For oss som har levd ei stund vekket møtet med musikken til den såkalte Friends-kvartetten gode minner. Svært gode minner.
I år ville trommeslageren, den hippeste av dem alle, Ole Jacob Hansen (1940-2000), tenorsaksofonisten Bjørn Johansen (1940-1991), den hyggeligste av dem alle, og pianisten Egil Kapstad (1940-2017), den mest elegante av dem alle, ha runda 80 år. Plata «Friends» er halvparten så gammel og for all fremtid tidløs på alle slags vis. Fjerdemann i vennegjengen var bassisten og ungsauen på 75 år, den hippeste, hyggeligste og mest elegante av dem alle, Bjørn Alterhaug.
Med Alterhaug som det naturlige midtpunktet fikk vi et nydelig gjenhør med musikken som Friends-kvartetten bragte oss rundt 1980 og noen år fremover. Bedre vikarer enn trommeslager Tom Olstad, tenorsaksofonist Knut Riisnæs og pianist Vigleik Storaas til å fylle akkurat de nevntes sko, er ikke mulig å tenke seg og det som var som om alle fire sa: dette er vår musikk – dette er vårt liv.
Det var absolutt ikke et grams tvil om slektskapet mellom de som var på scena og de som kanskje kikka ned fra et eller annet sted – og garantert smilte. Repertoaret, som var en blanding av standardstoff som «Everything I Love», «Will You Still Be Mine», «I Wish I Knew» – for et balladespill av den største elegantieren ved pianoet siden Egil Kapstad, Vigleik Storaas, overnydelige «Peace» av Horace Silver med Alterhaug så inderlig som bare han kan være og en rekke originallåter i stor grad signert Johansen og Kapstad, tok oss med tilbake og samtidig til vår egen tid – dette både er og vil bli værende tidløs musikk.
Når så den mest stilsikre av dem alle, Tom Olstad, en musikant med stor M som alltid er der i musikkens tjeneste, og en av verdens beste saksofonister – jeg mener det når som helst og i hvilket som helst selskap – i dette musikalske landskapet, Knut Riisnæs (hvorfor har han forresten sluttet å vri på munnstykket????), fra start til mål fortalte oss hvor stor pris de satte på å være med på denne utflukten, så blei dette en hyggekveld for evigheten.
Det var nesten som vi kunne føle Bjørn Johansen, med hentesveis i Sir Bobby Charlton-klassen, overvåka det hele og konkluderte med sin umiskjennelige litt spinkle stemme: dette fikk dere til gutter. Ole Jacob Hansen og Egil Kapstad var enige – svært enige.
Festen blei sjølsagt avslutta med Bjørn Johansens nydelige «Friends». Noe annet skulle tatt seg ut. Venner for livet!
Bjørn Alterhaug, Tom Olstad, Knut Riisnæs og Vigleik Storaas
Victoria Nasjonal Jazzscene, 231020
Ca 100 – nesten coronafullt
