De som har hørt fiolinisten Harpreet Bansal tidligere blir ikke overraska over at hun nok en gang har skapt musikk som beveger seg – og oss.
Harpreet Bansal i front for sitt strålende band.
Norsk/indiske Harpreet Bansal (40) har gjennom sine to tidligere skiver på OK World/Jazzland, både med trioen sin og bandet som vi også møter her, og i flere andre musikalske konstellasjoner, fortalt oss at hun er en musikant som har alt i seg til å få kulturer og mennesker til å møtes. Det er viktigere enn noen gang og med “Movements” tar hun ytterligere steg.
Bandet til Bansal er eksakt det samme som vi møtte på “Samaya” som kom for to år siden. Det vil si Javid Afsari-Rad på det persiske instrumentet santur, Andreas Bratlie på tablas og perkusjon, Adrian Fiskum Myhr på bass og Vojtech Prochazka på harmonium. I tillegg gjester Svante Henryson på cello pluss at Audun Strype skal ha velfortjent skryt for å ha ratta den flotte lyden i Kampen kirke i Oslo.
Bansal har skrevet all musikken mens arrangementene har kommet til gjennom en felles forståelse som det står på coveret. Det betyr at musikken, som har et raga-utgangspunkt, får impulser fra både Iran, Tsjekkia, Sverige og Norge – altså fra en rekke kulturer og til sammen blir det et brygg som både er fascinerende, spennende og ganske så unikt.
Presseskrivet hevder at musikken er meditativ, leken, improvisert, organisert, fri, presis, indisk, norsk og internasjonal. Jeg har ingen problemer med å være enig i alt dette og når kjemien mellom alle de involverte er av typen strålende, så blir det musikk og bevegelse ut av det som beveger oss som mottakere også på et helt spesielt vis. Vakkert, sterkt og høyst personlig.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Harpreet Bansal Band Movements OK World/Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Det skulle ta si tid før før bandet Bladed sine veier skulle krysse mine, men nå har hjertebarnet til vokalisten Anita Kaasbøll virkelig tatt bolig her i heimen.
Anita Kaasbøll har noe tøft og unikt å komme med sammen med Bladed.
Anita Kaasbøll (42), opprinnelig fra Hitra, men bosatt i Trondheim fra hun var 16, er et navn jeg har stifta bekjentskap med en rekke ganger spesielt i forbindelse med med det spennende kollektivet Trondheim Voices. Jeg vet også at hun har samarbeida mye den eksperimentelle bassisten Michael Francis Duch. Det at hun har leda et svært interessant pop/rockeband med navnet Bladed siden 2004 har jeg derimot ikke fått med meg. Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, men i lett hulking og tar det på mi egen kappe og skjønner umiddelbart at jeg har gått glipp av mye flott.
Nå har jeg fått muligheten til å ta igjen en del av det tapte i alle fall. Her om dagen dukka det nemlig opp ei flott pakke med to nydelige lper – vi snakker design på høyt nivå, begge inkludert cder for sikkerhets skyld, med Bladed sine to siste utgivelser.
“The Ballad of the Hammer and the Nail” er bandets helt ferske, mens “Halloween in Bagamoyo” kom ut i 2015. Kaasbøll har skrevet all musikken, mens trommeslager Thomas Oxem har skrevet tekstene på den nye skiva.
Det første som slår meg er den fantastiske stemma til Kaasbøll. Den har et omfang som er voldsomt og gir henne et uttrykk som er usedvanlig personlig. Hun drar deg inn i tekstene sine og universet sitt som befinner seg i et indiepop/rock-univers som jeg sikkert kan hente fram referanser til, men som jeg føler meg mer enn komfortabel med å kalle kaasbøllsk.
Det er også flott å følge utviklinga mellom de to albumene. Stemma får enda større plass nå enn i 2015 med et mer dempa og lavmælt uttrykk, noe som kler Kaasbøll perfekt. Med seg har hun en trio som vet hvor hun vil og medprodusent og gitarist Kenneth Ishak har åpenbart vært ei viktig medstemme.
Anita Kaasbøll og Bladed har gitt ut to plater før disse også – jeg har med andre ord en god del “jobb” igjen å gjøre. Uansett: Anita Kaasbøll og Bladed bør få mye oppmerksomhet. Så bra er nemlig hun og de.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bladed The Ballad of the Hammer and the Nail Crispin Glover Records/Stickman Records/MusikkoperatøreneBladed Halloween in Bagamoyo Crispin Glover Records/Stickman Records/Musikkoperatørene
Den svenske mesterfløytisten Anders Hagberg, med god norsk hjelp, tar oss med på ei nydelig musikalsk rundreise.
Anders Hagberg trakterer de fleste fløyter på et unikt vis. Foto: Per Buhre
Det er helt sikkert min feil, men jeg kjente altså ikke til multifløytisten og sopransaksofonisten Ander Hagberg (62) før jeg blei introdusert for hans musikk via hans forrige plate ” Trust” for et par år siden. Den og det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye spennende på veien.
Nå er jeg heldigvis i ferd med å få en orden på dette misforholdet. På Hagbergs ferske innspiling “North”, gjort bare noen uker før pandemien stengte ned verden, tar han oss med på usedvanlig vakre, søkende, melodiske og personlige utflukter som forteller mye om hvor han kommer fra og hvilke verdier han setter pris på. De verdiene er uten unntak svært gode.
Hagberg tar oss med til steder både på Færøyene, i Paris, i Sameland, der han hyller joikeren Inga Juuso som vi kjenner fra samarbeidet med Steinar Raknes, til Midtøsten og til Joe Zawinuls univers. Om noen vil ane en flott variasjon, men samtidig ei tydelig retning i Hagbergs musikkanskuelse, så har de helt rett.
Fløyte er et sjeldent benytta hovedinstrument i jazzen. Hagberg, med sitt usedvanlige fløytearsenal og dermed varierte lyd- og stemningsmuligheter, forteller oss at det i slike hender gjerne kan løftes mye oftere frem.
Når han så har med seg åpenbare sjelsfrender i bassisten Johannes Lundberg, vår egen perkusjonist i verdensklasse, Helge Andreas Norbakken og pianist Joona Toivanen, så har han og de skapt nydelige, sterke og varme landskap som det er intet mindre enn herlig å flytte inn i.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Anders Hagberg North Prophone Records/Naxos Norway
Miki N´Doye og hans musikalske univers har vært med mange av oss gjennom flere tiår. Du verden så godt det gjorde å få oppleve det nok en gang.
Jon Balke, Snorre Bjerck, Miki N´Doye, Lilja og Per Jørgensen – hvilket lag! Foto: Tor Hammerø
Multiinstrumentalisten og sangeren Miki N´Doye fra Gambia spaserte inn i det musikalske livet til Jon Balke i 1976. Det førte til et liv som skulle bli prega av det for all ettertid. Balke blei med på flere turer til Gambia og band som E´olen og Tamma blei mer eller mindre dirkete resultat av N´Doyes tilstedeværelse og estetikk. Det at Balke fikk tilnavnet perkusJon har nok ei direkte linje til N´Doye også.
De seinere åra har det vært alt for stille rundt N´Doye som har nådd den respektable alder av 76. Hvem sin idé det var å sette sammen dette bandet rundt Miki denne gangen vet jeg ikke, men jeg har nok en gang Jon Balke sterkt mistenkt. I tilfelle det stemmer så bør han gi seg et klapp eller to på skuldra – denne timen med Miki & Co blei nemlig ei høytidsstund.
Som så ofte før så satte Miki stemninga. Han begynte mutters aleine med et fingerpiano-liknende instrument og introduserte en groove som bare gikk og gikk – akkurat så suggererende som jeg husker det fra tidligere møter med Miki og hans univers.
De fire andre som omkransa Miki lytta andektig og falt intuitivt inn når de følte det var tid for det. Med tangentmaestro Balke, den usedvanlig lyttende og hele tida bidragende Bjerck på perkusjon, den nye, flotte verdensstemma Lilja på gitar og den alt for sjeldent hørte og totalt unike multiinstrumentalisten og stemma Per Jørgensen – for en musikant! -, blei det skapt nye univers basert på store deler av Mikis musikalske arv med de nevnte banda og fra skiver på både ACT og ECM.
På sett og vis var det slik denne kvelden at fortid møtte nåtid og samtid skua fremover. Slik bare stor og unik musikk kan gjøre det. Du verden så fint det var både å se og høre Miki N´Doye – og de fire andre – igjen. Da Miki begynte som oppsanger mot slutten var det intet mindre enn høytid. La det ikke bli med dette!
Jon Balke, Snorre Bjerck, Miki N´Doye, Lilja, Per Jørgensen
Pianisten, komponisten og bandlederen Dag-Filip Roaldsnes fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del så langt. Med “Resonans” forteller han oss hvorfor.
Dag-Filip Roaldsnes i sentrum for et annerledes og spennende lag. Foto: Torje Rørstad
Dag-Filip Roaldsnes (35), fra Valderøya ved Ålesund, har med ujevne mellomrom fortalt oss hvilket unikt talent han er i besittelse av. Hans viktigste meldeposter har vært “Først” som kom i 2012 og deretter “I eit landskap” som så dagens lys fire år seinere. Med fire års intervall dukker han altså opp igjen med nye visittkort og med “Resonans” setter Roaldsnes punktum for en spennende trilogi.
I forbindelse med unnfangelsen av dette verket – for det er det – som består av 11 melodier fordelt på fire “satser”, har Roaldsnes skrevet dagbok. Han sier han har forsøkt å uttrykke stemninger, observasjoner og refleksjoner gjennom musikk og legger til at aldri har musikken hans vært så sjølbiografisk som her.
Musikken bærer garantert preg av at han har flytta hjem til Valderøya fra Oslo. Mange års studier ved Norges Musikkhøgskole med salige Misha Alperin som mentor, har vært svært viktig for at Roaldsnes har funnet fram til si egen stemme og sitt eget uttrykk både som pianist og komponist.
Her møter vi en melodisk lyriker og søker som føler at han har kommet hjem til melodiene. Det er på alle vis mulig å begripe hva han mener og hvor han vil. Når han i tillegg nevner referanser som Paul Bley og Paul Motian, så er det mer enn mulig å ane hvor det bærer.
Med ei veldig spesiell besetning, Morten Barrikmo på klarinetter og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Ingvild N. Sandnes og Magnhild S. Torvanger på henholdsvis cello og fiolin og Tore T. Sandbakken på trommer – et bassløst univers med andre ord – skaper Roaldsnes & Co unike landskap der folketonen “Med Jesus vil eg fara” passer ypperlig inn sammen med sjefens låter.
Det er alt for sjelden Dag-Filip Roaldsnes gir lyd fra seg med eget stoff. Hans inderlighet og ekthet fortjener mye større plass. Han har nemlig noe viktig å fortelle oss.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
