Gitaristen, og mye, mye annet, Håvard Volden er ei svært sjelden stemme i norsk og internasjonalt musikkliv. Her møter vi han i to settinger samt at vi hilser på en nær «slektning».

Vi begynner like godt med bandet Moon Relay som har eksistert siden 2012 og som med «IMI» gir oss sitt tredje visittkort. Sammen med gitaristen, pluss pluss, Daniel Meyer Grønvold, bassisten Ola Høyer og trommeslageren Christian Næss, tar Volden oss med på en ekskursjon ulikt det som i stor grad har vederfaret eders sanseapparat.

Musikken, som jeg har en mistanke om at alle fire har hatt en finger med i spillet når det gjelder unnfangelsen av, henter hemningsløst fra post-punk og No Wave-band fra 70- og 80-tallet samtidig som krautrock, punk-funk, frijazz, techno og støy – og sikkert mye annet – har funnet veien inn i universet til dette høyst originale rockebandet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det hevdes at Moon Relay har en fot i fortida og en i fremtida. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i det: Moon Relay låter beintøft og hipt fullstendig på sine egne premisser.

Med «Space Happy» gir Håvard Volden (39) oss sitt andre soloalbum. Gitar, synth, tape loops og field recordings er fundamentene for elleve utflukter i landskap Volden er helt aleine om. Bortsett fra sin nære samarbeidspartner Jenny Hval, som dukker opp et av spora, er han også helt aleine om utførelsen eller kanskje vi skal si utøvelsen.

I mitt sinn blir det fort skapt bilder til disse lydcollagene – bilder det er lett å skape spennende universer av. Volden er i stand til å skape helt egne visjoner og bekrefter nok en gang at han ikke er i stand til eller villig til å bli putta i en boks: han vil til steder ingen har vært før og vi skal være veldig glad for at han vil ta oss med dit.

For knapt et år siden møtte jeg duoen Håvard Volden og den italienske, men New York-bosatte perkusjonisten Carlo Costa på skiva «In the Wake». De ga oss luftig, åpen og sakteflytende musikk.

Nå kommer Costa, født i Roma, men med Boston og NY som base siden 2001, på besøk helt aleine. På de to spora, på til sammen knappe 38 minutter, tar han oss med på ei perkusjonsreise et godt stykke bortenfor det meste.

Her snakker vi strukturer, stemninger og collager – ikke rytmiske groover og desslike som man ofte forbinder med perkusjonsutflukter. Dynamikk er et viktig uttrykksmiddel for Costa og på sett og vis så fører han samtaler med seg sjøl. Uansett så er de meningsfulle.

Distte tre utgivelsene er svært forskjellige, men de har likevel noe av det samme unike fundamentet. Alt er spennende, annerledes og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Strømmen av nye, store talenter i norsk jazz virker som den er uten ende. Marius Hirth Klovning bidrar med to nye bevis på at han har kommet for å bli.

Hullyboo er et band som har eksistert som trio helt siden 2009. Da fant de tre jazzstuderende unge herrene Mats Mæland Jensen (trommer), Marius Hirth Klovning (gitar) og Bjørnar Kaldefoss Tveite (bass) hverandre og de har heldigvis ikke funnet noen grunn til å skille lag.

«Farkost» er bandets andre utgivelse og nå har de to gutta fra Voss, Kaldefoss Tveite og Hirth Klovning, samt Mæland Jensen fra jazzmetropolen 3050 Mjøndalen, invitert med seg sjølvaste Tore Brunborg – også han fra Voss – på saksofon og Jakob Eri Myhre fra Bærum på trompet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er sju år siden Hullyboo ga oss sin debut «Bønner og flesk». Med «Farkost», der alt materialet er skrevet av enten Mæland Jensen, Hirth Klovning eller Eri Myhre, bekrefter de at de er et band i stadig utvikling – noe annet skulle for så vidt tatt seg uten med en autoritet som Tore Brunborg med på laget.

Musikken er vakker, ofte sakteflytende, fabulerende og med substans fra start til mål. Det hevdes at impulser fra både jazz, blues og country finnes i Hullyboos DNA. Det er det ingen grunn til å bestride, men det finnes mye annet der også som til sammen sørger for at dette herlige kollektivet befolka med utmerkede solister bør få mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del så langt.

Klovning har, i tillegg til å spille blant annet i Hullyboo og Skadedyr, hatt nok en drøm i mange år. Han har ønska å spille inn egenkomponert musikk helt aleine med sin akustiske gitar.

Nå har han heldigvis tatt mot til seg og de ni låtene, med titler som «Telemarksnedslag», «Nett ein liten joggetur» og «Smågras», og som varer i vel 25 minutter, er intet mindre enn en liten godtepose der Klovning i en slags jazz/folk-landskap viser oss hvilken smakfull estetiker han er.

Det er rom, luft og tanke bak alt Klovning foretar i dette universet der han ikke har noe å gjemme seg bak og det trenger han da heller ikke.

Marius Klovning må gjerne stikke gitaren frem i mye større grad enn han gjort til nå  – om det er med akustisk, elektrisk eller lap steel så forteller han oss at han er i besittelse av noe høyst personlig.

»Hagebyen» er kun å finne digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ben Reddik er i dette tilfellet et flott og annerledes band med en rekke av den oppvoksende slekts fremste representanter.

Ben Reddik er en septett som har eksistert siden 2011. Fødestedet for bandet er jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger og med bandets tredje utgivelse bekrefter de at har noe eget, flott og ikke minst humoristisk å melde.

Bandet, som består av Siril Malmedal Hauge på vokal og fløyte, Camilla Hole på saksofoner, Magnus Murphy Joelson på trombone, Håkon Hagen Knudsen på saksofoner og bassklarinett, Knut Kvifte Nesheim på trommer, Johannes Fosse Solvang på trombone, baryton og munnspill og Morten Berger Stai på bass, har skapt sitt eget lille musikalske univers. Besetninga mer enn antyder at soundet nesten må bli noe for seg sjøl.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mange av musikerne kjenner vi fra en rekke andre konstellasjoner – Siril Malmedal Hauge og Camilla Hole har begge markert seg kraftig med egne utgivelser, men synes heldigvis det fortsatt er morsomt å bidra til Ben Reddiks univers. Fem av de «ansatte» bidrar som komponister og to skriver de ofte morsomme tekstene som Malmedal Hauge synger på klingende sunnmørsk.

Arrangementene er både annerledes, lekne og spenstige og kler også tekstene på et fint vis. Solistisk er det også bra nivå, men for meg er det bandet og ensemblet som er det sentrale og viktige her.

Ben Reddik er noe helt for seg sjøl som sagt. Til tross for at mange av de involverte holder på med mye annet, så er det å håpe at de finner tid til å videreføre dette universet likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Connie Han – opp med hånda alle som kjenner til henne. Jeg er ikke blant dem med hånda i været, men jeg skal følge godt med henne fra nå av.

Jeg må ærlig innrømme at jeg var skeptisk etter å ha sett pressebildene til Connie Han (23). De er ikke av typen en norsk jazzartist ville ha brukt for å si det sånn….Men etter å ha hørt Hans andre skive under eget navn – hun debuterte med en hyllest til Richard Rodgers allerede som 19-åring – så la jeg raskt bort forutinntattheten. Connie Han er enkelt og greit en pianist med en teknikk, et uttrykk og en jazzkunnskap fra aller øverste hylle.

Han er født og oppvokst i Los Angeles og viste omgivelsene raskt at hun hadde noe helt spesielt på hjertet. Trommeslageren Bill Wysaske har vært med henne som mentor helt fra tenårene og det er han som bekler både trommekrakken og samtidig har produsert mitt første møte med Hans talent.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når Connie Han kan fortelle omgivelsene sine at hennes store forbilder er McCoy Tyner, Chick Corea, Herbie Hancock og Kenny Kirkland – jeg tipper også Cedar Walton -, så skjønner vi raskt hvilken vei dette bærer.

Det er et temperament, en kraft og en personlighet i spillet til Han som hører hjemme helt der oppe allerede. Hun har skrevet mye av musikken sammen med Wysaske og ellers vi blir servert Stephen Sondheims «Pretty Women», Joe Hendersons «Shade of Jade» og Duke Pearsons «Is That So?»

Vi befinner oss altså i et beintøft hardboplandskap og kjernetrioen består i tillegg av bassisten Edwin Livingston – alle tre fra LA vil jeg tro, og ukjente, men hippe størrelser for meg. Gjester på noen av spora er tenorsaksofonisten Walter Smith III og trompeteren Brian Swartz – meget velkvalifisert herrer begge to. Han spiller i all hovedsak akustisk, men viser også frem sine kvaliteter på elpiano på to av spora.

Jeg hadde verken hørt om eller hørt Connie Han før «Crime Zone» inntok heimen. Det har på alle vis vært slik at jeg gleder meg til neste møte allerede – Connie Han er ei stemme som kan være med å sette sitt bumerke på jazzen i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio har eksistert i 20 år. Det markeres med en strålende dobbelt-cd – den tiende i bandets historie – og da kalles den sjølsagt «10».

Moelvens desidert største jazzsønn, Helge Lien (44), har sakte, men uhyre sikkert tatt nye steg både som pianist, komponist og bandleder. Det var bortimot umulig å ikke legge merke til han da debuterte med sin egen trio i 2001 og med andre band som Tri O´Trang – her var det noe helt eget på gang.

Bekreftelsen på den antakelsen har det blitt mange av etter som åra har gått og veldig ofte med trioen hans – åpenbart hans hjertebarn. Fra starten av var det Frode Berg (bass) og Knut Aalefjær (trommer) som var med på reisa, men etter hvert har Mats Eilertsen overtatt bassplassen mens Per Oddvar Johansen de seineste åra har bekledd trommeavdelinga. Jeg har ikke lyst å mene at den ene besetninga er bedre enn den andre – jeg nøyer meg med å slå fast at det bare er annerledes.

Jeg tror likevel jeg vil påstå, etter å ha fulgt trioen gjennom hele reisa, at jeg aldri har latt meg glede og samtidig utfordre av Helge Liens ekskursjoner i større grad enn nå. Denne gangen hadde de gjort noe nytt i forbindelse med innspillinga. De hadde tatt turen til Nilento Studio utenfor Göteborg og der hadde de tydelig funnet den roa de trengte for at musikken skulle få det livet den ba om.

Lien er hovedkomponist på disse 20 låtene, men noe er også kollektivt unnfanga pluss at både Eilertsen og Johansen har bidratt med noe eget. Lien er en melodiker av rang – det er de to andre også – men her er det i større grad enn noensinne med Liens trio luft, ro og refleksjon over uttrykket. De tre fører enkelt og greit melodiske, rytmiske og substansielle samtaler på et svært høyt nivå.

Det gratuleres voldsomt med jubileet – bedre presang til alle oss kunne vi ikke be om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Anders Lønne Grønseth har drevet på med spennende saker helt siden begynnelsen av årtusenet. Det ser det absolutt ikke ut til at han har tenkt å slutte med.

Til tross for at Lønne Grønseth har vist seg svært så fordelaktig frem gjennom band som Sphinx, Mini Macro Ensemble og Bhattacharya/Grønseth/Wessel, så har det store gjennombruddet latt vente på seg. Årsakene er sikkert mange og sammensatte, men det at Lønne Grønseth har vært totalt kompromissløs hele veien har sikkert ikke gjort det lettere å bryte gjennom lydmuren. Her følger det to nye eksempler på hvor bra og hvor original Anders Lønne Grønseth er.

Med Lønne Grønseths (40) relativt nye band Multiverse gir han oss intet mindre enn to visittkort i løpet av vel et halvt år. De to er spilt inn samtidig – like før jul i 2017.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I mine ører er de to utgivelsene musikk som utfyller eller forlenger hverandre. Musikken er ikke vesensforskjellig – den har så definitivt Lønne Grønseths unike bumerke på seg hele veien. Det er åpenbart at sjefen har latt seg påvirke av både den moderne jazztradisjonen med røtter i 60-tallet samtidig som komponister som Olivier Messiaen og toneganger fra både indiske og arabiske tradisjoner fortsatt er med her, men ikke like tydelig som ved enkelte tidligere anledninger.

Den utmerkede kvintetten bestående av Espen Berg på piano, Audun Ellingsen på bass, Hayden Powell på trompet og islandske Einar Scheving på trommer, mens sjefen i tillegg til tenorsaksofon også trakterer bassklarinett, har alle fått utvidede fullmakter til å ta musikken dit de vil. Det har de definitivt gjort, men samtidig har de også skjønt Lønne Grønseths intensjoner fullt ut.

Disse to tilstandsrapportene bekrefter at Anders Lønne Grønseth fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå. Han er nemlig både en fremragende instrumentalist, komponist og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi vet sånn cirka hva vi får når Norah Jones kommer med noe nytt. Slik er det også denne gangen.

Norah Jones leverer det fansen forventer nok en gang.

Siden Norah Jones (40) slo gjennom med et brak i 2002, har hun gitt oss flott og varm musikk i grenseland som har henta fra jazz, pop, folk, country og gudene vet hva. Bare debutalbumet «Come Away with Me» solgte over 20 millioner eksemplarer og Jones har ikke sett noen voldsom grunn til å gjøre store forandringer på oppskrifta siden den gang.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Årets visittkort er likevel noe annerledes. Ikke musikalsk kanskje, men konseptet er noe forskjellig fra det vi har blitt vant til.

Den knappe halvtimen «Begin Again» varer er nemlig satt sammen av sju låter som har vært unnfanga som singler, men som vi altså får samla her for første gang.

Innspillingene er gjort i løpet av 2018 og 19 og Jones har samarbeida med folk hun har sett fram til å spille med som tangentist og produsent Thomas Bartlett, trommeslageren Brian Blade og gitaristen Jeff Tweedy. Instrumenteringa varierer fra spor til spor, fra små intime duoer til heftigere saker med fullt komp og blås.

Ellers er oppskrifta på det musikalske planet bortimot som før. Med hjelp fra sine nevnte venner så har Jones skrevet all musikk og alle tekster og vi befinner oss fortsatt i den vakre, lettfattelige, varme og ofte intime sfæren som Jones bortimot har skapt sjøl.

Er du av typen som har digga Norah Jones tidligere så kommer du også til å gjøre det denne gangen. For dere som har ønska en ny Norah Jones så skjer det ikke denne gangen heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Begin Again
Blue Note/Universal

Gitaristen Eirik Svela fikk oppfylt drømmen sin i fjor: Han fikk spilt inn eget stoff med en av sine favorittmusikanter i sjølvaste Brooklyn, New York.

Mange forbinder norsk jazz med ECM-tradisjonen og i mange tilfeller er jo det også riktig. Likevel er det mange, svært mange faktisk, som har helt andre idealer. Eirik Berg Svela (33), som er hans fulle navn, tilhører de som har en sterk fascinasjon for den amerikanske 60-tallsjazzen – gjerne med orgel i besetninga. Det vil si at gitarister som George Benson, Grant Green og Wes Montgomery hører hjemme i favorittsjiktet til Svela.

Når så muligheten bød seg og økonomien tillot det, så var New York og ei innspilling i det «rette» miljøet for denne typen musikk et naturlig mål. Som sagt så gjort og Svela tok med seg sine venner Dave Edge – engelskmann bosatt i Norge og blant annet med i The Real Thing – på tenorsaksofon og Tore Thorvaldsen Sandbakken på trommer over fjorden der en av Svelas favoritter, organisten Sam Yahel, venta.

I løpet av to marsdager i fjor var det hele gjort. Med et repertoar bestående av åtte Svela-låter pluss standardlåta «I´ll Be Seeing You» gikk de fire til verket og det høres nesten ut som om de aldri har gjort noe annet enn å spille sammen.

De fire har åpenbart de samme musikalske idealene og snakker samme språket. Her swinger det fra første takt og i alle slags tempi i løpet av de vel 50 minuttene.

Her blir det ikke sprengt ei eneste musikalsk grense; her dreier det seg kun om å spille og skape vakker musikk basert på en tradisjon alle de fire synes veldig om. I mi bok holder det mer enn lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den originale strykekvartetten Tokso har latt seg inspirere av det norrøne diktet «Voluspá». Med to solide forsterkninger gir Tokso oss like tidløs musikk som diktet er det.

Tokso, leda av hardingfelespilleren og komponisten Anne Hytta, har eksistert i over ti år. Det har ført til to cder før denne og med ei besetning bestående av franske Eléonore Billy på nyckelharpa, Sigrun Eng på cello og greske Kelly Thoma på kretisk lyra, sier det seg sjøl at det låter helt spesielt av denne kvartetten.

Når så den fransk/iranske perkusjonisten Bijan Chemirani og bassisten Jo Skaansar takka ja til invitasjonen til å ta turen til Jønnbu Fjellkyrkje noen vinterdager i fjor for å spille inn musikken Hytta hadde skrevet, så blei det overhodet ikke mindre spennende av den grunn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her var det altså klart for møter mellom en rekke kulturer, tradisjoner og musikalske sjangre, men Hytta hadde åpenbart en tydelig visjon for hvor hun ville med «Fyrsta morginn» og hennes seks medmusikanter har løst koden på best mulig vis.

Hytta har lenge vært fascinert av «Voluspá» – det tusen år gamle diktet som beveger seg fra balanse og harmoni via total ødeleggelse for så å ende opp i nytt håp. Diktet kunne med andre ord vært skrevet i dag.

Musikken har sine røtter i tradisjonsmusikk med utspring både i Norge og helt andre steder. 54 strenger sørger for at vi blir tatt med til et varmt, originalt og hele tida spennende lydunivers med masse dynamikk i seg. Her lyttes det intenst og alle gir hverandre det rommet de trenger for musikalsk å skape alle de voldsomme emosjonene som diktet, som er å finne i tekstheftet, ber om.

»Fyrsta morginn» er tidløs musikk som, til tross for at den har solide folkemusikalske røtter, bør snakke til et musikkelskende publikum også langt utenfor folkemusikkmenigheta.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lørdagen under Jazzfest i Trondheim blei en formidabel manifestasjon av hva jazzlinja i byen har betydd de 40 åra den har eksistert. Høydepunktene stod i kø og til slutt leverte Maria Kannegaard en konsert som aldri – ALDRI – vil bli glemt.

La oss like gjerne ta det hele i kronologisk rekkefølge. Først ut var Håvard Stubø med sin utmerkede kvartett bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Torbjörn Zetterberg (bass). Musikanter fra forskjellige land og generasjoner som passer framifrå sammen i et repertoar stort sett skrevet av Stubø og Zetterberg.

Stubø spiller på sin fars gamle gitar. Thorgeir var landets ledende gitarist i forlengelsen av bebopsjangeren. Bare 42 år gammel forlot han tida på grunn av kreft, men han satt betydelige spor etter seg og Håvard har altså fulgt i sin fars fortspor – med hans gitar.

Dagens Stubø er en usedvanlig utadvendt og morsom kar som kommuniserer på et herlig vis med publikum. Svært mange i jazzverdenen har mye å lære av han på det området. Han har gjort sin hjemby Narviks valgspråk, nemlig raus, nytenkende og stolt, til sitt og slik låter da også musikken hans som også stilmessig følger i farens fotspor.

Uten at jeg vet det helt sikkert, regner jeg med at Riisnæs også spilte med faren og det er så flott å kunne slå fast at denne beskjedne tenorgiganten spiller bedre enn noen gang sammen med disse ungkalvene. Dette er et band som åpenbart har jobba mye sammen og som låter som akkurat det – et BAND. Både Mjåset Johansen og Stubø har gått på jazzlinja og innleda denne dagens feiring av sin tidligere studieplass på best mulig vis.

Jubileumskonserten i forbindelse med jazzlinjas 40 års jubileum var en en slags gjennomgang av hva og hvordan det hadde skjedd at dette unikumet av en utdanningsinstitusjon hadde oppstått og vokst seg stor og betydningsfull.

Først fikk den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen, som har slått seg ned i Trondheim etter at hun var ferdig med studiene, NTNUs første jazzpris til stor og fortjent åtgaum.

Morsomt og informativt leda av John Pål Inderberg og Marianne Meløy fikk vi møte alle fra jazzlinjas byråkratiske «far», tidligere statssekretær Halvdan Skard, til dagens ledelse med Erling Aksdal og sjølsagt masse musikanter – tidligere og nåværende studenter.

Siril Malmedal Hauge og Erlend Skomsvold på duo, Siri Gjære og Tord Gustavsen på duo igjen for første gang siden 2002, Vigleik Storaas, Christian Jaksjø, Tor Yttredal, Siv Øyunn Kjenstad og Per Mathisen sammen, Bjørn Klakegg og Trond Kopperud og noen av de 400 studentene som har gått på jazzlinja opp gjennom åra i en vokalversjon av ei Lennie Tristano-låt som aldri kommer til å bli gjentatt!

Deretter gikk ferden til legendariske Studentersamfundet der jeg må innrømme å ha lagt igjen ei krone eller to og noen hjerneceller i studietida for noen få år siden…..Den eneste som mangla var Ole vakt, den ikoniske dørvakta i hine gårde dage, men sønnen hans var visstnok på plass. Ellers så var huset akkurat som før og bedre start på festkvelden enn en solid time med Hanna Paulsberg, Rohey Tallah og Ellen Andrea Wang – Gurls – er ikke mulig å ønske seg.

Gurls, som egentlig var ment som et hobbyprosjekt, har blitt et av de tøffeste og meste originale småbandene i norsk og europeisk jazz, pop, soul, funk – jeg vet ikke hva og egentlig så bryr jeg meg ikke heller. Paulsberg skriver de hippeste låtene og tekstene, Tallah synger så funky og tøft at man skulle tro at The Bronx og ikke Linderud i Oslo var utgangspunktet og Wang spiller så hipt og groovy at Gurls har alt i seg for å legge resten av verden for sine føtter.

Når så festen blei avslutta med at en armada av jenter kom og forsterka Gurls, så var det ikke så mye mer å ønske seg fra den kanten. Herlig – topp stemning!

Nest siste stopp blei av den kortvarige sorten fordi jeg havna helt bakerst i lokalet og fordi jeg derfor bestemte meg for å stikke litt tidlig for å sikre meg plass til siste etappa.

Det høres jeg nesten ut som en majestetsfornærmelse når vi hadde med den ypperlige duoen Ola Kvernberg og Steinar Raknes – forsterka med Hanna Paulsberg ei lita stund også – å gjøre. Det lille jeg fikk med meg var uansett tilstrekkelig til å slå fast at Romsdalens store sønner leverte akkurat på det skyhøye nivået vi har blitt med fra dem i et repertoar som henta fra begges skatter.

Siste stopp var et møte med en artist, en pianist, en komponist, en bandleder og et stort menneske: Maria Kannegaard. Det er ingen hemmelighet at hun har slitt med helsa de seineste åra og dette var den første gangen hun spilte konsert på seks år.

Vi er mange som har håpet at denne dagen skulle komme – at Maria var i stand til å spille for oss igjen, at helsa hennes skulle tillate det. Denne høyst spesielle dagen var det altså klart for i går og hvilken opplevelse vi heldige fikk være med på.

I godt og vel en og en halv time tok hun og hennes beste musikalske venner, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, oss med på ei rundreise i Kannegaards inderlige, vakre, melodiske, skakke, varme og uhyre personlige univers.

Det er mulig å få assosiasjoner til Keith Jarretts 70-talls komposisjoner og estetikk, men for Guds skyld: Maria Kannegaard likner kun på seg sjøl. Reisefølget Strønen og Vågan kunne ikke bli bedre og mer empatisk og når så Tor Breivik danderte lyden slik bare han kan, så var et av de sterkeste emosjonelle møtene når det gjelder musikk for min del et faktum.

Maria Kannegaard – velkommen tilbake og tusen takk for deg og musikken din. Vi trenger deg!!!

De to dagene jeg fikk med meg av Jazzfest var nok en gang av det strålende slaget – ypperlig skrudd sammen av Ernst Wiggo Sandbakk.

Gratuler til han, Jazzfest, jazzlinja og ikke minst Maria Kannegaard.