Italienske Alberto Pinton har vært med å prege svensk jazz i flere
tiår. Med “Layers” følger nok en bekreftelse på hvorfor.

Hvis man har kasta et blikk, eller kanskje aller helst åpna et øre,
mot det som har skjedd i forbindelse med moderne svensk jazz de
seineste åra, så har man avgjort fått stifte bekjentskap med Alberto
Pinton. Den 58 år unge italieneren, med solid jazzutdannelse fra USA
bak seg, har markert seg både som en viktig sidemann i diverse små og
store band og som komponist og bandleder.

Her er det i sistnevnte roller vi treffer Pinton og, i tillegg til
hovedinstrumentet, spiller han her også klarinett, bassklarinett,
piccolo- og bassfløyte. Bortsett fra en kollektiv improvisasjon har
Pinton skrevet all musikken og når han så har satt sammen en strålende
og empatisk sekstett bestående av Konrad Agnas på trommer, Vilhelm
Bromander på bass, Selma Pinton på vokal, Mattias Ståhl på vibrafon og
Mats Ãleklint på trombone, så lå veldig mye til rette for at dette
skulle bli et flott visittkort fra Pinton.

Slik har det da også blitt. Pinton har henta inspirasjon fra en rekke
kilder, det være seg impro, samtidsmusikk og kammerjazz og skaper
vakre melodiske ekskursjoner på tvers av det meste. Dette er bare noe
av det som renner meg i hu underveis.

Hans medsammensvorne hører jo også hjemme blant det ypperste som
finnes i vår del av verden, spesielt kjenner vi jo Ståhl og Äleklint
godt her hjemme, og når datter Selma Pinton (23) viser seg å være et
svært lovende vokaltalent, både når det gjelder tolkninger av
egenskrevne tekster og når det gjelder ordløs formidling, så har dette
blitt en original og spennende utflukt i en egen musikalsk verden.
Ofte virker det som om Pinton har skrevet musikken spesifikt for de
sterke stemmen han har invitert med i sekstetten – derfor har
sluttresultatet også blitt usedvanlig personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.