Lørdagen under Jazzfest i Trondheim blei en formidabel manifestasjon av hva jazzlinja i byen har betydd de 40 åra den har eksistert. Høydepunktene stod i kø og til slutt leverte Maria Kannegaard en konsert som aldri – ALDRI – vil bli glemt.

La oss like gjerne ta det hele i kronologisk rekkefølge. Først ut var Håvard Stubø med sin utmerkede kvartett bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Torbjörn Zetterberg (bass). Musikanter fra forskjellige land og generasjoner som passer framifrå sammen i et repertoar stort sett skrevet av Stubø og Zetterberg.

Stubø spiller på sin fars gamle gitar. Thorgeir var landets ledende gitarist i forlengelsen av bebopsjangeren. Bare 42 år gammel forlot han tida på grunn av kreft, men han satt betydelige spor etter seg og Håvard har altså fulgt i sin fars fortspor – med hans gitar.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dagens Stubø er en usedvanlig utadvendt og morsom kar som kommuniserer på et herlig vis med publikum. Svært mange i jazzverdenen har mye å lære av han på det området. Han har gjort sin hjemby Narviks valgspråk, nemlig raus, nytenkende og stolt, til sitt og slik låter da også musikken hans som også stilmessig følger i farens fotspor.

Uten at jeg vet det helt sikkert, regner jeg med at Riisnæs også spilte med faren og det er så flott å kunne slå fast at denne beskjedne tenorgiganten spiller bedre enn noen gang sammen med disse ungkalvene. Dette er et band som åpenbart har jobba mye sammen og som låter som akkurat det – et BAND. Både Mjåset Johansen og Stubø har gått på jazzlinja og innleda denne dagens feiring av sin tidligere studieplass på best mulig vis.

Jubileumskonserten i forbindelse med jazzlinjas 40 års jubileum var en en slags gjennomgang av hva og hvordan det hadde skjedd at dette unikumet av en utdanningsinstitusjon hadde oppstått og vokst seg stor og betydningsfull.

Først fikk den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen, som har slått seg ned i Trondheim etter at hun var ferdig med studiene, NTNUs første jazzpris til stor og fortjent åtgaum.

Morsomt og informativt leda av John Pål Inderberg og Marianne Meløy fikk vi møte alle fra jazzlinjas byråkratiske «far», tidligere statssekretær Halvdan Skard, til dagens ledelse med Erling Aksdal og sjølsagt masse musikanter – tidligere og nåværende studenter.

Siril Malmedal Hauge og Erlend Skomsvold på duo, Siri Gjære og Tord Gustavsen på duo igjen for første gang siden 2002, Vigleik Storaas, Christian Jaksjø, Tor Yttredal, Siv Øyunn Kjenstad og Per Mathisen sammen, Bjørn Klakegg og Trond Kopperud og noen av de 400 studentene som har gått på jazzlinja opp gjennom åra i en vokalversjon av ei Lennie Tristano-låt som aldri kommer til å bli gjentatt!

Deretter gikk ferden til legendariske Studentersamfundet der jeg må innrømme å ha lagt igjen ei krone eller to og noen hjerneceller i studietida for noen få år siden…..Den eneste som mangla var Ole vakt, den ikoniske dørvakta i hine gårde dage, men sønnen hans var visstnok på plass. Ellers så var huset akkurat som før og bedre start på festkvelden enn en solid time med Hanna Paulsberg, Rohey Tallah og Ellen Andrea Wang – Gurls – er ikke mulig å ønske seg.

Gurls, som egentlig var ment som et hobbyprosjekt, har blitt et av de tøffeste og meste originale småbandene i norsk og europeisk jazz, pop, soul, funk – jeg vet ikke hva og egentlig så bryr jeg meg ikke heller. Paulsberg skriver de hippeste låtene og tekstene, Tallah synger så funky og tøft at man skulle tro at The Bronx og ikke Linderud i Oslo var utgangspunktet og Wang spiller så hipt og groovy at Gurls har alt i seg for å legge resten av verden for sine føtter.

Når så festen blei avslutta med at en armada av jenter kom og forsterka Gurls, så var det ikke så mye mer å ønske seg fra den kanten. Herlig – topp stemning!

Nest siste stopp blei av den kortvarige sorten fordi jeg havna helt bakerst i lokalet og fordi jeg derfor bestemte meg for å stikke litt tidlig for å sikre meg plass til siste etappa.

Det høres jeg nesten ut som en majestetsfornærmelse når vi hadde med den ypperlige duoen Ola Kvernberg og Steinar Raknes – forsterka med Hanna Paulsberg ei lita stund også – å gjøre. Det lille jeg fikk med meg var uansett tilstrekkelig til å slå fast at Romsdalens store sønner leverte akkurat på det skyhøye nivået vi har blitt med fra dem i et repertoar som henta fra begges skatter.

Siste stopp var et møte med en artist, en pianist, en komponist, en bandleder og et stort menneske: Maria Kannegaard. Det er ingen hemmelighet at hun har slitt med helsa de seineste åra og dette var den første gangen hun spilte konsert på seks år.

Vi er mange som har håpet at denne dagen skulle komme – at Maria var i stand til å spille for oss igjen, at helsa hennes skulle tillate det. Denne høyst spesielle dagen var det altså klart for i går og hvilken opplevelse vi heldige fikk være med på.

I godt og vel en og en halv time tok hun og hennes beste musikalske venner, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, oss med på ei rundreise i Kannegaards inderlige, vakre, melodiske, skakke, varme og uhyre personlige univers.

Det er mulig å få assosiasjoner til Keith Jarretts 70-talls komposisjoner og estetikk, men for Guds skyld: Maria Kannegaard likner kun på seg sjøl. Reisefølget Strønen og Vågan kunne ikke bli bedre og mer empatisk og når så Tor Breivik danderte lyden slik bare han kan, så var et av de sterkeste emosjonelle møtene når det gjelder musikk for min del et faktum.

Maria Kannegaard – velkommen tilbake og tusen takk for deg og musikken din. Vi trenger deg!!!

De to dagene jeg fikk med meg av Jazzfest var nok en gang av det strålende slaget – ypperlig skrudd sammen av Ernst Wiggo Sandbakk.

Gratuler til han, Jazzfest, jazzlinja og ikke minst Maria Kannegaard.