Musikken er skrevet seinest i 1965 og innspillingene er gjort seinest i 1995. Uansett holder møtene mellom Georgie Fame og Karin Krog, låtene til Tadd Dameron, to strålende orkestere og arrangementene til Per Husby herfra til evigheten også hørt med 2019-ører. Dette er nemlig på alle vis tidløs musikk.

Det finnes jo så mye «ny» musikk i verden at det skulle være unødvendig å gi ut musikk som har vært presentert tidligere? Svaret er et utvetydig nei og bedre bevis på at det henger slik sammen er «On a Misty Night» basert på Tadd Damerons (1917-65) musikk arrangert av Per Husby og spilt inn i henholdsvis 1983-85 i Oslo og Molde og i 1995 i New York. Det skader heller ikke at vokalistene heter Georgie Fame og Karin Krog. For et gjenhør dette er og for de av oss som liker dessert så bys det på to tidligere uutgitte låter også!

Verden skal være glad for at det finnes musikanter/arrangører som Per Husby. Med det mener jeg folk som ikke lar seg stoppe av at ting ser håpløse og voldsomme ut. Folk av den støpninga gir seg ikke og veldig ofte blir det også resultatet ut av det som ikke er mulig å forutse.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

På initiativ av Krog gikk Husby i dybden for å finne tak i en tildels gjemt skatt skapt av Tadd Dameron – en av bopjazzens store arrangører og ikke minst komponister. Mennesker av typen Husby går vanligvis ikke den letteste veien og heller ikke denne gangen skjedde det. Han oppsøkte alle de kilder som var mulig å oppsøke og fant tak i materiale som knapt noen visste eksisterte.

Det førte til to innspillinger henholdsvis i 1985 og 1996. Den første med et norsk stjerneorkester med blant andre Knut Riisnæs, John Surman (fra Bærum!), Terje Venaas og Egil Johansen, det andre med et amerikansk lag i samme klasse, med en purung Chris Potter, Frank Wess og Grady Tate som noen av bidragsyterne.

Georgie Fame og Karin Krog er hjertelig tilstede nesten hele veien – og for en vokalduo vi har med å gjøre! De synger i stor grad faktisk nye tekster unnfanga av Fame, mye som duo, men også enkelte låter hver for seg, og at musikken til Dameron og arrangementene til Husby kler vokal, og disse to i særdeleshet, skinner noe så voldsomt gjennom.

Husby har denne sjangeren og dette stoffet noe så vederstyggelig under huden og måten dette stoffet blei presentert på både på 80- og 90-tallet, er så tidløst og flott at det holder veldig også i 2019 – garantert i 2119 også. Den som lever får se!

Desserten, som aldri har vært utgitt tidligere, med et spor fra innspillinga i 1983 og et fra Moldefestivalen året etter, gjør denne utgivelsen ekstra gjev.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.