Wild Man Riddim er et band fra Oslo med solide røtter både i ska, jazz og andre herligheter. Her blir det ikke spart på noe som helst.

Ska og den nære slektningen reggae ligger definitivt i bånn for det Wild Man Riddim bekjenner seg til. Når så de sju herrene i bandet, Lius Baruch på perkusjon, Martin Brostigen på gitar, Martin Caspersen på orgel, Jørgen Gaardvik på trommer, Morten Midre på elbass, Brage Rognlien på trombone og Michael Strutt på saksofon, også har sterke og gode røtter i jazzens herbarium, så blir gumboen Wild Man Riddim koker sammen av det heftige slaget.

Alle låtene er egenkomponerte og trombonist Rognlien har hatt mer enn en finger med i spillet. Karibiske impulser ligger tjukt utenpå og møter og reiser i flere verdensdeler har også satt sine spor. Til tross for at dette er bandets tredje album, så er det mitt første møte med dem.

De forteller oss om et lyst syn på livet med sin friske, optimistiske og sikkert ganske sikkert så dansfristende – for de med slike tilbøyligheter – musikk. Det meste foregår i relativt heftige tempi og når kollektivet sitter som ei kule og solistene har mye sprudlende å by på, så har Wild Man Riddim presentert seg på et eksemplarisk vis.

PS Se ikke bort fra at Wild Man Riddim dukker opp på “seine” klubber på jazzfestivaler i tida som kommer. Ganske mye forteller meg at de vil egne seg godt når mørket er i ferd med å senke seg.