Jeg har fulgt Thea Hjelmelands kunstneriske løpebane bare sporadisk og fra sidelinja. Nå har jeg endelig gitt henne godt med tid og det er jeg takknemlig for.
»Kulla» er hennes første visittkort siden 2014. Siden har hun gått gjennom en svært tøff personlig periode, men etter at hun begynte å se lyset i enden av tunnelen, så bestemte hun seg for å ta livet, lyset og dansen tilbake. Det har hun greid på et mesterlig vis med dette uhyre personlige visittkortet.
Hjelmeland skriver og synger om vesentlige saker – langt utenfor popens a4-verden. Årsaken til at det nevnes er jo at dette er popmusikk målt etter de fleste parametre, men det er altså så skyhøy kvalitetsforskjell på det Hjelmeland gir oss og det vi vanligvis forbinder med sjangeren.
Hjelmeland har også skrevet all musikken og også på det området har hun veldig mye originalt å by på. Sammen med produsent extraordinaire Jørgen Træen og et knippe strålende musikanter fra det oppegående og sjangerfrie Bergensmiljøet, har hun skapt lydlandskap som kler stemninga i låtene og tekstene hennes perfekt. Hennes små verbale mellomspill, på nynorsk/dialekt i motsetning til låtene som alle er på engelsk, er alle små, underfundige tanker som egner seg perfekt i totaliteten. De kommer overraskende, men bryter det hele fint opp og er nok et eksempel på at Hjelmeland beveger seg på et annet plan enn de fleste av hennes kolleger.
Hjelmeland er både personlig og til dels privat og hun pakker det ikke inn akkurat. Likevel blir det aldri kleint, fordi hun gjør det på et så ekte, inderlig og unikt vis. Samtidig som «Kulla» er vesentlig fra start til mål, så er det samtidig lettfattelig popmusikk – det er heldigvis ikke noe motsetningsforhold mellom de to tilstandene. I alle fall ikke i tilfellet Thea Hjelmeland.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Kulla
Theah Music/Musikkoperatørene