Den svenske bassisten og komponisten Daniel Bingert har laga ei sjelden soloskive. Enda mer spesielt blir det av at han ikke spiller sjøl. Om han likevel er tilstede? Noe så voldsomt.
Jeg har hatt gleden av å kjenne til Daniel Bingert (50) og musikken hans i ganske mange tiår. Årsaken er at jeg hadde gleden av å møte hans far, den legendariske uruguaynsk/svenske saksofonisten Hector Bingert – han med DEN soloen på Lill Lindfors´ “Musik ska skapas ut av glädje” du vet – og da var vel heller ikke Daniel langt unna som bassist.
Siden den gang har sønnen i heimen stått meget godt på egne bein og gjort mangt og mye som bassist, komponist, arrangør og bandleder i diverse settinger. Et område han har jobba relativt lite i er i et akustisk ganske så straight jazzuttrykk, men her skjer det og også her har Bingert mye å tilføre.
For ei stund siden blei Bingert konfrontert med valget de fleste av oss før eller seinere må ta stilling til: pusse opp kjøkkenet eller lage jazzskiva man alltid har drømt om. Her foreligger svaret Bingert ga seg sjøl og vi på den andre sida skal i alle fall være glad for at dette blei konklusjonen.
Dette er faktisk Bingerts debut som komponist, bandleder, arrangør, dirigent og produsent, men han ville altså ikke spille sjøl. Ganske så uvanlig, men du verden som det funker – sikkert fordi han har valgt sine favorittmusikanter som han “visste” ville ta hans ideer videre.
Alle møttes i legendariske Atlantis studio i Stockholm den 7. mai i fjor, ingen hadde sett eller hørt musikken på forhånd, ingen headset var “tillatt” og alt skulle skje der og da på én dag. Tøft, men du verden som det funka.
Mye av grunnen er sjølsagt at sekstetten består av trommeslageren Moussa Fadera, Per “Texas” Johansson på tenorsaksofon, Jonas Kullhammar på altsaksofon, Charlie Malmberg på piano, Karl Olandersson på trompet og Torbjörn Zetterberg på bass – for et lag!
De seks, som blei dirigert i studio av Bingert, har tatt de de ti låtene på strak arm og gitt de masse kjøtt på beinet. De har intuitivt skjønt hvor Bingert vil og jeg føler meg trygg på at han ikke har angra på at kjøkkenprosjektet blei utsatt. Mor Berit, som kanskje sitter der ute og skuer ned, er garantert stolt over hilsenen fra sønnen også.
Dette er tøff og tidløs jazzmusikk med røtter helt tilbake til 50-tallet og med blikket samtidig retta godt fremover også. Og bare den vidunderlige bingertske/kullhammarske swenglische omslagshefteteksten er verdt inngangspengene aleine – slikt får man ikke i strømmeverdenen. Herlig!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Berit in Space
Moserobie Music Production/MusikkLosen
