Det var garantert ikke tenkt slik verken fra den ene eller den andre, men undertegnedes åpningskveld på Copenhagen JazzFestival var i Paolo Vinaccias ånd. Det sørga trommeslagerne Snorre Kirk og Louis Hayes for – uten at de visste det.
Det har vært noen uvirkelige dager siden beskjeden kom: Paolo Vinaccia har gått ut av tida. Men er det noen hvis sjel og ånd kommer til å være med oss for alltid, så er det Paolo sin. Han er av – jeg skriver er med fullt overlegg – en så spesiell sjel at han alltid vil være med oss. Alltid!
Derfor var det bare så riktig at to trommeslagere sto veldig sentralt på min åpningsdag i København. Kvelden blei avslutta med det 20 år unge gitartalentet Jacob Artved, som sammen med trommeikonet Louis Hayes (82) – som altså kunne ha vært oldefaren til Artved – pianisten Jeb Patton og bassisten David Wong, i tri heile dagar til ende forlysta et fullsatt Montmartre.
På den legendariske klubben, som ikke holder til i sine opprinnelige lokaler lenger, blei vi tatt med til en tett og svett jazzklubbstemning som man svært sjelden finner på norske festivaler lenger.
Den amerikanske trioen der Patton briljerte med teknisk langt framskredent tohåndsspill der de jobba unisont, Wong var en lojal grunnmur som man kunne stole 100% på og der Hayes, som mange vil kjenne igjen fra samarbeid med blant andre Cannonball Adderley, Horace Silver og Woody Shaw, fortsatt holder koken noe så voldsomt. Det er altså et trøkk og en autoritet i trommespillet til Hayes som ikke læres noe sted – det bare vokser fram med åra. Alt er ikke like presist og distinkt lenger, men det gjør ingenting – han er en tradisjonsbærer og han er det med stil.
Med et repertoar bestående av ei blanding av standardlåter, Artved-komposisjoner og Adderley-stoff som «Exodus» og «Del Sasser», som Hayes spilte inn med mesteren på 60-tallet, gikk tankene tilbake til «gamle» dager da slike møter også oppsto på norske festivaler i mye større grad enn de seinere år.
Artved er en gitarist som har henta inspirasjon fra folk som Joe Pass og «danske» Doug Raney – Artved spiller også på en hollowbody-gitar som de to. At det har blitt både priser og mye skryt til Artved er ikke til å undres over: han har tatt vare på en viktig tradisjon og er utvilsomt i stand til å ta den videre også med sin forståelse, sin teknikk og sin utadvendthet.
Kvelden blei innleda i en av de mange hagene rundt om i København som har små og intime scener. Det er altså cirka 1100 (!!!) konserter i løpet av festivalen – en festival som er organisert ganske annerledes enn det vi er vant til. Rundt 90% av konsertene er gratis-arrangementer og de aller fleste er ikke i regi av festivalen, men den lokale arrangør.
Mange av musikantene går sjølsagt igjen og Snorre Kirk mente han skulle gjøre 17 jobber i løpet av festivalen, men det var ingenting mot de travleste, mente han. Bassisten hans, Anders Krogh Fjeldsted, skulle visstnok klokke inn på langt over 30 jobber, men byen og antallet spillesteder er jo så enormt at det er liten sjans for at man går på den samme musikanten to ganger.
Med Magnus Hjorth på tangenter og Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett tok Kirk oss med på et stilsikkert og vakkert sett med egne låter i en mainstream-swing-bebop-tradisjon som vi sjelden opplever hjemme i steinrøysa lenger.
Her blei det servert danske ballader som gode danske frikadeller og at Duke Ellington og hans univers er en stor inspirasjonskilde, tror jeg ikke det kan herske stor tvil om.
Vi har med fire musikanter av strålende kvalitet å gjøre og punkt én på agendaen er at det skal swinge fra start til mål. Det gjorde det så avgjort også – Snorre Kirk & Co tar også vare på en viktig tradisjon på en framifrå måte.
En herlig start på Copenhagen JazzFestival med andre ord.
