Nå har det seg slik at jeg sjelden leser antologier som «Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo». Der holdt jeg på å gå på en smell gitt! Når har heldigvis Roy Jacobsens bidrag «På randen av Vigeland» kommet ut i bokform. For en liten skatt det er!

I løpet av ei bok på 50 sider, inkludert en rekke flotte historiske bilder og nye av John Erik Riley, tar Jacobsen oss med på sin personlige reise til Vigelandsparken. Kan det bli stor kunst av det da? Med Roy Jacobsen som reiseleder er svaret et klart og rungende ja!

Det viser seg at Jacobsen har et nært forhold til parken og kunsten der helt fra sin barndom og oppvekst – sjøl om den var på den andre kanten av Oslo, på Årvoll. Mora til Jacobsen skulle nemlig til «tannlegen» på Majorstua minst hver fjortende dag og mens hun var der, var ofte Roy, søstera hans og faren i parken.

Etter at mora omkom i ei bilulykke der faren satt ved rattet, blei det klart for Jacobsen at det ikke var snakk om noen tannlege. På biltur langs Mosseveien etter moras bortgang stilte faren følgende forunderlige spørsmål: synes du mor hadde dårlige tenner? Det viste seg at hun ikke hadde vært hos noen tannlege, men derimot hos den kjente psykiateren Irgens Strømme.

Derfra får vi bli med på Jacobsens oppvekst beskrevet på et ærlig, men samtidig kjærlig vis kun en forfatter med hans kapasitet kan formidle på et usminka vis med få, men alltid korrekte ord, vendinger og formuleringer. Det er så sterkt, ekte og inderlig at det setter seg fast som en av min største leseropplevelser – og den er gjort unna bare på noen minutter!

Roy Jacobsen går aldri over den imaginære grensa der føleri blir en ingrediens. Vigeland, hans kunst og parken blir en viktig del av denne fortellinga som forteller oss om en oppvekst, en familie, et liv som er ganske så vanlig, men helt ekstraordinært.

Roy Jacobsen – for en forfatter, for en formidler han er!