Pianisten og elektronikeren Kjetil Husebø har ved flere anledninger fortalt oss at han har noe eget å melde. Her bekrefter han det for første gang i livesammenheng også.

Kjetil Husebø (45), opprinnelig fra Bergen, men bosatt i Oslo, har i flere år og via en rekke soloutgivelser invitert oss inn i et univers som er bare hans. Han har jobba seg fram til si egen stemme, noe som jo er alle improviserende musikeres mål.

Husebø har vært å treffe i et landskap der det akustiske har møtt det elektroniske og der sjangergrensene har vært viska ut. Det virker som om det er i de sfærene han trives aller best og det er også der vi blir invitert med på ekskursjon denne gangen også.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

All musikken, som er delt inn i fire deler og som varer i godt og vel 50 minutter, er spontant unnfanga på Victoria den den 22. april 2016. Hvorfor den her blitt liggende til marinering så lenge aner jeg ikke, men den har definitivt tålt ventetida godt.

Husebø henter inspirasjon fra jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk musikk og setter det sammen til et brygg han er helt aleine om. Hans bruk av live elektronikk og live sampling gir ekskursjonen flotte og spennende dimensjoner. Dette er musikk som krever mye av Husebø og av oss på den andre sida, men de som har åpne sanser og lyst til å utforske noe nytt, vil finne mye å dykke ned i og glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Italienske Alberto Pinton har vært med å prege svensk jazz i flere
tiår. Med “Layers” følger nok en bekreftelse på hvorfor.

Hvis man har kasta et blikk, eller kanskje aller helst åpna et øre,
mot det som har skjedd i forbindelse med moderne svensk jazz de
seineste åra, så har man avgjort fått stifte bekjentskap med Alberto
Pinton. Den 58 år unge italieneren, med solid jazzutdannelse fra USA
bak seg, har markert seg både som en viktig sidemann i diverse små og
store band og som komponist og bandleder.

Her er det i sistnevnte roller vi treffer Pinton og, i tillegg til
hovedinstrumentet, spiller han her også klarinett, bassklarinett,
piccolo- og bassfløyte. Bortsett fra en kollektiv improvisasjon har
Pinton skrevet all musikken og når han så har satt sammen en strålende
og empatisk sekstett bestående av Konrad Agnas på trommer, Vilhelm
Bromander på bass, Selma Pinton på vokal, Mattias Ståhl på vibrafon og
Mats Ãleklint på trombone, så lå veldig mye til rette for at dette
skulle bli et flott visittkort fra Pinton.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik har det da også blitt. Pinton har henta inspirasjon fra en rekke
kilder, det være seg impro, samtidsmusikk og kammerjazz og skaper
vakre melodiske ekskursjoner på tvers av det meste. Dette er bare noe
av det som renner meg i hu underveis.

Hans medsammensvorne hører jo også hjemme blant det ypperste som
finnes i vår del av verden, spesielt kjenner vi jo Ståhl og Äleklint
godt her hjemme, og når datter Selma Pinton (23) viser seg å være et
svært lovende vokaltalent, både når det gjelder tolkninger av
egenskrevne tekster og når det gjelder ordløs formidling, så har dette
blitt en original og spennende utflukt i en egen musikalsk verden.
Ofte virker det som om Pinton har skrevet musikken spesifikt for de
sterke stemmen han har invitert med i sekstetten – derfor har
sluttresultatet også blitt usedvanlig personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den siste dagen for min del på MaiJazz i oktober stod så avgjort i vokalistenes tegn. Ingar Kristiansen og Hildegunn Gjerdrem hylla Sinatra mens Siril Malmedal Hauge gikk sin egen vei.

I 21 år har Ingar Kristiansen stått i front for Sinatra Songbook. Trommeslager Torstein Ellingsen, tenorsaksofonist Håvard Fossum, pianist Per Husby, bassist Stig Hvalryg og vikar for anledninga, Magnus Aanestad Oseth på trompet og flygelhorn, har i større eller mindre grad vært med fra starten. Slik bandet framstår nå så er det så stilsikkert og så på plass som et slik hyllestband skal være.

Når man skal hylle et ikon med 3000 låter, 60 filmer og noen hektoliter Jack Daniels på samvittigheten, så dreier det seg om å gjøre det med respekt og inderlighet. Det gjør disse seks på alle mulige slags vis.

Dresskoden er sjølsagt uten plett og lyte – dressene og skjortene er nystrøkne eller krøllfrie – og slipsene uten ketchuprester. Når det gjelder valg av repertoar og måten låtene blir tolka på, så gjøres det slik at det ikke tulles med stoffet, men gjennom nye og respektfulle arrangement gis musikken noe friskt uansett.

Fossum og Husby er såvidt jeg skjønte hovedarrangører og de vet hvordan slikt stoff skal behandles. Vokalisten skal få skinne og det gjorde så avgjort Kristiansen. Han har tatt bolig i dette stoffet og prøver heldigvis ikke å etterlikne Ol´ Blue Eyes. Han prøver å være Ingar Kristiansen og det scorer han stort på – sjølsagt med bøttevis av inspirasjon fra mesteren.

Den lokale heltinna Hildegunn Gjedrem, med mange år bak seg i USA, viste seg også å ha standardskatten i sitt musikalske DNA. Hennes versjon av «God Bless the Child» var inderlig så det holdt og duetten med Kristiansen på «Let´s Fall in Love» var også et høydepunkt.

Ensemblemessig er Sinatra Songbook noe så vederstyggelig på plass og solistisk holdes det også høyt nivå – ingen bombe akkurat med denne lagoppstillinga. Her skulle det ikke rives ned musikalske murer – her skulle Frankie Boy hylles og det passa det godt voksne publikummet perfekt. A good time was had by all!

Før natta senka seg for godt over Solastranda, sørga vokalist Siril Malmedal Hauge og gitarist og vokalist Jacob Young for å sende oss av gårde til drømmeland på et høyst personlig vis.

Duoen har jobba sammen noen år nå og er rett rundt hjørnet med si andre plate. Vi blei servert musikk fra duoens plater og da snakker vi alt fra standardlåter, via kjent popmateriale til sjølskrevne sanger.

Siril Malmedal Hauge er i mine ører en vokalist på god vei, svært god faktisk, opp til noe helt unikt. Hun har allerede funnet fram til sin egen stemme, bokstavelig talt, og det er en skjørhet, varhet og inderlighet i uttrykket hennes som vil føre henne akkurat dit hun vil.

Jacob Youngs smakfulle gitarspill kler henne veldig godt, men jeg må innrømme at jeg foretrekker Malmedal Hauge som vokalist fremfor Young. Uten forkleinelse altså! Min lille innvending er at dynamikken blir noe fraværende i løpet av en drøy time – det aller meste foregikk i et neddempa balladeformat.

Uansett gleder jeg meg kraftig til duoens nye skive som kommer om en måneds tid – den vil passe mørke høst- og vinterkvelder perfekt.

Da er MaiJazz i oktoberutgave over for min del. Det har vært stor stas – på et helt spesielt vis.

PS Ingar Hunskaar sørga for kremlyd på begge konsertene.

Saksofonisten Steve Cole er et nytt bekjentskap for meg. Årsaken kan lett være at han spiller musikk som ikke snakker til meg i særlig grad.

Steve Cole (50) har siden platedebuten i 1998 gitt ut ni skiver under eget navn. I tillegg har han bidratt på tre skiver med et band som kaller seg The Sax Pack. Det jeg har lest meg til når det gjelder Coles gjøren og laden forteller meg at at han hele tida har bekjent seg til sjangeren som kalles smooth jazz og som forgjengere som Grover Washington, Jr., Gerald Albright, Richard Elliot, Kirk Whalum og Najee har gjort til radiovinnere og vel så det.

Det er så avgjort i den kategorien vi finner Steve Cole også denne gangen. I mine ører, og for mitt sanseapparat ellers også, så har ikke musikken til Cole så veldig mye med jazz å gjøre – bortsett fra at han spiller tenorsaksofon. Jovisst er det dyktig gjort og sikkert sjangermessig flott produsert av David Mann, men for meg blir dette så glatt, forutsigbart og kjedelig som mulig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Musikken er gjennomprodusert og har Coles smooth jazz-tone der han beveger seg mot de høyere sfærer som den sentrale stemma hele veien. Låtene er like fort glemt som de er hørt – for meg låter det hele likt.

Når hammeren først har svingt seg, så skal jeg gjerne legge til at dette sikkert er midt i blinken for de som digger smooth jazz – jeg kaller det gjerne instrumental popmusikk. Cole er en dyktig instrumentalist og musikken egner seg sikkert perfekt der den er retta inn mot – et amerikansk radiomarked. Er du ute etter musikk med kjøtt på beinet, så vet jeg om noen andre steder du bør leite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal satte et nydelig punktum for en flott kveld som Trond Kallevåg Hansen innleda med inderlig, vakker og ny musikk. Og hvilken utsikt vi fikk på toppen!

Det har blitt sagt og skrevet mye om gitaristen Tom S. Lund og hans brasilianske musikkunivers. Jeg har vært heldig å få følge det helt fra Trio de Janeiro og Desafinado så dagens lys og det har vært en sann fryd. Denne fine kvelden på MaiJazz i oktober fikk jeg oppleve et nytt kapittel live for første gang: Amigo Tom. Det førte til intet mindre enn en åpenbaring. Hun heter Eva Bjerga Haugen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Egentlig blei jeg ikke så veldig overraska. Jeg hadde nemlig hørt Bjerga Haugen på plate ved flere anledninger, blant annet sammen med Ketil Bjørnstad og akkurat Amigo Tom. Bjerga Haugen (38) er utstyrt med en så klar, rein og uttrykksfull stemme at jeg tror på hvert eneste ord hun synger – sjøl om jeg ikke skjønner et ord portugisisk. Det er en inderlighet og ekthet over henne som jeg sjelden opplever og hun overbringer denne vakre toneskatten på vakrest mulig vis.

Når så reisefører og den framifrå gitaristen Lund, det skinner så voldsomt gjennom i hvor stor grad han elsker den brasilianske toneskatten, hadde funnet fram til nytt materiale av giganter som Lins, Gilberto, Buarque, Nascimento og Jobim og krydra det med hitlåta si «Er det d-dur vil ha?», så blei dette ei varm og nydelig reise som multisaksofonist og fløytist Tor Yttredal sørga for å gjøre til en festaften.

Kvelden blei innleda med en annen, eller rettere sagt, to andre gitarister: Trond Kallevåg Hansen og Geir Sundstøl. Med en utsikt fra Sola Strand Hotell som enhver konsertsal hvor som helst på kloden kan misunne dem, presenterte Kallevåg Hansen & Co musikk fra plata som kommer om ei stund, «Fengselsfugl».

Etter debuten hans, «Bedehus og Hawaii», er det av forståelige årsaker store forventninger til hvor Kallevåg Hansen ville gå videre og inspirasjonen han har fått gjennom å jobbe med innsatte ved fengsler i Oslo, har ført til et nytt, flott og høyst personlig kapittel i hans musikalske liv.

Med utmerka og ikke minst empatisk assistanse fra Alexander Hoholm på bass, universalgeniet Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, Edvard Synnes på tangenter, Adrian Løseth Waade på fiolin og Ola Øverby på trommer, vinglass og sag – de nekter seg ingenting nå lenger -, tok Kallevåg Hansen oss med på ei stemningsfull, melodisk og nesten minimalistisk reise der vi fikk godt med tid til å dykke ned i landskapene de seks skapte.

Skipene som sakte seig forbi i horisonten kledde både «Cowboy og indianer» og ikke minst «Amerikabåten» perfekt. Musikken er en nydelig forlengelse av «Bedehus og Hawaii» og bekrefter at Kallevåg Hansen er på en solid og unik vei til noe han er ganske så aleine om.

Begge konsertene blei vakkert videreformidla på best mulig vis av lydmann Dag Olaf Aastebøl. Noe annet ville vært overraskende siden han kommer fra Norges vakreste by.

Det er faktisk seks år siden jeg lot meg begeistre over Babylon Brothers sin platedebut med det oppfinnsomme navnet «Babylon Brorthers». Bandet ga oss noe så unorsk som uforfalska jazzrock og heldigvis gjør de fortsatt det.

Det har liksom ikke vært stuereint i det norske jazzmiljøet å spille jazzrock med sterk inspirasjon fra den amerikanske vestkysten og deromliggende dalstrøk. Heldigvis har gitaristen Staffan William-Olsson, som kan «alt», trommeslageren Erik Smith og elbassisten Tom Erik Antonsen gitt blanke fan i det.

På kort varsel hadde bandet, som jeg fikk gleden av å høre live for første gang, steppa inn for Petter Wettre. Ikke nok med det: initiativtaker og trommesjef Erik Smith måtte også melde forfall på grunn av sjukdom i familien. Da er det mer enn greit å ha nummeret til Erik Jøkling på mobilen. Bedre vikar i dette krevende musikalske landskapet, som «forlanger» presisjon i alle ledd – her er det verken tvil om hvor eneren er eller at man slutter på likt, er det vel vanskelig å tenke seg. Strålende innsats fra start til mål!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dette blei også mitt første møte med den «nye» keyboardisten Jens Andreas Kleiven. Han passer dette uttrykket perfekt og han og William-Olsson kler hverandre som hånd i hanske. Dessuten viste han seg som en mer enn dugandes vokalist på instrumentallåta til William-Olsson som han hadde skrevet tekst til – mange av låtene hans roper forresten etter tekster og en Michael McDonald ville ha strukket seg langt for å synge dem.

Når så grooooovemester Tom Erik Antonsen koste seg med og uten slaphand, så var oppkjøringa til Norge – Serbia så flott som vel tenkelig. Det skulle på alle vis vise seg å bli hovedretten også.

Mye nytt stoff, Wílliam-Olsson iført van Halen-slips som en hyllest til en av heltene, litt Return to Forever Spainish-aktige saker, litt prog rock, litt Wes Montgomery/George Benson-tributt og mye con amore enkelt og greit. Babylon Brothers var så avgjort en av ingrediensene som sørga for at MaiJazz – i oktober – blei en herlig realitet til tross for alt verden gjorde sitt beste for å nekte oss det.

Det rocka danske jazzbandet I Think You´re Awesome – hvilket bandnavn forresten! – har i samarbeid med Aarhus Jazz Orchestra gitt oss noe helt spesielt.

Til tross for at I Think You´re Awesome har eksistert siden 2009, så er dette mitt første møte med bandet. Det tok kun kort tid å slå fast at det var på høy tid. Det universet bandet og ikke minst komponist, tekstforfatter, vokalist og bassist Jens Mikkel, som også har etternavnet i Madsen i passet sitt, har skapt og de landskapene de maler her sammen med medkomponist, arrangør og dirigent Signe Bisgaard og Aarhus Jazz Orchestra, er nemlig både flotte, fascinerende og ikke minst sterke – veldig sterke.

Tekstene til Jens Mikkel, både skrevet og framført på engelsk og ikke så reint lite inspirert av David Bowie, handler nemlig i stor grad om hans egne opplevelser med angst og depresjon.. Dette pakker han ikke på noen måte inn i bomull – han er så åpen og ærlig som vel tenkelig og på sett og vis virker det som han benytter musikken som terapi. Det er så inderlig, så nakent og så flott gjort at jeg blir nesten sittende å tørke en tåre underveis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når så Bisgaard og Aarhus Jazz Orchestra på alle vis har skjønt hvor Jens Mikkel er og vil, så har dette ført til et samarbeid som er unikt på alle vis. De to gruppene kler hverandre på et utmerket vis og solistene i storbandet, som har ei fartstid på cirka 40 år, holder meget høy standard tvers gjennom. På vokalsida får Jens Mikkel nydelig assistanse fra Karmen Rõivassepp, opprinnelig fra Estland, men også hun bosatt i Aarhus, – ei stemme som kler både Jens Mikkel og det sterke budskapet på beste vis.

“The Kiss Your Darlings Suite” har blitt et vakkert og flott vitnesbyrd fra en sterk og modig mann – Jens Mikkel. Du verden så mye vi har å lære fra han og hans budskap til oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen We Are er befolka av tre av “våre” mest interessante unge jazzmusikanter. De møter hverandre på tvers av en rekke grenser.

Det er kanskje å ta litt hardt i å påstå at bassisten Aaron Mandelmann og saksofonisten og tangentisten Karl Hjalmar Nyberg er blant “våre”, men siden de to svenskene både har studert og i stor grad har bosatt seg og virker her til lands, så mener jeg det er innafor. Trommeslager Axel Skalstad er det ikke mye tvil om i denne sammenhengen.

Det som er åpenbart er at de tre, uansett statsborgerskap, har funnet sammen i We Are til noe de er veldig enige og felles om. Med bakgrunn i viktige og heftige band som Megalodon Collective, Krokofant, Trondheim Jazzorkester og Kalle, har de her satt hverandre stevne i et landskap som befinner seg i et grenseland der både rock, jazz, impro, akustiske og elektriske uttrykk kommer sammen på et organisk vis.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Både melodisk og rytmisk er det spennende og avansert og det skinner tydelig gjennom at de tre digger både å bli utfordra og å utfordre. Det er tydelig at de tre også har det usedvanlig moro sammen – lekenheten er et viktig element i uttrykket til We Are.

Dette er et band med en musikk som helt sikkert vil kunne gjøre furore både på rocke- og jazzklubber. Sjangre er de herlig lite interessert i – de er interessert i å lage unik musikk som sprenger grenser og det har de makta. Drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den australske vokalisten og pianisten Sarah McKenzie har mye flott i seg, men opp til Diana Krall er det et godt stykke.

Jeg er så priviligert at postmannen sørger for en ganske voldsom tilgang på musikk fra de fleste hjørner av kloden. Det betyr dessverre at jeg ikke rekker over alt og noe blir også liggende uforholdsmessig lenge til marinering. “We Could Be Lovers” tilhører den siste kategorien, men siden vi snakker om tidløs jazzmusikk så gjør det ikke så veldig mye.

McKenzie (33) har gått veien mange med henne også har benytta. Det uomtvistelige talentet førte henne over det store havet fra Australia til Berklee i Boston og de proffe lærekreftene der sørga for at talentet hennes både blei videreutvikla og polert.

Etter hvert har livet ført henne videre til Paris og nå til Los Angeles. Uansett hvor hun velger å sette bo, så vil musikken hennes føle seg hjemme. Vi snakker nemlig om den store amerikanske sangskatten som hun ved flere anledninger, blant annet også på Jazzfest i Trondheim for noen år siden, har vist oss at hun har et solid grep om.

Her på denne skiva som kom ut for fem år siden, men som garantert kunne vært spilt inn i går også, gir hun oss i tillegg til tittellåta også blant annet “I Was Doing Alright”, “At Long Last Love”, “I Won´t Dance”, “Lover Man” og “Moon River”. Betty Carter- og Abbey Lincoln-låter spriter det hele opp, men høydepunktet blir likevel hennes egne “That´s it, I Quit!” – unnfanga da hun var i ferd med å gi opp hele musikerkarriera i et øverom på Berklee. Der er det nok mange som kan kjenne seg igjen, vil jeg tro.

McKenzie synger fint og spiller elegant piano. Dessuten blir hun assistert av en stilsikker og flott bass/gitar/trommer-trio og “gjestene” Ingrid Jensen (trompet), Troy Roberts (tenorsaksofon), Yosvany Terry (altsaksofon) og Warren Wolf (vibrafon) på noen av spora. Det er bare det at det er noen andre som gjør akkurat dette enda bedre og som har lagt lista skyhøyt – les Diana Krall. Uansett gleder jeg meg til nye møter med Sarah McKenzie – hun kommer til å være der i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske bassisten og komponisten Daniel Bingert har laga ei sjelden soloskive. Enda mer spesielt blir det av at han ikke spiller sjøl. Om han likevel er tilstede? Noe så voldsomt.

Jeg har hatt gleden av å kjenne til Daniel Bingert (50) og musikken hans i ganske mange tiår. Årsaken er at jeg hadde gleden av å møte hans far, den legendariske uruguaynsk/svenske saksofonisten Hector Bingert – han med DEN soloen på Lill Lindfors´ “Musik ska skapas ut av glädje” du vet – og da var vel heller ikke Daniel langt unna som bassist.

Siden den gang har sønnen i heimen stått meget godt på egne bein og gjort mangt og mye som bassist, komponist, arrangør og bandleder i diverse settinger. Et område han har jobba relativt lite i er i et akustisk ganske så straight jazzuttrykk, men her skjer det og også her har Bingert mye å tilføre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For ei stund siden blei Bingert konfrontert med valget de fleste av oss før eller seinere må ta stilling til: pusse opp kjøkkenet eller lage jazzskiva man alltid har drømt om. Her foreligger svaret Bingert ga seg sjøl og vi på den andre sida skal i alle fall være glad for at dette blei konklusjonen.

Dette er faktisk Bingerts debut som komponist, bandleder, arrangør, dirigent og produsent, men han ville altså ikke spille sjøl. Ganske så uvanlig, men du verden som det funker – sikkert fordi han har valgt sine favorittmusikanter som han “visste” ville ta hans ideer videre.

Alle møttes i legendariske Atlantis studio i Stockholm den 7. mai i fjor, ingen hadde sett eller hørt musikken på forhånd, ingen headset var “tillatt” og alt skulle skje der og da på én dag. Tøft, men du verden som det funka.

Mye av grunnen er sjølsagt at sekstetten består av trommeslageren Moussa Fadera, Per “Texas” Johansson på tenorsaksofon, Jonas Kullhammar på altsaksofon, Charlie Malmberg på piano, Karl Olandersson på trompet og Torbjörn Zetterberg på bass – for et lag!

De seks, som blei dirigert i studio av Bingert, har tatt de de ti låtene på strak arm og gitt de masse kjøtt på beinet. De har intuitivt skjønt hvor Bingert vil og jeg føler meg trygg på at han ikke har angra på at kjøkkenprosjektet blei utsatt. Mor Berit, som kanskje sitter der ute og skuer ned, er garantert stolt over hilsenen fra sønnen også.

Dette er tøff og tidløs jazzmusikk med røtter helt tilbake til 50-tallet og med blikket samtidig retta godt fremover også. Og bare den vidunderlige bingertske/kullhammarske swenglische omslagshefteteksten er verdt inngangspengene aleine – slikt får man ikke i strømmeverdenen. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.