Det er noen musikanter det tar et hundredel å kjenne igjen; saksofonistene Jan Garbarek og Stan Getz er blant dem. Gitaristen Bill Frisell hører hjemme i den samme kategorien.

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med Bill Frisell – i 1981. Arild Andersen hadde fått anbefalt den da ukjente gitaristen av ECM-sjef Manfred Eicher til sitt drømmeband under Moldejazz. De to andre var trommeslageren Alphonse Mouzon og pianisten John Taylor og resultatet kan høres på skiva «A Molde Concert». Forsiktig i bakgrunnen var Frisell å finne – i motsetning til Mouzon.

Siden har Frisell blitt intet mindre enn en av jazzens store stemmer – enten sammen med andre giganter som Jan Garbarek, Joe Lovano og Paul Motian eller som sjef for en rekke egne konstellasjoner. Her kommer det to tilstandsrapporter fra Frisell (68) som forteller oss at han fortsatt holder den skyhøye standarden som han har skjemt oss bort med siden 1981.

For to år siden ga Frisell oss «Small Town» sammen med den meget ettertrakta – og like beskjedne – bassisten Thomas Morgan. Musikken var spilt inn på verdens kanskje mest legendariske jazzklubb, Village Vanguard i New York, i mars 2016. Resultatet var strålende, men det skulle også vise seg at de hadde mer på lur fra denne residensen og her kommer altså forlengelsen.

Oppskrifta er akkurat den samme som sist. En av låtene, «Wildwood Flower», er også med på begge utgivelsene, men i en helt forskjellig versjon må vite. Ellers plukker Frisell fra sitt enorme låtarsenal i ymse jazz-, country, -folk og filmlandskap.

Her får vi låter som «Save the Last Dance for Me», James Bond-låta «You Only Live Twice», folkesangen «Red River Valley», standardlåta «Lush Life» og Thelonious Monk-låtene «Epistrophy» og «Pannonica» samt noen egne låter.

Alt blir sjølsagt tolka så unikt som disse to kan det med Frisells umiskjennelige gitartone i front. Morgan er det perfekte reisefølget for Frisell med sine enorme ører og evne og vilje til å bidra til uttrykket i stedet for å fremheve seg sjøl. Dette er musikk perfekt egna til å la den store ro senke seg.

Vel et år seinere, i august 2017, gikk Frisell i studio mutters aleine, men med en rekke gitarer, både akustiske og elektriske, bass, loopmaskin, ukulele og en rekke bokser og duppeditter. Frisell vet også hvordan han skal utnytte moderne studiofasiliteter – spesielt i samarbeid med sin mangeårige produsent Lee Townsend.

Resultatet har blitt 16 egne låter – en i to versjoner – som gir oss et flott bilde av hvilken stor palett Bill Frisell har å plukke fra. Estetikken i dette uttrykket er for så vidt den samme som på liveplata, men det låter ganske så forskjellig til tross for at Frisell-sounden sjølsagt fortsatt er på plass.

Frisell legger ikke skjul på at han har ei solid dragning mot countrymusikken – han fortsetter å være en solid brobygger mellom sjangrene. Også «Music IS» føyer seg inn i rekka av strålende Bill Frisell-album.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.