Fessor er intet mindre enn et dansk jazzikon. Han reagerer sikkert hvis han blir tiltalt som Ole Lindgreen også. Kjært barn har som kjent mange navn.

Ole Lindgreen, i Danmark og i store deler av jazzverdenen bare kjent som Fessor, har rukket å bli 83 år. Han har rukket svært mye mer også i løpet av de godt og vel 60 årene han har vært en aktiv og svært ettertrakta trombonist og bandleder.

Det er ekstra hyggelig å slå fast at Fessor til tross for at han har blitt godt voksen ikke har lagt verken bindersen eller musikken på hylla. Etter en del sjukdom er han heldigvis tilbake for fullt – noe hans låt og tittelsporet “Glad to Be Here” er med på å understreke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rundt 40 plater har det blitt fra Fessors trombone og diverse band som Big City Band, Nulle og Verdensorkesteret. Jeg skal ikke skryte på meg voldsomt inngående kjennskap til herrens gjøren og laden, men at trad- og mainstream-uttrykket har ligget solid innplanta i hans DNA store deler av tida, føler jeg meg ganske så overbevist om.

Uansett så er hans ferske visittkort, innspilt i hans hjem for anledninga omdøpt til Little Yellow House Studio delvis i 2019 og delvis i fjor, en solid manifestasjon av hva det mange kaller “ekte jazz” er. Sammen med et fremragende og stilsikkert band med “ungkalvene” Jakob Dinesen på på tenorsaksofon, Peter Marott på trompet og flygelhorn, Marko Martinovic på piano, Jens Sølund på bass, Chris Tanner på klarinett og Morten Ærø på trommer, så byr på Fessor på et hardtswingende, ekte og uforfalska møte med blant annet klassiske Ellington-, Roy Eldridge- og James P. Johnson-komposisjoner, samt noe egetskrevet materiale.

Dette er musikk som har en soleklar leveregel: den skal swinge. Og jeg lover at her swinger det fra første til siste takt. Fessor er det beste jeg har smakt av godt lagret dansk på svært lang tid.

Opp med hånda hvis du har hørt om Hanna Nydal eller Hanna Venia som hun kaller seg som artist. Ikke plagsomt mange hender seg gikk i været vil jeg tro, men nå er det på tide at hun får oppmerksomhet – mye oppmerksomhet.

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med Hanna Nydal (29) tidligere. Da som en del av det spennende vokalensemblet Oslo 14. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg skjønte der og da at Nydal hadde noe høyst personlig på lager, men etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hennes debutalbum “Speil”, så tar det ikke lang tid å skjønne at vi har med ei ny og uhyre personlig stemme å gjøre.

Hanna Venia kommer fra Kristiansand og synger på uforfalska dialekt – det gjør det hele både ekstra inderlig, personlig og ærlig. Hun skriver alle tekster og all musikk og hun har brukt de siste ti åra til å jobbe fram dette budskapet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og budskap er er rett ord i denne sammenhengen. Sammen med cden har Hanna Venia laga ei nydelig lita bok med tegninger, bilder og forklaringer til tekstuniverset som småbarnsmora med ei sterk kristen tro og et nært forhold til både natur og mennesker rundt seg, inviterer oss inn i. Hun tør å se seg sjøl i speilet og hun tør å kle seg naken. Vi kommer tett på henne og med sin fine og uttrykksfulle stemme formidler hun historier det er lett å tro på.

Musikalsk befinner Hanna Venia seg i et ganske så snilt, men transparent jazz/pop/vise-landskap der medmusikantene Martin Sandvik Gjerde på piano, Andreas Rødland Haga på bass og Steinar Mossige på trommer er med å løfte fram både Hanna Venia og budskapet. Dette er lovende og vel så det. Dette er summen av mine år, synger Hanna Venia. Slik kjennes det også.

De fleste musikanter er på leiting etter si egen stemme. Noen er det hele sitt liv – uten å finne den. Mathias Eick har definitivt funnet den.

Sjøl om denne Victoria-konserten var slippseansen for Mathias Eicks nye plate «When We Leave» – ei plate med nyskrevet musikk – så mer enn ante jeg hvordan det ville låte. Som Jan Garbarek beskrev en ny utgivelse for mange år siden: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.

Slik er det i stor grad med Mathias Eick også. Både som trompeter og komponist har Eick funnet sin egen tone, sitt eget uttrykk og i stor grad er det variasjoner over dette vi blir servert også denne gangen. For meg er det helt ok og vel så det. Jeg stortrives nemlig i Eicks selskap og univers.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Med det samme superlaget som han har med seg på skiva, det vil si Stian Carstensen på pedal steel gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken på trommer/perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – vi snakker a-lag på alle mulige slags vis – så tok Eick, som også bidro med litt ordløs vokal, litt tangenter samt resitasjon av et Lars Saabye Christensen-dikt, oss med på en ekskursjon der det var mye åpne landskap med et enslig munkekloster i syningom.

Hva det vil si? Det betyr på sett og vis flotte, melodiske og kontemplative låter i samme gata som tidligere, men med noe helt nytt samtidig – noe ikke minst hans medsammensvorne bidro til.

Her snakker vi eleverte samtaler mellom sju musikanter som åpenbart digger hverandre og det universet Eick har skapt grunnlaget for. Solistisk er det sjølsagt glitrende hele veien og ofte er det slik at soloene glir sømløst over i hverandre i disse organiske og duvende landskapene.

Høydepunkter? Veldig mange, Aases stemme med et folkemusikk/klassisk/jazz- uttrykk, Ulvos klangrikdom, geniet Carstensens høyst personlige bidrag, Erliens usedvanlige fundament, Eicks nydelige tone og ikke minst perkeduellen mellom Lofthus og Norbakken – du verden!!!! Hippere hi hat-spill har jeg ikke opplevd siden Roy Haynes satte seg lengst fremme på scenekanten i Molde Kino for noen tiår siden – kun Haynes og et stykk hi hat!

Mathias Eick er åpenbart på et fint sted i livet sitt både personlig og musikalsk – det skinner så tydelig gjennom.

Victoria Nasjonal Jazzscene – 18.9.21

Coronafullt – ca 100

På sett og vis symboliserer Thomas Torstrups to sønner på coveret musikken til farens debut: de virker nemlig både lekende og søkende.

Pianisten, organisten, komponisten og bandlederen Thomas Torstrup (35) er blant de etter hvert mange som kan skryte på seg noen år på den ettertraktede jazzlinja i Trondheim. Noen har etablert seg både nasjonalt og internasjonalt etter åra ved Nidelvens bredd, mens andre har forfulgt drømmen sin på andre vis. Etter å ha samarbeida med blant andre John Pål Inderberg og Heidi Skjerve på plateprosjekter, så har Torstrup satt kursen tilbake til hjembyen Stavanger der han underviser på universitetet. Heldigvis har han ikke lagt den utøvende delen av seg sjøl på hylla: debuten under eget navn forteller oss at han har mye å dele med oss.

Torstrup er en uttrykksfull og dyktig pianist som henter inspirasjon fra både den store amerikanske jazztradisjonen, via kirkemusikk og universet til komponister som Olivier Messiaen. Både komposisjonene og spillet hans bærer preg av alt dette og til sammen blir det et personlig og spennende uttrykk av det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sammen med de mer eller mindre jevngamle og langt framskredne herrene Stian Andersen på bass, Ivar Asheim på trommer og Simen Kill Halvorsen på trompet, og munnharpe på ett spor, – alle opprinnelig fra det blomstrende Stavanger-miljøet, tar Torstrup oss med på en melodisk og vakker ekskursjon der det åpenbart er fire fremragende lyttere som stortrives i hverandres selskap som setter hverandre stevne.

Thomas Torstrup har “gjemt” seg litt for godt bort i Stavanger de seineste åra. Med “Two Brothers” forteller han oss at han har mer enn nok på lager til å ta steget ut på scener land og strand rundt. I mellomtida er det absolutt å anbefale å lytte til “Two Brothers” – ofte.

Wild Man Riddim er et band fra Oslo med solide røtter både i ska, jazz og andre herligheter. Her blir det ikke spart på noe som helst.

Ska og den nære slektningen reggae ligger definitivt i bånn for det Wild Man Riddim bekjenner seg til. Når så de sju herrene i bandet, Lius Baruch på perkusjon, Martin Brostigen på gitar, Martin Caspersen på orgel, Jørgen Gaardvik på trommer, Morten Midre på elbass, Brage Rognlien på trombone og Michael Strutt på saksofon, også har sterke og gode røtter i jazzens herbarium, så blir gumboen Wild Man Riddim koker sammen av det heftige slaget.

Alle låtene er egenkomponerte og trombonist Rognlien har hatt mer enn en finger med i spillet. Karibiske impulser ligger tjukt utenpå og møter og reiser i flere verdensdeler har også satt sine spor. Til tross for at dette er bandets tredje album, så er det mitt første møte med dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De forteller oss om et lyst syn på livet med sin friske, optimistiske og sikkert ganske sikkert så dansfristende – for de med slike tilbøyligheter – musikk. Det meste foregår i relativt heftige tempi og når kollektivet sitter som ei kule og solistene har mye sprudlende å by på, så har Wild Man Riddim presentert seg på et eksemplarisk vis.

PS Se ikke bort fra at Wild Man Riddim dukker opp på “seine” klubber på jazzfestivaler i tida som kommer. Ganske mye forteller meg at de vil egne seg godt når mørket er i ferd med å senke seg.

Martin Taylor MBE og Ulf Wakenius er noen av de dyktigste, mest utadvendte og mest livsbejaende gitaristene på kloden. Sammen er de ofte magi og du verden så godt det gjorde å tilbringe tid sammen med dem igjen.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått høre denne utmerkede duoen ved flere anledninger – seinest i Bangkok like før verden stengte ned. Det var et herlig påfyll da og kanskje enda mer nå etter nedtstenginga vi alle har kjent på, inkludert Taylor og Wakenius som vanligvis turnerer verden rundt, men som nå har tilbragt tida med å gå tur med hunden og skrive gitarbøker. Noe forteller meg at de har øvd en hel del også – slik låt det i alle fall denne kvelden på det godt corona-besatte Cosmopolite i Oslo.

Vi fikk møte to fremragende gitarister som var så glad for å møte sitt publikum igjen og dermed få muligheten til å øse av sine musikalske overflødighetshorn. I nærmere to timer trollbandt de gitar- og musikkfrelste sjeler som har vært sultefora på slike møter alt for lenge nå. Det lå tjukt utenpå de to strengeleikerne at gleden var gjensidig – vi fikk være med på intet mindre enn ei musikalsk høytidsstund.

Vi snakker om gitarister med fartstid fra Stéphane Grappelli og Oscar Peterson, med andre ord giganter som kunne velge på aller øverste hylle og som gjorde akkurat det. De to er utstyrt med usedvanlige musikalske og verbale kvaliteter og dessuten er de utstyrt med en type ego som gjør at de ikke har det minste behov for å søke rampelyset på bekostning av den andre. Musikalsk og personlig raushet derimot, har de mer enn nok av.

Med et repertoar bestående av blant annet et par Barney Kessel-låter, «Two for the Road», et par solonumre med hyllester av sine gamle sjefer og inspiratorer, «Isn´t She Lovely» og Ennio Morricones «Once Upon a Time in America» , og med sitater fra et utall låter underveis – disse gutta driver ikke med namedropping – de driver med tunedropping – ga de sitt publikum et påfyll det er mulig å leve ei god stund på. Herlig – keep swingin´boys!

Cosmopolite, Oslo, 16.9.21

Den svenske pianisten og komponisten Jan Johansson er enkelt og greit et ikon. Her blir han hylla av et fremragende dansk vokalensemble og noen av Danmarks aller mest lovende jazzmusikere og en vokalist fra Estland.

I dag ville Jan Johansson (1931-1968) har fylt 90 år. Ei bilulykke en mørk høstdag i 1968 frarøva oss en av de aller største som, til tross for at han bare blei 37 år, skapte utrolig mye vakker og original musikk ofte basert på folkemusikk fra en rekke land og kulturer.

“Jazz på svenska” er det visittkortet som har satt de aller største spora, men tolkningene hans av blant annet russisk og ungarsk tradisjonsmusikk fortalte oss også hvilken unik musiker og visjonær Johansson var. I tillegg til samarbeidet med de største svenske samtidsmusikantene som Georg Riedel, Arne Domnérus og Rune Gustafsson, og vår egen Egil Johansen, så rakk også Johansson å spille med noen av de store amerikanske solistene som Stan Getz.

Musikken han skapte har i veldig stor grad evighetens stempel på seg. Stadig nye generasjoner har fått stifte bekjentskap med “Visa från Utanmyra”, “Emigrantvisa” og “Visa från Rättvik” og mange andre udødelige skatter. Johanssons lette anslag og ofte ganske så melankolske uttrykk, har skapt gjenklang mange steder – også langt utenfor Sveriges grenser.

På Johansson 90-års dag er det danske vokalensemblet Ensemble Edge, med base i Aarhus og som består av 18 stemmer, som tar for seg deler av Johanssons skattekiste. Flere av Johanssons solier er transkribert og skrevet ut for koret – en original og spennende måte gjøre det på.

Når så et band med flere av ung dansk jazz´ fremste stemmer, pluss klassiske strykere, og ei strålende blokkfløytestemme i Michala Petri er med på denne vakre og flotte reisa, som blir toppa av den estiske, men Danmark-bosatte vokalisten Karmen Rõivassepp, som vi har hatt gleden av å møte på en egen innspilling for ikke lenge siden, så har “Dimma” blitt en så flott, men samtidig nyskapende hyllest som jeg er trygg på at Jan Johansson ville ha satt pris på.

Jan Johansson sin musikk vil ha evig liv. Bedre bevis på det på hans 90-års dag enn “Dimma” er vanskelig å tenke seg.

Et finsk/dansk samarbeid på et norsk selskap utforsker landskap de færreste har besøkt tidligere.

Jeg har aldri verken hørt eller hørt om vokalisten Johanna Sulkunen eller bassisten Tapani Toivanen, som begge er komponister også, tidligere. Det finske paret har vært bosatt i København i en årrekke og samarbeider her med sin landsmann Olavi Louhivuori på trommer og den danske tangentisten og elektronikeren Simon Toldam. De to sistnevnte er langt framskredne skikkelser i den moderne nordiske jazzen og vekte dermed nysgjerrigheten min ytterligere.

Nok en gang skal det norske selskapet AMP, under ledelse av svenske Anders Thorén, ha all mulig ære for å løfte frem musikk som vi høyst sannsynlig ikke ville blitt eksponert for ellers. Det betyr i dette tilfellet at vi får stifte bekjentskap med alt fra frie og løse passasjer til melodiske og nesten popaktige låter til ambiente landskap.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det ville ikke overraske meg veldig om det skulle vise seg at Sulkunen har hørt en hel del på Sidsel Endresen og latt seg inspirere av henne i flere epoker av Endresens mangslungne karriere. Sulkunen og Toivanen har jobba sammen i 14 år og garantert gått gjennom mange faser i sin musikalske og personlige utvikling.. Mye av dette får vi være med på her og det er en spennende ekskursjon.

Dette er lekent, det er originalt og det er musikk som ikke kjenner grenser, men som utfordrer de som måtte dukke opp. Om det er med eller uten ord – på engelsk når det er med – så viser Sulkunen seg som en vokalist med retning. Louhivuori og Toldam er perfekte lekekamerater og utfordrere både seg sjøl, de to sjefene og oss på et heftig vis.

Ikke alle ideene er like bærekraftige, men det er veldig mye spennende og jeg gleder meg allerede til nye møter med Aika.

Marcin Wasilewski Trio har spilt sammen siden 1993. Det har ført til at vi har med noe av det mest samspilte, lyriske, lyttende og empatiske i dagens jazz å gjøre. 

Etter at Tomasz Stanko oppdaga vennegjengen Marcin Wasilewski (piano), Slawomir Kurkiewicz (bass) og Michal Miskiewicz (trommer), som hadde spilt sammen siden de var tenåringer, har heldigvis et stort publikum verden rundt også fått ørene opp for det unike budskapet de gjerne vil dele med oss.

Sju plater har det blitt på ECM siden begynnelsen av 2000-tallet – før det hadde de gjort flere innspillinger på mindre polske selskap under navnet Simple Acoustic Trio. Mye av ECM-diskosgrafien er på trio, men de har også samarbeida mye med Stanko, Joe Lovano, Manu Katché og vår egen Jacob Young.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Her møter vi trioen der jeg mistenker den for å trives aller best. I et repertoar bestående av en tredelt, usedvanlig vakker kollektiv improvisasjon, som ved en anledning glir over i en tolkning av en av Bachs Goldberg-variasjoner, en vakker Wasilewski-ballade, Carla Bley-klassikeren “Vashkar” og den ikoniske Doors-låta “Riders on the Storm”, inviterer de oss med på en melodisk og emosjonell utflukt som bekrefter at Marcin Wasilewski Trio er noe av det mest uttrykksfulle og inderlige som finnes i denne sjangeren uansett hvor man leter på kloden nå.

Elly, som sikkert reagerer hvis noen sier Ellen Marie Løkslid også, er et nytt bekjentskap for meg til tross for at “The Company of You” er hennes tredje utgivelse. Hun forteller oss umiddelbart at hun har noe inderlig på hjertet.

Noe av det aller mest interessante med musikk er å treffe på nye stemmer, nye uttrykk, nye måter å møte verden på. Elly, opprinnelig Hjartdal i Telemark, men bosatt i Larvik, hører avgjort hjemme i den kategorien for min del.

Det skal som kjent en del til for å nå gjennom lydmuren både i etermedier og hos skrivende bladfyker. Det er enkelt og greit så mange om beinet at det er vanskelig å nå frem. Det betyr på ingen måte at kvaliteten på det vi ikke hører om trenger å være av det middelmådige slaget. Elly er et meget godt eksempel på det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har jeg skjønt det riktig så har hennes forrige visittkort, der blant andre Knut Reiersrud og Bjørn Klakegg har bidratt, hatt ingredienser som blues, jazz, folk og country i seg. Litt av alt dette finnes her også, men her er det i stor grad en historieforteller som befinner seg i et elevert popunivers vi får møte.

Elly, som for sikkerhets skyld er utdanna psykolog, skriver alt av tekst og musikk sjøl. Hun er noe så sjeldent som en langt framskreden historieforteller i poplandskap som ikke er bortskjemt med slikt. Mye dreier seg om forhold som både er på prøve, som lykkes og som ikke når målstreken. Om møter som vi alle er avhengige av. Dette greier Elly å formidle med sin fine og luftige stemme.

Når hun så skriver fine og lettfattelige låter som hun har fått strålende assistanse fra produsentene og medmusikantene David Aleksander Sjølie og Jule Falkevik Tungevåg til å ta med til flotte steder, så har Elly fortalt også meg at hun er og har ei stemme som bør løftes opp og frem. Elly har nemlig noe som både er personlig, ekte og flott.