Den siste dagen for min del på MaiJazz i oktober stod så avgjort i vokalistenes tegn. Ingar Kristiansen og Hildegunn Gjerdrem hylla Sinatra mens Siril Malmedal Hauge gikk sin egen vei.
I 21 år har Ingar Kristiansen stått i front for Sinatra Songbook. Trommeslager Torstein Ellingsen, tenorsaksofonist Håvard Fossum, pianist Per Husby, bassist Stig Hvalryg og vikar for anledninga, Magnus Aanestad Oseth på trompet og flygelhorn, har i større eller mindre grad vært med fra starten. Slik bandet framstår nå så er det så stilsikkert og så på plass som et slik hyllestband skal være.
Når man skal hylle et ikon med 3000 låter, 60 filmer og noen hektoliter Jack Daniels på samvittigheten, så dreier det seg om å gjøre det med respekt og inderlighet. Det gjør disse seks på alle mulige slags vis.
Dresskoden er sjølsagt uten plett og lyte – dressene og skjortene er nystrøkne eller krøllfrie – og slipsene uten ketchuprester. Når det gjelder valg av repertoar og måten låtene blir tolka på, så gjøres det slik at det ikke tulles med stoffet, men gjennom nye og respektfulle arrangement gis musikken noe friskt uansett.
Fossum og Husby er såvidt jeg skjønte hovedarrangører og de vet hvordan slikt stoff skal behandles. Vokalisten skal få skinne og det gjorde så avgjort Kristiansen. Han har tatt bolig i dette stoffet og prøver heldigvis ikke å etterlikne Ol´ Blue Eyes. Han prøver å være Ingar Kristiansen og det scorer han stort på – sjølsagt med bøttevis av inspirasjon fra mesteren.
Den lokale heltinna Hildegunn Gjedrem, med mange år bak seg i USA, viste seg også å ha standardskatten i sitt musikalske DNA. Hennes versjon av «God Bless the Child» var inderlig så det holdt og duetten med Kristiansen på «Let´s Fall in Love» var også et høydepunkt.
Ensemblemessig er Sinatra Songbook noe så vederstyggelig på plass og solistisk holdes det også høyt nivå – ingen bombe akkurat med denne lagoppstillinga. Her skulle det ikke rives ned musikalske murer – her skulle Frankie Boy hylles og det passa det godt voksne publikummet perfekt. A good time was had by all!
Før natta senka seg for godt over Solastranda, sørga vokalist Siril Malmedal Hauge og gitarist og vokalist Jacob Young for å sende oss av gårde til drømmeland på et høyst personlig vis.
Duoen har jobba sammen noen år nå og er rett rundt hjørnet med si andre plate. Vi blei servert musikk fra duoens plater og da snakker vi alt fra standardlåter, via kjent popmateriale til sjølskrevne sanger.
Siril Malmedal Hauge er i mine ører en vokalist på god vei, svært god faktisk, opp til noe helt unikt. Hun har allerede funnet fram til sin egen stemme, bokstavelig talt, og det er en skjørhet, varhet og inderlighet i uttrykket hennes som vil føre henne akkurat dit hun vil.
Jacob Youngs smakfulle gitarspill kler henne veldig godt, men jeg må innrømme at jeg foretrekker Malmedal Hauge som vokalist fremfor Young. Uten forkleinelse altså! Min lille innvending er at dynamikken blir noe fraværende i løpet av en drøy time – det aller meste foregikk i et neddempa balladeformat.
Uansett gleder jeg meg kraftig til duoens nye skive som kommer om en måneds tid – den vil passe mørke høst- og vinterkvelder perfekt.
Da er MaiJazz i oktoberutgave over for min del. Det har vært stor stas – på et helt spesielt vis.
PS Ingar Hunskaar sørga for kremlyd på begge konsertene.
