Trioen Vintermåne har eksistert i over 20 år. Musikken har røtter mye lenger tilbake, men tolkningene deres er av vår tid.

Saksofonisten Frøydis Grorud, sangeren Anne Gravir Klykken og tangentisten Torjus Vierli traff hverandre på musikkutdanninga i Kristiansand på slutten av 90-tallet. Der skjønte de raskt at de hadde noe felles musikalsk å «snakke» om. Det har ført til at gruppa Vintermåne nå har spilt inn tre plater og gjort en rekke konserter. Heldigvis synes de fortsatt det er hyggelig å tilbringe tid og skape musikk sammen.

Utgangspunktet for de ti sangene er tradisjonsviser fra Telemark som kan strekke seg flere hundre år tilbake. Noe er sanger ment for å lokke buskapen hjem, noe er kristne folketoner og noe handler om kjærligheten.

Anne Gravir Klykken har åpenbart gått djupt ned i dette tekstmaterialet og med si klare, sterke og vakre stemme og med et foredrag som når frem til et et publikum av i dag også, legger hun mye av premissene for Vintermånes sound.

Når så saksofonist og fløytist Grorud og allehånde tangentist Vierli omkranser og utfordrer stemma og uttrykket til Gravir Klykken på best mulig måte med moderne, men hele tida respektfulle tolkninger som viser at dette materialet absolutt tåler å bli flytta inn i vår tid, så har «Sut» blitt et herlig påfyll av tradisjonsmusikk sett med nåtids ører og kreative hjerner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart soim mulig.

Dette er første gang jeg både hører om og hører den spanske pianisten Daniel García. Det frister allerede til gjentakelse.

»Travesuras» er Daniel Garcías tredje cd under eget navn. Den 36 år unge tangentisten har altså passert under den berømte radaren inntil nå, men med utgivelse på det tyske verdensomspennende selskapet ACT er sjølsagt muligheten for å nå et større publikum også langt utenfor de andalusiske stepper betydelig større.

García studerte klassisk musikk hjemme i Spania før turen gikk til USA og Berklee, der Wayne Shorters pianist Danilo Pérez blei hans lærer. Og her finner vi også mange av skjæringspunktene i Garcías musikk.

Han har åpenbart et nært og sterkt forhold til den spanske stoltheten flamenco – kanskje like sterkt og viktig som hans forhold til jazz. Dette skinner gjennom både i hans komposisjoner, hans dynamiske og temperamentsfulle uttrykk og hans virile og langt framskredne teknikk.

De som mener de vil gjenkjenne spor av både Michel Camilo, Chick Corea og Danilo Pérez her, har helt rett. Det er i mange av de samme landskapene García befinner seg, men han gjør det så avgjort med sitt eget avtrykk.

Bortsett fra ei låt av Paco de Lucia og en folketone, så har García skrevet all musikken, blant annet «Dream of Miles» inspirert av «Solea» fra «Sketches of Spain». Det er et stor spenn i musikken fra det uhyre heftige og virile til det mer balladeprega og sammen med det utmerkede reisefølget Reinier Elizarde «El Negrón» på bass og Michael Olivera på trommer – begge opprinnelig fra Cuba, men bosatt i Spania, samt Jorge Pardo som gjest på to spor, blir dette ei trioinnspilling med særpreg som kan løfte Daniel García inn i det aller øverste sjiktet her i Europa. Oppegående festivalarrangører er herved informert og bør kjenne sin besøkelsestid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Da jeg møtte og hørte bandet Svarteper fra Ål for første gang for knapt tre år siden, blei jeg begeistra. Slik er det også når jeg tilbringer kvalitetstid med oppfølgeren med det herlige navnet «Antiapatisk lommeparlør».

«Svevestøv» het debutskiva til gjengen fra Ål i Hallingdalen. Den fortalte oss om en gjeng som absolutt hadde henta inspirasjon fra sambygdinger som Hellbillies og Stein Torleif Bjella, men som samtidig hadde begitt seg ut på sin egen vei. Musikken var livsbejaende og tekstene var både morsomme og personlige i sin fortellende stil.

Ideologisk fører, låtskriver, tekstforfatter, vokalist, gitarist og mye mer, Herman Kvelprud, følger opp i den samme løypa. Han skriver tekster – på dialekt må vite – som er som små fortellinger. Han driter i om rima ikke sitter hver eneste gang og han driter også i om det rytmisk ikke stemmer helt – her er det historia som er viktig å fortelle og det gir det hele et herlig personlig avtrykk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når så de andre i Svarteper er på linje i et slags norsk The Band-sound, så har «Antiapatisk lommeparlør» blitt en flott bekreftelse på det vi mer enn ante etter «Svevestøv»: Svarteper hadde noe eget, noe morsomt og noe hipt å melde – nok en gang en fra Ål i Hallingdalen. Hva er det de har i melka der i dalen forresten?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes dåp snart som mulig.

Det er ingen tvil om at Alex Riel er kongen blant danske trommeslagere. Når han så er gudfar til Stefan Pasborg og han følger både i Riels og egne egne fotspor på best mulig vis, så er arverekkefølga soleklar.

Alex Riel (78) har helt siden 60-tallet vært kongen blant danske trommeslagere. Også her hjemme og i resten av Europa har han også et stort navn og ingen som fikk gleden av å høre han med blant andre Arild Andersen og Radka Toneff kommer til å glemme det. To kjennetegn: alltid fantastisk trommespill og alltid med smilet på lur.

Når så Stefan Pasborg (44) bokstavelig talt mer eller mindre har vokst opp med Riel – han er Pasborgs gudfar på riktig -, så var det vel ikke kanskje ikke noen bombe at trommer og jazz skulle bli karriereveien for han også. De har faktisk spilt inn plate sammen også: «Drumfaces».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tro ikke på noen måte at Pasborg er avhengig av sin mentor og gudfar for at det skal bli heftig musikk av det. Via disse seks EP-ene forteller han hvilken allsidig og virtuos musikant han er og uansett hva han gjør herfra og ut så har han skapt en bauta over seg sjøl som han for alltid kan være svært stolt av.

Fra han han var en neve stor, som det jo heter i westernspråket, var han opptatt av og så westernfilmene til Sergio Leone – vi snakker «For a Few Dollars More» og «The Good, the Bad and the Ugly» blant andre. Musikken var alltid laga av unikumet Ennio Morricone og satte spor som aldri har blitt viska ut hos unge Pasborg. Sammen med gitaristen Lars Bech Pilgaard og tangentisten Adi Zukanović, gir Pasborg fem låteksempler på at denne musikken er tidløs og ultrahip.

Som de fleste tenåringer var Pasborg også opptatt av rockemusikk. Med et band som eksisterte på første halvdel av 10-tallet, Free Moby Dick, tolka de favorittlåter av Elvis Presley, Led Zeppelin, Doors, Wolfmother og Tom Waits. Bandet bestod av saksofonistene Mikko Innanen og Liudas Mockunas og elbassisten NIcolai Munch-Hansen og i tillegg til å være influert av rock så var avantgardister som Albert Ayler også viktige for bandet og disse liveinnspillingene fra 2013 og 14 tar oss med til dette spennende grenselandet.

Mentor Alex kan også det meste – uansett stilart – men bebop ligger nok kanskje hans hjerte nærmest. Det uttrykket har nok Pasborg arva på best mulig vis og i forlengelsen av bebopen platedebuterte han i 1997 med en trio bestående av pianisten Jonas Müller og bassisten Jonas Westergaard. Her får vi møte de tre både i studio og live og hvorfor Pasborg vant prisen som beste solist ved festivalen i tyske Leverkusen, skjønner vi godt.

Allsidigheten er det altså ikke noe å si på når det gjelder Pasborg og kanskje den mest utfordrende av disse seks skivene er soloplata han har gjort uten overdubs eller annet studiofiks. Stikker, visper, skinn og metall – dett er dett. De to totalt fritt improviserte stykkene sier oss det meste om Pasborgs kreativitet og grenseløshet.

Sammen med trommeslageren, elektronikeren og vokalisten Emil de Waal blei Pasborg invitert til å gjøre en duokonsert for et par år sida. Det synes de to var så morsomt og spennende at de ville ta ideene med i studio. Der ønska de ei tredje stemme også til dettemoderne landskapet og saksofonist, elektroniker og vokalist TS Høeg var et åpenbart valg. Looper og maskiner preger musikken og gjør dette til den mest «moderne» av de seks visittkorta. Tøffe saker!

Den konstellasjonen der vi kjenner Pasborg best her hjemme er i den heftige trioen Ibrahim Electric med Niclas Knudsen på gitar og Jeppe Tuxen på orgel. Her snakker vi groooovete saker og bandets tolkninger av julesanger står på ingen måte tilbake for det andre vi har hørt fra trioen. Midt på sommeren i fjor fikk Pasborg overtalt sine to venner til å gjøre «We Wish You a Merry Christmas», «White Christmas» og noen aviser til og du verden så det swinger! Corny? Kanskje. Hipt? Definitivt!

Stefan Pasborg er klar for å ta over trona når det enn skulle være. Det er å håpe at gudfar Alex Riel blir sittende der i mange år ennå. I mellomtida anbefales det å skaffe seg disse visittkorta til Stefan Pasborg. De er kun laga i 500 eksemplarer og eksklusivt i vinyl. De kommer garantert til å bli samleobjekt – Stefan Pasborg er nemlig på god vei til kongekrona!

Organisten Thomas Torstrup og gitaristen Martin Högberg møtte hverandre på jazzlinja i Trondheim. Der traff de også John Pål Inderberg – den strålende pedagogen og saksofonisten. Nå får vi møte alle tre sammen.

Det heter seg at elever skal være forsiktig med å ha for nære relasjoner til læreren sin. Det er sikkert et godt råd generelt, men i dette tilfellet er det tydelig at det ikke finnes noen regel uten unntak.

Torstrup har nå satt kursen tilbake til hjembyen Stavanger, mens svenske Högberg har bosatt seg i Bodø. Forhåpentligvis vil de likevel holde kontakten – basert på det som skjedde i Selbu kirke i løpet av tre novemberdager for godt og vel to år siden så har de to nemlig svært mye å si hverandre – og ikke minst oss.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med utgangspunkt i elleve låter skrevet av enten Torstrup eller Högberg, alle med røtter i alt fra salmer, folkemelodier og jazz, så tar de to vennene oss med på vakre, inderlige og ikke minst empatiske ekskursjoner med den ikke helt vanlige instrumenteringa kirkeorgel og strømgitar.

Med disse to unge herrene som reiseledere, der Torstrup forteller oss at kirkeorgelet absolutt kan benyttes i improvisasjonssammenheng og der Högberg med sin tøffe gitartone med spor av både Hank Marvin og Terje Rypdal, blir dette møtet i Selbu kirke av det spesielle og minneverdige slaget. En del av æra for det skal definitivt gå til John Pål Inderberg også som med sin umiskjennelige personlighet og høyst unike saksofontone både på baryton- og sopransaksofon krydrer bortimot halvparten av låtene.

«Selbu Sessions» har blitt musikk helt for seg sjøl. Det ligger nesten i korta med denne besetninga og når så de to unggutta og veteranen spiller så inderlig som de gjør, så blir dette en session som har alt i seg til å bli stående både lenge og vel. Tøft, inderlig og herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den eller de som fant ut at å sette sammen denne norsk-portugisiske trioen var en god idé, bør gi seg sjøl et klapp på skuldera. Dette har det nemlig blitt et livgivende møte av.

Kongeriket er representert med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm, mens Portugal har sendt bassisten Hernâni Faustino og trommeslageren og perkusjonisten Nuno Morão.

Ellerhusen Holm har vist seg særs fordelaktig fram i band som Honest John, Ballrogg og Large Unit. Faustino og Morão kjenner vi av åpenbare ikke så godt til her hjemme, men tilhengere av det ustoppelige portugisiske selskapet Clean Feed har definitivt lagt merke til begge to.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De tre, under det merkverdige bandnavnet Hamar Trio som jeg tipper har lite med med byen ved Mjøsa å gjøre, har garantert sett og hørt noe med hverandres uttrykk som har gjort at de har ønska å ta seg en tur i laboratoriet sammen.

Som sagt, så gjort og vi får bli med på deler av to konserter i henholdsvis Coimbra og Parede i Portugal i november 2016.

Det har ført til fire låter som alle er kollektivt unnfanga der og da – vi snakker frijazz med andre ord. Utfluktene varer i knappe 45 minutter og det betyr igjen at ideene får anledning til å ta de veiene de tre synes de fortjener.

Dette er spennende, åpen og tidløs frijazz der lytting, utfordring og empati mellom tre likeverdige partnere er sentrale ingredienser. Live er dette sikkert svært så tøft, men før den muligheten dukker opp så er denne liveinnspillinga en god erstatter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.