Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal satte et nydelig punktum for en flott kveld som Trond Kallevåg Hansen innleda med inderlig, vakker og ny musikk. Og hvilken utsikt vi fikk på toppen!
Det har blitt sagt og skrevet mye om gitaristen Tom S. Lund og hans brasilianske musikkunivers. Jeg har vært heldig å få følge det helt fra Trio de Janeiro og Desafinado så dagens lys og det har vært en sann fryd. Denne fine kvelden på MaiJazz i oktober fikk jeg oppleve et nytt kapittel live for første gang: Amigo Tom. Det førte til intet mindre enn en åpenbaring. Hun heter Eva Bjerga Haugen.
Egentlig blei jeg ikke så veldig overraska. Jeg hadde nemlig hørt Bjerga Haugen på plate ved flere anledninger, blant annet sammen med Ketil Bjørnstad og akkurat Amigo Tom. Bjerga Haugen (38) er utstyrt med en så klar, rein og uttrykksfull stemme at jeg tror på hvert eneste ord hun synger – sjøl om jeg ikke skjønner et ord portugisisk. Det er en inderlighet og ekthet over henne som jeg sjelden opplever og hun overbringer denne vakre toneskatten på vakrest mulig vis.
Når så reisefører og den framifrå gitaristen Lund, det skinner så voldsomt gjennom i hvor stor grad han elsker den brasilianske toneskatten, hadde funnet fram til nytt materiale av giganter som Lins, Gilberto, Buarque, Nascimento og Jobim og krydra det med hitlåta si «Er det d-dur vil ha?», så blei dette ei varm og nydelig reise som multisaksofonist og fløytist Tor Yttredal sørga for å gjøre til en festaften.
Kvelden blei innleda med en annen, eller rettere sagt, to andre gitarister: Trond Kallevåg Hansen og Geir Sundstøl. Med en utsikt fra Sola Strand Hotell som enhver konsertsal hvor som helst på kloden kan misunne dem, presenterte Kallevåg Hansen & Co musikk fra plata som kommer om ei stund, «Fengselsfugl».
Etter debuten hans, «Bedehus og Hawaii», er det av forståelige årsaker store forventninger til hvor Kallevåg Hansen ville gå videre og inspirasjonen han har fått gjennom å jobbe med innsatte ved fengsler i Oslo, har ført til et nytt, flott og høyst personlig kapittel i hans musikalske liv.
Med utmerka og ikke minst empatisk assistanse fra Alexander Hoholm på bass, universalgeniet Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, Edvard Synnes på tangenter, Adrian Løseth Waade på fiolin og Ola Øverby på trommer, vinglass og sag – de nekter seg ingenting nå lenger -, tok Kallevåg Hansen oss med på ei stemningsfull, melodisk og nesten minimalistisk reise der vi fikk godt med tid til å dykke ned i landskapene de seks skapte.
Skipene som sakte seig forbi i horisonten kledde både «Cowboy og indianer» og ikke minst «Amerikabåten» perfekt. Musikken er en nydelig forlengelse av «Bedehus og Hawaii» og bekrefter at Kallevåg Hansen er på en solid og unik vei til noe han er ganske så aleine om.
Begge konsertene blei vakkert videreformidla på best mulig vis av lydmann Dag Olaf Aastebøl. Noe annet ville vært overraskende siden han kommer fra Norges vakreste by.
