt holder koken noe så voldsomt. Det er altså et trøkk og en autoritet i trommespillet til Hayes som ikke læres noe sted – det bare vokser fram med åra. Alt er ikke like presist og distinkt lenger, men det gjør ingenting – han er en tradisjonsbærer og han er det med stil.

Med et repertoar bestående av ei blanding av standardlåter, Artved-komposisjoner og Adderley-stoff som «Exodus» og «Del Sasser», som Hayes spilte inn med mesteren på 60-tallet, gikk tankene tilbake til «gamle» dager da slike møter også oppsto på norske festivaler i mye større grad enn de seinere år.

Artved er en gitarist som har henta inspirasjon fra folk som Joe Pass og «danske» Doug Raney – Artved spiller også på en hollowbody-gitar som de to. At det har blitt både priser og mye skryt til Artved er ikke til å undres over: han har tatt vare på en viktig tradisjon og er utvilsomt i stand til å ta den videre også med sin forståelse, sin teknikk og sin utadvendthet.

Kvelden blei innleda i en av de mange hagene rundt om i København som har små og intime scener. Det er altså cirka 1100 (!!!) konserter i løpet av festivalen – en festival som er organisert ganske annerledes enn det vi er vant til. Rundt 90% av konsertene er gratis-arrangementer og de aller fleste er ikke i regi av festivalen, men den lokale arrangør.

Mange av musikantene går sjølsagt igjen og Snorre Kirk mente han skulle gjøre 17  jobber i løpet av festivalen, men det var ingenting mot de travleste, mente han. Bassisten hans, Anders Krogh Fjeldsted, skulle visstnok klokke inn på langt over 30 jobber, men byen og antallet spillesteder er jo så enormt at det er liten sjans for at man går på den samme musikanten to ganger.

Med Magnus Hjorth på tangenter og Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett tok Kirk oss med på et stilsikkert og vakkert sett med egne låter i en mainstream-swing-bebop-tradisjon som vi sjelden opplever hjemme i steinrøysa lenger.

Her blei det servert danske ballader som gode danske frikadeller og at Duke Ellington og hans univers er en stor inspirasjonskilde, tror jeg ikke det kan herske stor tvil om.

Vi har med fire musikanter av strålende kvalitet å gjøre og punkt én på agendaen er at det skal swinge fra start til mål. Det gjorde det så avgjort også – Snorre Kirk & Co tar også vare på en viktig tradisjon på en framifrå måte.

En herlig start på Copenhagen JazzFestival med andre ord.

Siden 2010 har Scheen Jazzorkester vist seg som et stort ensemble på høyde med nesten hva som helst hvor som helst. Det at de har komponister og arrangører som Thomas Johansson og Eyolf Dale i sin umiddelbare nærhet skader heller på ingen måte.

I løpet av de få åra bandet fra Skien og Telemark har eksistert, så har de altså levert noe så voldsomt både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet. I løpet av 2016  og 17 ga de oss tre visittkort der tre av bandets egne medlemmer, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jon Øystein Rosland, hadde komponert musikken. Alt var flott og ikke minst originalt og her fortsetter de den samme gode trenden.

I den ferskeste utgava er det Thomas Johansson, trompeteren som har vist verden gjennom band som Cortex, Friends & Neighbors og Large Unit hvilken original trompeter han er, som står for musikken.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Johansson er jo en musikant som ofte bekjenner seg til det åpne eller frie uttrykket ikke så langt unna ikoner som Albert Ayler og Ornette Coleman. Noe av det samme uttrykket har prega hans komposisjoner her også, men samtidig blir det miksa med et urheftig rocka trøkk som ikke minst gitarist Even Helte Hermansen står i fremste rekke for å løfte fram.

Johansson sier at han måtte bruke en del tid med besetninga i orkesteret, som langt i fra kommer fra et frijazzunivers, til å fortelle dem hvilke intensjoner han hadde og hvilke veier han ønska at musikken skulle ta. Den tida blei åpenbart brukt godt av både Johansson og bandet for de har på alle vis skjønt hva og hvor sjefen ville at de skulle ta veien.

Både ensemblemessig og solistisk holdes det meget høyt nivå underveis, men jeg tillater meg likevel spesielt å nevne Helte Hermansen igjen – for en gitarist! – og gjesten på trommer, Dag Erik Knedal Andersen, som jeg tidligere bare har hørt som frijazzer. Han kan tydeligvis mye annet også. Tøffe saker!

Godteposen min blir aldri tom. Det betyr blant annet at en rekke skiver som garantert hadde fortjent mer og tidligere oppmerksomhet, har blitt liggende for lenge til marinering. Dette bestillingsverket fra Skiens-pianisten og komponisten Eyolf Dale hører med i den kategorien.

Dale har i flere år nå vist oss med sitt semistore band Wolf Valley at han er en komponist for større konstellasjoner av meget solid kaliber. Her har han videreført det med hjembyens glitrende ensemble.

Dale skriver usigelige vakker musikk og han orkestrerer det på et vis som gjør at den store ro kan senke seg. Sjøl om han ofte komponerer i odde taktarter, så oppleves det ikke som «vanskelig» – bare spennende og utfordrende både for oss som lyttere og sikkert også for bandet.

Dale spiller sjøl piano – Rune Klakegg trakterer i stedet trekkspill – og sammen med blant andre Thomas Johansson, André Kassen og Klakegg, leverer han også nydelige og unike solobidrag.

Med Thomas Johansson og Eyolf Dale som premissleverandører, forteller Scheen Jazzorkester oss på to helt forskjellige vis hvilket enormt bra orkester vi har med å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Musikken er skrevet seinest i 1965 og innspillingene er gjort seinest i 1995. Uansett holder møtene mellom Georgie Fame og Karin Krog, låtene til Tadd Dameron, to strålende orkestere og arrangementene til Per Husby herfra til evigheten også hørt med 2019-ører. Dette er nemlig på alle vis tidløs musikk.

Det finnes jo så mye «ny» musikk i verden at det skulle være unødvendig å gi ut musikk som har vært presentert tidligere? Svaret er et utvetydig nei og bedre bevis på at det henger slik sammen er «On a Misty Night» basert på Tadd Damerons (1917-65) musikk arrangert av Per Husby og spilt inn i henholdsvis 1983-85 i Oslo og Molde og i 1995 i New York. Det skader heller ikke at vokalistene heter Georgie Fame og Karin Krog. For et gjenhør dette er og for de av oss som liker dessert så bys det på to tidligere uutgitte låter også!

Verden skal være glad for at det finnes musikanter/arrangører som Per Husby. Med det mener jeg folk som ikke lar seg stoppe av at ting ser håpløse og voldsomme ut. Folk av den støpninga gir seg ikke og veldig ofte blir det også resultatet ut av det som ikke er mulig å forutse.

På initiativ av Krog gikk Husby i dybden for å finne tak i en tildels gjemt skatt skapt av Tadd Dameron – en av bopjazzens store arrangører og ikke minst komponister. Mennesker av typen Husby går vanligvis ikke den letteste veien og heller ikke denne gangen skjedde det. Han oppsøkte alle de kilder som var mulig å oppsøke og fant tak i materiale som knapt noen visste eksisterte.

Det førte til to innspillinger henholdsvis i 1985 og 1996. Den første med et norsk stjerneorkester med blant andre Knut Riisnæs, John Surman (fra Bærum!), Terje Venaas og Egil Johansen, det andre med et amerikansk lag i samme klasse, med en purung Chris Potter, Frank Wess og Grady Tate som noen av bidragsyterne.

Georgie Fame og Karin Krog er hjertelig tilstede nesten hele veien – og for en vokalduo vi har med å gjøre! De synger i stor grad faktisk nye tekster unnfanga av Fame, mye som duo, men også enkelte låter hver for seg, og at musikken til Dameron og arrangementene til Husby kler vokal, og disse to i særdeleshet, skinner noe så voldsomt gjennom.

Husby har denne sjangeren og dette stoffet noe så vederstyggelig under huden og måten dette stoffet blei presentert på både på 80- og 90-tallet, er så tidløst og flott at det holder veldig også i 2019 – garantert i 2119 også. Den som lever får se!

Desserten, som aldri har vært utgitt tidligere, med et spor fra innspillinga i 1983 og et fra Moldefestivalen året etter, gjør denne utgivelsen ekstra gjev.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten og bandlederen Avishai Cohen har hatt ei spesiell karriere. Nå har han vært i Sverige og laga vakker musikk.

Avishai Cohen (49) er født og delvis oppvokst på kibbutz i Israel. Derfra skulle man tro ar veien til de hippeste jazzscenene kloden rundt var relativt lang. Det var den da også, men Cohen valgte å tro på drømmen sin og tok det store spranget.

Etter å ha studert musikk hjemme i Israel blei USA det store målet. Etter å ha fortsatt studiene der, fant han raskt ut hvor tøft der var å livnære seg som musikant i New York. Det var som gatemusikant og på undergrunnen Cohen i all hovedsak tjente til livets opphold i starten. Ryktet om hans formidable talent begynte likevel å spre seg og en dag ringte telefonen. Det var Chick Corea som var i andre enden.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det førte til at Cohen blei en del av Coreas band Origin og undergrunnen og gata i New York  blei bytta ut med de største scenene verden rundt. Seinere har han også jobba med andre storheter som Bobby McFerrin, Roy Hargrove, Herbie Hancock og Kurt Rosenwinkel. I stadig større grad har han også stått på egne bein og her møter vi han med sin egen musikk og sin egen trio pluss litt svensk krydder.

Musikken kan gjerne oppleves både som romantisk og nostalgisk – titler som «Nostalgia» og «New York 90´s» forteller sitt tydelige språk om det. Låtene til Cohen er vakre og melodisk sterke og de har tydelige og ofte røtter i Mellom-Østen også; den eneste låta han ikke har skrevet er tittellåta som er en israelsk folkemelodi.

Med seg har han sin faste trio med den israelske trommeslageren Noam David og den aserbajdsjanske pianisten Elchin Shirinov – absolutt dyktige, men på ingen måte slik at de setter evige spor. Innspillinga er gjort i Göteborg i vinter og fløytisten Anders Hagberg og trombonisten Björn Samuelsson gjester på noen av spora.

Avishai Cohen er en framifrå bassist og en komponist med mye vakkert på hjertet. «Arvoles» er en fin bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det norske fusionbandet Ninjabeat har vært med oss i fire år nå og med andrealbumet «West» bekrefter de at de holder meget solid nivå.

Er du blant dem som synes musikk i slektskap med band som Snarky Puppy, Lava, Mezzoforte og Weather Report har livets rett og vel så det, så kommer Ninjabeat som et friskt pust. Det betyr også at de havner i flinkisklassen til mange av de som føler for å markere slikt. Det betyr igjen at de nesten ikke blir omtalt av de hippeste gutta i klassen – slik har det vært med slik musikk i flere tiår og slik er det dessverre fortsatt. Dæm om det!

Magnus Bakken (27) fra Lillehammer er på alle vis sentral i Ninjabeat. Etter å ha tilbragt fire år på en av klodens viktigste utdanningsinstitusjoner for jazz, Berklee i Boston, USA, er hans trygt tilbake i kongeriket. Der tok han kjapt initiativet til å sette i gang bandet sammen med annen Berklee-er, elbassisten Bo Berg, og Bakken har også skrevet all musikken til det nye albumet.

Alle de nevnte bandene er sikkert referanser for Bakken også. I tillegg tviler jeg på om han ville ha noe mot at Brecker Brothers blir nevnt i samme åndedrag også. Ensemblemessig er det et heftig trøkk og solistisk fleskes det også til. I tillegg til saksofonist Bakken og Berg er trompeter Pål Gunnar Fiksdal, gitarist Ture Janson, trommeslager Ole Morten Sommer og tangentist Kristian Wentzel, pluss trombonist Even Kruse Skatrud som gjest på ett spor, hjertelig tilstede. Det at alle føler et sterkt slektskap til dette blide fusionuttrykket hersker det absolutt ingen tvil om – alle er veldig på hjemmebane.

Det swinger og groover vederstyggelig av den blide musikken til Ninjabeat. Her er det overhode ingen problemer med å finne fram til eneren og sjøl om det ikke er noe voldsomt nytt med det bandet bringer til torgs, så sørger de for sol og varme med musikken sin. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Duoen Streifenjunko har eksistert siden 2005. Fra starten til dags dato har de operert på sin helt egen planet. Nå med en ny vri på det hele.

Trompeteren Eivind Lønning fra Ski og saksofonisten Espen Reinertsen fra Gran på Hadeland traff hverandre på jazzlinja i Trondheim tidlig på 2000-tallet. De fant heldigvis fort ut at de hadde noe spesielt å si hverandre – og oss. Det har ført til en rekke samarbeidsprosjekt blant annet i Trondheim Jazzorkester og i Christian Wallumrød Ensemble.

Aller mest sentralt i de tos høyst spesielle utforskertrang har likevel duoen Streifenjunko stått. De har tidligere gitt oss albumene «No Longer Burning» i 2009 og «Sval Torv» i 2012 og de har spilt mer enn 200 konserter verden rundt i dette unike formatet – både besetningsmessig og musikalsk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tidligere har de to tøyd grensene for hva som er mulig å skape med bruk kun av instrumentene trompet og saksofon. Det har ført til universer så annerledes at sanseapparatene måtte skjerpes maksimalt for å kunne følge med på ferden.

Slik er det fortsatt, men nå har de to utvida paletten med både perkusjon, recorder og ikke minst elektronikk. Det har ført til uendelig mange flere uttrykksmuligheter og musikken – de tre «låtene» er nesten sjølsagt spontant unnfanga av de to i fellesskap – vokser saaaakte fram slik at alle ideene som unnfanges får den tida den trenger til å utvikle seg.

Tålmodigheten har sjølsagt kommet av at de to kjenner hverandre usedvanlig godt både personlig og musikalsk etter bortimot 20 års samvær. Akkurat det kan ikke erstattes på noe som helst slags vis.

De som er på leiting etter eneren eller andre kjente landemerker, må nok leite helt andre steder. De som er ute etter noe høyst personlig og utfordrende derimot har kommet fram til rett adresse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Et nytt norsk heavyband har forlatt startgropa og stort mye heftigere enn det Red Kite bringer til torgs er det ikke mulig å få det.

Elbassisten Trond Frønes, gitaristen Even Helte Hermansen, trommeslageren Torstein Lofthus og tangentisten Bernt André Moen hadde kjent hverandre fra band som Shining og Grand General. Dessuten var alle mer enn familiære med hva de andre drev på med i band som Elephant9 og Bushman´s Revenge. Vi snakker her om noen av de aller tøffeste gutta i klassen.

Når så Frønes for noen år siden flytta fra Trondheim til Oslo, så var Helte Hermansen og Lofthus kjappe med å få med seg kameraten i jamsammenhenger og de tre skjønte raskt at dette måtte de gå videre med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For at ikke Red Kite skulle låte i nærheten av de tidligere nevnte banda, fant de tre ut at de ville ha med seg ei fjerde stemme også og valget var lett: Helte Hermansen og Lofthus hadde spilt med Bernt André Moen i Shining og de skjønte instinktivt at han ville passe inn i grooven de tre allerede hadde etablert.

Bortsett fra Alice Coltranes «Ptah, The El Daoud», som åpner ballet, så har Helte Hermansen skrevet all musikken. De som tror at dette har blitt en urheftig gumbo med ingredienser som psychedlia, heavy- og progrock samt frijazzeksursjoner, de har faktisk helt rett. Og du verden for et trøkk det er som blir servert!

De som kjenner disse fire herrene fra før blir ikke et gram overraska over at dette er så tøft og grooooovete som vel tenkelig og de har samtidig lykkes med å skape noe helt annet enn de andre banda de er en del av. Samtidig som musikken er beintøff, så er det også mye dynamikk i det de bringer til torgs – Red Kite er enkelt og greit et nytt heavyband som blir å regne med i tida som kommer. Spill høyt og fest setebeltene!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.