For meg har Pat Metheny vært blant de største helt siden jeg møtte han som 19-åring i Molde i 1974. Nå er han den aller største nålevende jazzmusikeren – på Tellus i alle fall.
Pat Metheny har rukket i bli 67 år. Han har hele tida leda med ett år på meg . Hele tida siden 1974 har han vært en solid del av lydsporet til livet mitt. Det er ekstra hyggelig å kunne slå fast at helt siden den totalt ukjente 19-åringen dukka opp sammen med Gary Burton for mer enn et halvt liv siden, så har det vært like stas å møte den norskættede Metheny – med Gusland og Hansen i nær slekt både fra Brunlanes i Vestfold og Mandalstraktene – hver gang siden. Og musikken hans har uten unntak vært stadig like fascinerende og spennende. Han vil ikke stoppe og du verden så flott det er.
Her om året fikk han en telefon fra sin gode venn, den langt framskredne trommeslageren Eric Harland. Han fikk beskjed om å sjekke ut en av den nye gutta i New York-byen, en tangentist ved navn James Francies. Nysgjerrige og alltid søkende Metheny tente kjapt og lurte på om Harland hadde en bassist på lur også. Svaret var at når Francies var involvert så var det ikke behov for bassist.
Metheny og Francies møttes, gnisten blei tent umiddelbart – Harland sitt tips hadde vært av det gode slaget. Trommeslager trengtes det og Metheny ville benytte anledninga til å spille med mange av de “nye” trommeheltene. Harland, Anwar Marshall, Nate Smith og Joe Dyson har vært med en rekke ganger og vil sikkert være det i tida som kommer også.
På denne liveinnspillinga fra Sony Hall i NY i september 2019 er det barnebarnet til Methenys store helt Roy Haynes, som han blant annet gjorde “Question and Answer” sammen med i 1990, Marcus Gilmore, som har trommeansvaret.
Med Methenys umiskjennelige sound uansett gitar og med et repertoar bestående av hits som “Better Days Ahead” og “Bright Size Life”, Ornette Colemans “Turnaround” og den nye hiten “Lodger” – tilegna hans gode venn og gitarkollega Adam Rogers – der vi møter Metheny mer rocka enn kanskje noen gang, får vi en livehappening av de sjeldne.
Stjerneskuddet James Francies innfrir både Methenys og mine forventninger på alle mulige slags vis – du verden for ei allsidig og virtuos stemme på et arsenal av tangentinstrumenter. Og Gilmore? Bestefar Roy har all grunn til å være så stolt som vel mulig – det groover noe så vederstyggelig av barnebarnet.
Pat Metheny har vært, er og kommer til å bli værende retningsgiveren fremfor noen. Du verden så tøft det låter – nok en gang!
«Side Eye NYC V1.IV»
BMG Modern Recordings/Warner Music