Rundt om i New York har det helt siden Charlie Parker døde i 1955 stått Bird Lives på murvegger. Nå forteller den unge saksofonisten Kevin Sun at ånda til Parker så avgjort er til stede den dag i dag.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk er at det tyter inn x antall fonogram fra store deler av verden enten to eller tre ganger i uka – avhengig av postmannens rutiner. Ganske ofte er det totalt ukjente musikanter involvert også. Det gjør det bare enda mer interessant.

Den 29 år gamle/unge amerikanske tenorsaksofonisten og klarinettisten Kevin Sun tilhører definitivt den siste kategorien. Jeg har verken hørt eller hørt om den New York-bosatte Sun før denne, hans fjerde plate under eget navn, dukka opp. Det skjerper som alltid nysgjerrigheten og det tok kun kort tid å skjønne at Sun hadde gått inn i Charlie Parkers univers på et helt spesielt vis og tatt det videre slik utvilsomt Bird ville satt pris på.

Sun har brukt pandemien til et særdeles grundig dykk ned i de cirka 72 timene som finnes med innspilt Charlie Parker-materiale. Han har funnet frem til essensen i mesterens budskap og unike innovasjon. Som en av vår tids største altsaksofonister, Miguel Zenón, sier: Sun anerkjenner fortida, lever i nåtida og skuer inn i fremtida. En rimelig bra attest å ta med seg.

All musikk her har en klar link til Parker. Enten har Sun skapt nye låter basert på Parker-utgangspunkt eller så spiller han Parker-låter i sine helt egne arrangement og versjoner. Uansett så låter det friskt og originalt og jeg føler meg rimelig trygg på at Parker ville ha digga at musikken hans hadde blitt tatt videre på dette viset.

Bortsett fra den glitrende trompeteren Adam O´Farrill, er det bare nye, men meget spennende, navn for meg i reisefølget til Sun. Sjefen er i tillegg til å være mannen bak ideene også en spennende saksofonist. Hyggelig er det også at vår egen New York-bosatte bassist, Eivind Opsvik, står for masteringa av albumet.

Kevin Sun er med sin 30 år bare så vidt i gang med sin karriere. Veldig mye tyder på at den blir både original og spennende.

For meg har Pat Metheny vært blant de største helt siden jeg møtte han som 19-åring i Molde i 1974. Nå er han den aller største nålevende jazzmusikeren – på Tellus i alle fall.

Pat Metheny har rukket i bli 67 år. Han har hele tida leda med ett år på meg . Hele tida siden 1974 har han vært en solid del av lydsporet til livet mitt. Det er ekstra hyggelig å kunne slå fast at helt siden den totalt ukjente 19-åringen dukka opp sammen med Gary Burton for mer enn et halvt liv siden, så har det vært like stas å møte den norskættede Metheny – med Gusland og Hansen i nær slekt både fra Brunlanes i Vestfold og Mandalstraktene – hver gang siden. Og musikken hans har uten unntak vært stadig like fascinerende og spennende. Han vil ikke stoppe og du verden så flott det er.

Her om året fikk han en telefon fra sin gode venn, den langt framskredne trommeslageren Eric Harland. Han fikk beskjed om å sjekke ut en av den nye gutta i New York-byen, en tangentist ved navn James Francies. Nysgjerrige og alltid søkende Metheny tente kjapt og lurte på om Harland hadde en bassist på lur også. Svaret var at når Francies var involvert så var det ikke behov for bassist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Metheny og Francies møttes, gnisten blei tent umiddelbart – Harland sitt tips hadde vært av det gode slaget. Trommeslager trengtes det og Metheny ville benytte anledninga til å spille med mange av de “nye” trommeheltene. Harland, Anwar Marshall, Nate Smith og Joe Dyson har vært med en rekke ganger og vil sikkert være det i tida som kommer også.

På denne liveinnspillinga fra Sony Hall i NY i september 2019 er det barnebarnet til Methenys store helt Roy Haynes, som han blant annet gjorde “Question and Answer” sammen med i 1990, Marcus Gilmore, som har trommeansvaret.

Med Methenys umiskjennelige sound uansett gitar og med et repertoar bestående av hits som “Better Days Ahead” og “Bright Size Life”, Ornette Colemans “Turnaround” og den nye hiten “Lodger” – tilegna hans gode venn og gitarkollega Adam Rogers – der vi møter Metheny mer rocka enn kanskje noen gang, får vi en livehappening av de sjeldne.

Stjerneskuddet James Francies innfrir både Methenys og mine forventninger på alle mulige slags vis – du verden for ei allsidig og virtuos stemme på et arsenal av tangentinstrumenter. Og Gilmore? Bestefar Roy har all grunn til å være så stolt som vel mulig – det groover noe så vederstyggelig av barnebarnet.

Pat Metheny har vært, er og kommer til å bli værende retningsgiveren fremfor noen. Du verden så tøft det låter – nok en gang!

Ole André Farstad? Tror det kanskje er noen flere enn meg som rister på hodet og bryter sammen og innrømmer at det er et nytt navn. Med to ganske så forskjellige visittkort i høyttalerne forteller han oss at han fortjener en solid dose oppmerksomhet.

Ole André Farstad er en 48 år ung og svært så allsidig strengeleiker fra Steinshamn ute ved kysten ikke så langt fra Molde. Han har reist, studert og spilt rundt om i den vide verden de seineste tiåra, men har hatt og har Bergen som base. Med disse to visittkortene forteller han oss litt om hva han har bedrevet og det er både virtuost og spennende.

I rundt 20 år har Farstad stadig vendt tilbake til Spania. Han har åpenbart vært svært fascinert av flamenco-uttrykket og her kommer det et nydelig bevis på det. Sammen med Oscar Lago på flamencogitar og Farstad på elektrisk og akustisk gitar pluss bass og perkusjon fra herrer fra traktene i grenseområdet Frankrike og Spania, samt en hørbar flamencodanser på et spor, blir vi tatt med inn i et univers med originallåter av Farstad og Lago i tillegg til blant annet ei Paco de Lucia-låt.

Det er ingen hemmelighet at ikoner som de Lucia og Chick Corea har vært lytta en hel del til og bedre inspirasjon til å utforske et slikt flamencojazz-univers finnes vel knapt. Tøft, temperamentsfullt og inderlig.

Farstad er tydeligvis opptatt av verdensmusikk fra andre himmelstrøk også. Med sin store interesse for strengeinstrumenter fra nesten hvor som helst og møtet med den iranske, men også Bergenbosatte vokalisten Medi Farmani, har de skapt bandet Meelodi med blant andre Snorre Bjerck, Anders Bitustøyl, Jan Kåre Hystad og Jonas Hamre. Har jeg skjønt det rett så har sjølvaste Per Jørgensen kommet til etter hvert også, men han er ikke med på denne innspillinga.

Farstad og Farmani har skrevet all musikken sammen, mens tekstene er henta fra kjente iranske poeter og fra Rumi-universet. Sammen har Meelodi skapt noe ganske så unikt og gitt oss nok et prov på at musikk er et grenseløst og usedvanlig viktig språk og kommunikasjonsmiddel.

Ole André Farstad er en usedvanlig dyktig strengeleiker på mange slags instrument. I tillegg har han mye viktig og flott å melde.

Kirkelig Kulturverksted er plateselskap som tar sin oppgave på største alvor. Her beviser de det gjennom en flott utgivelse med en rekke unge, kvinnelige palestinske stemmer.

Kirkelig Kulturverksted har i en årrekke tatt “ansvar” for musikk og musikere fra Midtøsten vi ellers ganske sikkert aldri ville fått stifte bekjentskap med. Det aller beste eksemplet er vokalisten Rim Banna som dessverre gikk bort i 2018, kun 51 år gammel.

Det viser det seg at hun har flere arvtakere og heldigvis følger KK opp den fine tradisjonen med å løfte fram stemmer fra det hardt prøvede Palestina. Om dette er en politisk utgivelse? Jeg vil mene nei, men det er en utgivelse som velger å gi sjansen til nye og ukjente stemmer som ellers neppe ville nådd ut med et viktig budskap. De som vil kalle det politikk må gjerne gjøre det – jeg vil kalle det kulturformidling av det viktige slaget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kall dette gjerne musikk i en slags arabisk singer/songwriter-tradisjon. Det er absolutt ingen tvil om hvor disse artistene kommer fra og de er åpenbart stolte av sin bakgrunn og hva de sloss for. Sjøl om det blir sunget på arabisk, så er alle tekstene oversatt til engelsk i omslagsheftet og gjør det en smule lettere for de fleste av oss å fatte budskapet.

Instrumenteringa med bordharpe, oud, den orientalske fløyta ney samt en del “vestlige” instrumenter, forteller oss at disse artistene både tar vare på tradisjonen og samtidig er nysgjerrige på å utvide horisonten sin.

Vi er mange som savner Rim Banna. Hun kan aldri erstattes, men her er det mange nye stemmer som har potensial til å ta vare på og videreføre den viktige palestinske tradisjonen. Og nok en gang skal Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted ha all ære for å gjøre denne viktige jobben som det norske utenriksdepartementet har vært med å støtte denne gangen.

På grunn av en viss pandemi så mangla Jan Lundgren plutselig en trommeslager til en konsert på Ystad Sweden Jazz Festival i fjor. Løsninga blei en fransk saksofonist og førte til et sant lykketreff.

Hvem som egentlig skulle spille trommer sammen med pianist og festivalsjef Jan Lundgren og bassist Lars Danielsson vet jeg ikke, men at sopransaksofonist Emile Parisien uansett blei en god “erstatter” er hevet over tvil. Med et repertoar der alle tre har bragt usedvanlig flotte musikalske retter til bordet – et ekte musikalsk svensk smörgåsbord der altså – samt folketonen “Glädjens Blomster”, som åpner ballet, så har dette blitt ei kammerjazzstund som har alt i seg til å leve lenge.

Etter en dags øving gikk de på ekte jazzvis på scena i Ystad den 1. august i fjor. Musikerne var sikkert spent, publikum likeså, men med resultatet i høyttalerne er all tvil feid til side: de tre bød på ei lyrisk høytidsstund av sjeldent kaliber.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tre lyttende instrumentalister fra øverste hylle har satt hverandre stevne på et vis der de forteller både seg sjøl og oss at ingen av dem har noe behov for å trenge seg frem i rampelyset på bekostning av de to andre. Her er det den eleverte samtalen som står i sentrum og alle tre har noe så vanvittig mye inderlig, personlig og ekte å bringe frem.

Jeg er imponert og begeistra over både låtene og musikken, med impulser fra både klassisk- og folkemusikk og jazz, alle tre ga oss denne kvelden, men de to andre har meg sikkert unnskyldt for å nevne Danielsson spesielt. Måten han blant annet møter oss i solopartiet i Lundgrens “I Do” , minner meg om musikaliteten og autoriteten til salige Niels-Henning Ørsted Pedersen – intet mindre.

“Into the Night” har blitt et spontant kammerjazzvisittkort av det aller beste slaget. Kohorten Jan Lundgren, Lars Danielsson og Emile Parisien hører hjemme helt der oppe.

Den svenske vokalisten Anna Kruse er et nytt bekjentskap for meg. Hun har satt gode spor på første forsøk. Veldig gode.

Noe av det morsomste og mest interessante med å “jobbe” med musikk og anmelderi, er at jeg blir konfrontert med og utsatt for musikk og musikanter jeg neppe ellers ville ha kommet over. Anna Kruse (50) er en altså en svensk vokalist som har vært bosatt i Danmark siden 1998 og som har ei solid og god karriere bak seg – likevel har det gått meg hus forbi.

Med sitt andre visittkort der den finlandsk-svenske poeten Edith Södergran (1892-1923) er premissleverandør med sin tidløse poesi, forteller Kruse meg umiddelbart at vi har med en formidler på høyeste hylle å gjøre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Kruse har skrevet all musikken sjøl og fått utmerket hjelp av blant andre Fredrik Lundin til å skrive strykearrangement som kvartetten Who Killed Bambi – hvilket navn på en strykekvartett!!! – tar seg av på best mulig vis.

Til tross for at Kruse har bodd godt og vel 20 år i Danmark, så synger hun på svensk med sin varme og luftige stemme. Hennes inspirasjonskilder hører hjemme både i jazz, folkemusikk og klassisk musikk og dette setter Kruse sammen på et personlig vis.

Södergran var opptatt av natur og de store spørsmåla som vi mennesker har fundert på alltid. Hun blei bare 31 år ung og døde fattig og tuberkuløs, men greide likevel å sette i gang tanker hos stadig nye generasjoner – noe de aller færreste makter gjennom et langt liv.

Med seg har Kruse også skuespilleren Stina Ekblad som resiterer på Södergrans finlands-svenske dialekt og strålende jazzsolister som saksofonisten Fredrik Lundin, trombonisten Gustav Rasmussen og trompeteren Tobias Wiklund. Flotte fargeleggere alle sammen.

Anna Kruse har kommet seint, men veldig godt på besøk til meg. Hun skal være hjertelig velkommen når som helst i fremtiden også.

Russiske Ganelin Trio var en frijazzsensasjon på 70- og 80-tallet. Nå dukker Ganelin opp igjen – på norske Losen Records – nesten 40 år seinere.

Midt i den kalde krigen og lenge før muren falt, kom det høyst overraskende ei frijazzbombe fra gamle Sovjetunionen. Lite eller ingenting av det som foregikk på jazzområdet bak det sovjetiske jernteppet kom frem til oss her vest, men Ganelin Trio brøt altså muren og fortalte oss at det foregikk spennende ting også på det området der øst..

Etter rundt 20 plater, i all hovedsak på det engelske selskapet Leo Records, var trioen historie i 1987. Vyacheslav, populært kalt Slava, Ganelin, slo seg ned i Israel og lenge har det vært ganske så stille rundt han. Ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records visste heldigvis råd og og har kommet over et liveopptak gjort i Moskva høsten 2017 med en ny trio med Ganelin på piano, ymse andre tangentinstrumenter, live elektronikk og perkusjon.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Trioen, som nok en gang er bassløs, består ellers av Alexey Kruglov på alt- og sopransaksofon og blokkfløyte og Oleg Yudanov på trommer og perkusjon, gir både et entusiastisk publikum i Moskva og oss en vel 45 minutters ekskursjon i frie, åpne, luftige, men samtidig strukturerte, dynamiske og melodiske utflukter.

Ganelin, som er 76 år nå, er en meget heftig og langt framskreden pianist med et høyst personlig uttrykk. Hans to nye medsammensvorne holder også et høyt og er, som Ganelin, lyttere av beste merke..

Jeg hadde for så vidt ikke glemt Slava Ganelin, men det er veldig lenge siden han var innom radaren min. Derfor var det ekstra hyggelig med denne oppdateringa. Heftig!

Hadde det blitt antyda for 10-15 år siden at fire kvinnelige instrumentalister ville skapt et frijazzlandskap sammen, ville man kanskje blitt sett rart på. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Det er ingen sensasjon at musikk er et språk som ikke kjenner noen grenser. Denne kvartetten er vel et av de beste eksemplene på det: den slovenske pianisten Kaja Draksler er bosatt i København, den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen føler seg hjemme i Trondheim, den argentinske tenorsaksofonisten og klarinettisten Ada Rave bor i Amsterdam, mens den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva har Stockholm som bostedsadresse. Mer kosmopolitisk er det vel ikke mulig å få det.

Hver for seg hører de fire hjemme i den europeiske frijazz-elitedivisjonen og i 2016 møttes de i Amsterdam for første gang og magi oppstod umiddelbart. Hearth – en fusjon av ordene heart og earth – var født og har siden fortsatt å utvikle seg. Her får vi være med på en konsert i Portugal og de fire tar oss med til steder ingen av oss har vært på før.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

De seks “låtene” er totalt fritt unnfanga, men med klare ideer som blir utvikla individuelt, men samtidig kollektivt. Lydlandskap- og skulpturer blir utvikla på et fascinerende vis i alt fra det stilleste og vareste til det eksplosive og voldsomme.

De fire utmerkede instrumentalistene nekter seg ingenting i sin søken etter det unike – og de finner det. Både instrumenteringa og musikken er noe helt for seg. sjøl. Hearth likner ikke på noe annet som har kommet verken din eller min vei.

Under Jazzfest i Trondheim i vår fikk jeg mange hyggelige overraskelser. En av de aller største var med den israelske trommeslageren og bandlederen Udi Shlomo.

Har det ikke vært slik at norske festivaler har vært så å si kjemisk fri for utenlandske musikere da, vil vel den oppegående leser innvende. Det er jo riktig observert det, men nå har det seg slik at Udi Shlomo (45) har vært bosatt i Trondheim siden 2010, så sånn sett er han mer eller mindre for norsk å regne. Hvordan og hvorfor han har spilt ei så beskjeden rolle i norsk jazzoffentlighet så lenge, er intet mindre enn et lite mysterium.

Høsten 2019. altså mens det fortsatt var mulig å samle folk og å reise, fikk Shlomo henta inn fire favorittmusikere i Athletic Sound i Halden og spilt inn “Diaspora House” i en tilnærma livesetting – alle samla i ett rom og alt gjort uten noen form for pålegg hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall – veldig friskt og veldig livsbejaende.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Repertoaret består enten av låter med djupe røtter i den israelsk/jødiske toneskatten eller av låter Shlomo har skrevet sjøl. Det er avgjort mulig å høre den melankolske overtonen i musikken noen ganger, men veldig ofte er det det sprudlende og utadvendte som dominerer i disse herlige landskapene.

Med seg til dette hyggelige, melodiske og livsfriske treffet inviterte Shlomo den israelske tenor- og sopransaksofonisten Omri Abramov, den nederlandske tenoristen Jesse Schilderink, den svenske bassisten David Andersson og det nye, store tangenttalentet fra Kongsberg, Håvard Aufles, på piano.

Noe forteller meg at de ikke har hatt all verdens tid til å møtes og spille sammen, men slik låter det uansett ikke. Alle fem stortrives åpenbart noe så voldsomt i Shlomos univers og den fremragende trommeslageren leder sine tropper på et herlig vis.

Udi Shlomo har laga et flott debut-visittkort. Han fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått i sitt nye hjemland.

Den danske pianisten, komponisten og innovatøren Jacob Anderskov fortsetter å gå sine egne veier. Heldigvis.

Jacob Anderskov (46) har gitt ut 25 plater som leder eller co-leder siden han platedebutert for 20 år siden. Han har vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris og mottatt en rekke utmerkelser og stor anerkjennelse på hjemmebane for sin kompromissløse musikk og musikkanskuelse. Til tross for det har han fått alt for lite oppmerksomhet på denne sida av danskebåten. Det er det på høy tid at det blir gjort noe med så snart som mulig.

Siden 2019 har Anderskov vært ansatt som professor ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Det betyr ikke at han har lagt den utøvende delen av sin profesjon til side – heller tvert i mot er det mye som tyder på. Med “Spirit of the Hive” tar han oss nemlig med til samtaler som er spennende, sjeldne og høyst personlige.

Med ei besetning som ikke har vederfaret folket tidligere, her på Tellus i alle fall, med seks klarinettister/fløytister, en cellist, to bassister og en trommeslager, tar komponisten og dirigenten Anderskov – han spiller altså ikke sjøl denne gangen – oss med til samtaler han ser/hører for seg at vi mennesker kanskje kan føre med svermer av fugler, bier, flaggermus og andre insekter.

Ofte møter vi mange av disse i flokker eller svermer og vi skal ikke se bort fra at de også lurer på hva vi merkelige skapningene på to bein holder på med! Anderskov har i alle fall med dette verket skapt forundring og spenning i en åpen, fri og notert, men samtidig improliknende utflukt med samtidsmusikkimpulser som ikke likner på noe jeg har hørt før.

Bare det er nok til å pirre nysgjerrigheten kraftig og Jacob Anderskv bekrefter med det hvilken spesiell og unik stemme han er og har – også som komponist.