De fleste musikanter er på leiting etter si egen stemme. Noen er det hele sitt liv – uten å finne den. Mathias Eick har definitivt funnet den.
Sjøl om denne Victoria-konserten var slippseansen for Mathias Eicks nye plate «When We Leave» – ei plate med nyskrevet musikk – så mer enn ante jeg hvordan det ville låte. Som Jan Garbarek beskrev en ny utgivelse for mange år siden: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.
Slik er det i stor grad med Mathias Eick også. Både som trompeter og komponist har Eick funnet sin egen tone, sitt eget uttrykk og i stor grad er det variasjoner over dette vi blir servert også denne gangen. For meg er det helt ok og vel så det. Jeg stortrives nemlig i Eicks selskap og univers.
Med det samme superlaget som han har med seg på skiva, det vil si Stian Carstensen på pedal steel gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken på trommer/perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – vi snakker a-lag på alle mulige slags vis – så tok Eick, som også bidro med litt ordløs vokal, litt tangenter samt resitasjon av et Lars Saabye Christensen-dikt, oss med på en ekskursjon der det var mye åpne landskap med et enslig munkekloster i syningom.
Hva det vil si? Det betyr på sett og vis flotte, melodiske og kontemplative låter i samme gata som tidligere, men med noe helt nytt samtidig – noe ikke minst hans medsammensvorne bidro til.
Her snakker vi eleverte samtaler mellom sju musikanter som åpenbart digger hverandre og det universet Eick har skapt grunnlaget for. Solistisk er det sjølsagt glitrende hele veien og ofte er det slik at soloene glir sømløst over i hverandre i disse organiske og duvende landskapene.
Høydepunkter? Veldig mange, Aases stemme med et folkemusikk/klassisk/jazz- uttrykk, Ulvos klangrikdom, geniet Carstensens høyst personlige bidrag, Erliens usedvanlige fundament, Eicks nydelige tone og ikke minst perkeduellen mellom Lofthus og Norbakken – du verden!!!! Hippere hi hat-spill har jeg ikke opplevd siden Roy Haynes satte seg lengst fremme på scenekanten i Molde Kino for noen tiår siden – kun Haynes og et stykk hi hat!
Mathias Eick er åpenbart på et fint sted i livet sitt både personlig og musikalsk – det skinner så tydelig gjennom.
Victoria Nasjonal Jazzscene – 18.9.21
Coronafullt – ca 100
