De unge danskene Nikolaj Svaneborg og Jonas Kardyb tar oss med til usedvanlig vakre steder – steder som egner seg til ettertanke.
Dette er duoens andre visittkort, men likevel mitt første med dem. Det er uansett lett å skjønne hvorfor de fikk mye oppmerksomhet rundt sin debut “Knob” hvis den er i nærheten av å være så vakker og inneholde så mye varme som “Haven”.
Svaneborg trakterer allehånde tangentinstrumenter – i tillegg til akustisk piano også wurlitzer og diverse synther. Kardyb har ansvaret for trommer og perkusjon og hvis noen tror at det blir tynne, flate og fattige lydunivers av “kun” det, så tar de veldig feil.
De to herrene kjenner hverandre åpenbart svært godt. De har både skapt og snakker det samme varme og melodiske språket som er en hyllest til naturen – det mest dyrebare vi har. Ved et par anledninger krydres det hele med nydelige trompettoner fra Jakob Sørensen.
Musikken er inderlig og ektefølt og ved flere anledninger roper den etter tekst. Jovisst er det improvisert musikk vi har med å gjøre, men fra tid til annen låter det også som instrumental popmusikk og det er ikke det minste feil med det.
På låta “Dialekt” får vi også to eldre dansker som snakker, akkurat dialekt, og det er også med på å skape noe helt særegent.
Nikiolaj Svaneborg og Jonas Kardyb har skapt musikk som har noe høyst vakkert, meditativt og unikt ved seg. Musikk som egner seg for å la den store ro senke seg. Det gjør godt det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.
Haven
Blikflak/blikflak.dk